The Witcher 3: Wild Hunt

Det tredje eventyret med Geralt fra Rivia er ett av de beste, vakreste og mest komplekse eventyrene spillmediet har sett.

Teksten er opprinnelig skrevet i mars 2016 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Da jeg mot slutten av 2015 skulle oppsummere spillåret som hadde gått, innrømmet jeg at min liste over årets beste spillopplevelser var svært begrenset. Årsaken var at det fortsatt var en del storspill fra året som var gått jeg ikke hadde begynt på – hvor hovedårsakene var tid, prioriteringer og overskudd – men som jeg mistenkte hørte hjemme på lista.

Ett av disse spillene jeg gjerne skulle begynt på i 2015 var The Witcher 3: Wild Hunt. Det polske studioet CD Projekt Red gjorde sitt inntog på spillmarkedet i 2007 da det ga ut The Witcher, et spill basert på den polske fantasy-serien ved samme navn. Spillet var et imponerende nok stykke arbeid fra et til da ukjent studio med begrensede ressurser. Kvalitetsspranget fra debuten i 2007 til oppfølgeren The Witcher 2: Assassin of Kings i 2011 var enormt og imponerende, hvor jeg sjelden har sett et spillstudio forbedre seg like mye mellom to spill. Det var med andre ord ikke uten forventinger jeg til slutt kunne sette meg ned med The Witcher 3: Wild Hunt.

Kort fortalt handler The Witcher-serien om en fantasy-verden befolket av typiske fantasy-vesener: Arrogante alver, skotske dverger og skumle fabelmonstre. I denne verdenen finner vi også mennesker, som kom til verden gjennom en hendelse kalt The Conjunction of the Spheres, et overnaturlig kataklysmisk fenomen hvor barrierene mellom verdener brytes. I møte med en verden full av farlige monstre oppstod det diverse skoler med spesialtrente monsterjegere kalt Witchers, som etter å ha gjennomgått diverse genetiske mutasjoner stiller med skjerpede sanser og forlenget liv i kampen mot monstrene. En witcher skal i utgangspunktet forholde seg nøytral til omverdenen, men både bøkene og spillene viser oss raskt at i en konfliktfylt verden er dette et heller urealistisk mål.

I The Witcher 3 følger vi seriens hovedrolleinnehaver Geralt fra Rivia, som brukte de to første spillene på å gjenvinne sin hukommelse etter at han mer eller mindre døde i slutten av bøkene (he got better). Veien har brakt ham gjennom mange omveltende begivenheter og politiske intriger, for en witcher kan være en verdifull ressurs både for monsterplagede bønder og ambisiøse konger.

Nå er Geralts hukommelse tilbake for fullt, hvilket passer utmerket med tanke på at fortiden innhenter ham for fullt i det siste spillet. Trollkvinnen Yennefer fra Vengerberg – Geralts gamle flamme bundet til ham av skjebnen og en magisk djinn – oppsøker Geralt på vegne av keiser Emhyr van Emreis av Nilfgaard, det sørlige imperiet som nå søker å invadere samtlige riker i nord. Emhyr har fått troverdig nytt om at hans datter Ciri lever og vil hyre Geralt til å finne henne. Geralt stiller seg nølende til oppdraget, men som Ciris adoptivfar kan han ikke stille seg nøytral til saken heller. Ikke minst våkner Geralts oppmerksomhet når han får vite at Ciri er på flukt fra The Wild Hunt, en sagnomsust hærtog av skrømt som rir mellom verdener og bringer med seg død og ødeleggelse.

The Witcher 3 er nok det enkeltspillet i serien som gjør meg mest takknemlig for at jeg har lest bøkene. Geralts forhold til Emhyr, Yennefer og ikke minst Ciri er materiale som vies mye plass i bøkene, og sånn sett var det bare et spørsmål om tid før disse tre fikk en prominent plass i spillene. Særlig Ciri har en kompleks bakgrunnshistorie som gjør det fordelaktig å være kjent med rollefiguren fra før av. Historien er likevel fullt mulig å følge for nye spillere, og CD Projekt Red skal ha ros for å skape en så omfattende historie samtidig som de klarer å inkludere flest mulig i den.

For her skjer det nok av begivenheter som man må sette seg stykkevis inn i, enten man er veteran eller nykommer. Det politiske bildet i nordrikene er mildt sagt spent til bristepunktet, konfliktene står i kø og nøden er stor i de krigsherjede områdene. Det mangler ikke på dem som vil utnytte situasjonen til sitt eget beste eller som bare trives i kaos og anarki. De vanlige monstrene har man fortsatt der, men hva som er det verste monsteret av dem alle er ikke alltid like godt å si ved første øyekast.

Det er i nettopp denne kompleksiteten at The Witcher 3 virkelig stråler slik få andre spill gjør. Dette er en verden hvor ting svært sjelden fremstår som enkelt eller svart-hvitt, og hvor så å si alle valg man foretar seg som regel presenterer minst ett uforutsett onde. Dette er et spill som heller aldri legger fingrene mellom, og som til tider presenterer moralske problemstillinger som er foruroligende aktuelle for vår egen virkelighet og tilværelse. Den slags kan fort føles påtatt eller urealistisk, men CD Projekt Red har tydeligvis noen eksepsjonelle manusforfattere i staben som makter å unngå de fleste fellene. The Witcher 3 presenterer et univers som er langt mer konsistent, gjennomført og helhetlig enn det meste annet man blir presentert i moderne fiksjon, uavhengig av medium.

En av de mest forlokkende aspektene ved The Witcher-universet, som også The Witcher 3 bærer preg av, er at universet henter ikke rent lite inspirasjon fra sine østeuropeiske røtter. Mye av det politiske miljøet vi er vitne til i spillet virker å være tydelig inspirert av tysk og prøyssisk historie, mens monstrene og hvordan disse fremstilles har en mer «østlig» fremtoning enn mye annen fantasy vi er vant til. Det er dessuten aldri gitt at skumle monstre skal møtes med vold. Troll er for eksempel dumme og skumle, men er de nødvendigvis alltid slemme? Den moralske skalaen er aldri gitt i The Witcher 3, hvilket utfordrer deg som spiller til å foreta aktive valg.

Et annet område av spillet som preges aktivt av spillerens konkrete valg er Geralt selv, og også her skinner det strålende manusarbeidet gjennom. Uansett hvilke valg du foretar deg og hvordan Geralt formes som en direkte konsekvens av valgene, føles det fullstendig naturlig. Enten han ender opp som halvveis sjarmør med noen småglimt i øyet eller en iskald og rå kyniker uten særlig fnugg av empati, føles Geralt hele tiden som den hovedpersonen du velger at han skal være. Dette til tross for at Geralt er en forhåndsdefinert hovedrollefigur. Dessuten skal det nevnes at dette også er det spillet i The Witcher-serien med mest humor.

Kjernen i The Witcher 3 er likevel å vandre rundt omkring i verden og jakte på monstre (samtidig som Geralt leter etter Ciri, selvfølgelig). Og dersom du tidligere har hatt følelsen av at Witcher-spillene er åpne av natur, kan jeg herved melde at du tar skammelig feil. The Witcher 3 er et latterlig stort, åpent og innholdsrikt spill. Du har endelig en hest til rådighet, og det trenger du virkelig, for spillets verden er noe av det største vi har fått servert per dags dato. Mange spill frister med at «kan man se stedet, kan man dra og besøke det,» men The Witcher 3 er nok det spillet som tar dette konseptet aller mest på alvor.

Dessuten er det imponerende hvor mye innhold det faktisk er mulig å stappe inn i en så stor verden. Jeg har etter hvert mistet tallet på hvor mange ganger jeg har forsøkt å ri fra A til B, men underveis endt opp med å ta avstikkere til både C, D, E, F og G underveis fordi jeg plutselig dukket over dem på vei til B. Her blir du ikke lesset over med enkle og meningsløse oppgaver, men snarere et rimelig variert innhold. Takket være dette blir man rett og slett ikke lei.

Selvfølgelig hjelper det også at spillet pakkes inn i en av de vakreste grafiske draktene vi har sett i spillmediet. Dette er noe CD Projekt Red har vist at de kan tidligere, ikke minst i The Witcher 2, som fortsatt er et temmelig vakkert spill. Med The Witcher 3 har de derimot overgått seg selv, og det er strålende vakre omgivelser man er vitne til der man rir gjennom de varierte naturomgivelsene. Dette er et spill som presser maskinvaren til det ytterste, men til gjengjeld er det verdt det. Lydsporet er også høyst minneverdig og slitesterkt, selv om det noen ganger kan fremstå som litt gjentakende dersom man befinner seg lenge på ett og samme sted. Lytter man derimot til lydsporet separat, får man en langt større verdsettelse av de varierte og rike som fyller eventyret.

I kampen mot monstre lønner det seg å være godt utstyrt og ha de beste våpnene og de riktige ingrediensene til nyttige eliksirer. Da kan det være gledelig å vite at menysystemene i The Witcher 3 er blitt kraftig forbedret fra tidligere spill i serien, slik at det nå er enda lettere enn tidligere å utstyre Geralt med det beste utstyret en witcher kan ha. Å smi nye våpen er lettere enn tidligere, og ikke minst har alkymi-delen blitt betraktelig lettere å håndtere.

Er det en seksjon som på sin side føles som et steg tilbake, må det være minispillet gwent. Kortspillet med klare paralleller til spill som Magic the Gathering og Hearthstone: Heroes of Warcraft har erstattet terningpoker som alle verdens innbyggeres favoritthobby, og uansett hvor Geralt drar er det alltid noen å spille gwent med. Det er bare at gwent aldri blir moro. En smakssak, absolutt, men ikke noe for alle. Historien kan også føles litt halt ut til tider, spesielt mot slutten av opplevelsen, men den helhetlige narrative kvaliteten veier mer enn nok opp for det.

Ord blir nesten fattige når jeg skal beskrive og oppsummere The Witcher 3: Wild Hunt, og med fare for å se seg blind på de positive sidene ved spillet tror jeg ikke jeg tråkker spesielt mye i salaten når jeg roser dette spillet. Dette er uten tvil et av de mest komplekse, omfattende, største, lekreste og mest helhetlig velsammensatte spillene jeg har spilt i løpet av mine 25 år som aktiv spiller. Og det sier ikke rent lite.

Score: 10/10