Bakeru

Det gamle og nye Japan møtes i skjønn forening i den åndelige oppfølgeren til Konamis gamle Goemon-serie.

Japansk populærkultur har en undersjanger hvor det gamle og det nye Japan møtes i skjønn forening, ofte som følger av alternative historiske utviklinger. Innenfor manga og anime er Gintama kanskje det best kjente eksemplet, hvor en invasjon av romvesener i Edo-perioder har sørget for en ganske annerledes utvikling av det japanske samfunnet. I spillsammenheng finner vi ett av de beste eksemplene i Konami-serien Goemon, også kjent som Ganbare Goemon, hvor den blåhårete hovedpersonen løper rundt i et japansk føydalsamfunn som av ulike årsaker også er velkjent med tidsreiser, dampmaskiner og store kamproboter.

Goemon-serien har ligget brakk siden 2011, men flere nøkkelpersoner bak serien som Tadanori Tsukawaki (designer) og Etsunobu Ebisu (regissør, produsent) er fortsatt aktive i bransjen. Sistnevnte er grunnleggeren av studioet Good-Feel, best kjent for Nintendo-spill som Yoshi’s Woolly World, Kirby’s Epic Yarn og Princess Peach: Showtime!. Med spillet Bakeru har de gamle Goemon-veteranene ikke bare kanalisert sine gamle kunster og laget en åndelig oppfølger til Konami-serien, de har også tatt studioets første skritt utenfor Nintendos enemerker, ettersom spillet lanseres til PC så vel som Switch.

Bakeru tar oss med til et alternativt Japan hvor eventyrfigurer lever i beste velgående. Dette inkluderer da hovedpersonen Bakeru, en vaskebjørn som kan forvandle skikkelse og løpe rundt i menneskeform (det japanske verbet bakeru betyr å forkle seg). En mørk kveld redder Bakeru ved en tilfeldighet lilleputten Issun, som har kommet for å be om hjelp mot den onde Oracle Saitaro og hans onde plan om å hjernevaske hele Japan gjennom sine forvrengte festivaler. Sammen legger de ut på en reise som tar dem gjennom hele Japan for å samle allierte, lære nye evner og fordrive ondskapen ved hjelp av Bakerus magiske taiko-tromme.

Historien er på ingen måter dyp, men den vinner deg over med sin sjarm og lette tone. Dette er helt i tråd med inspirasjonskilden, selv om det på ingen måter er et krav at spilleren må ha et forhold til Goemon-spillene for å sette pris på helhetspakken. Her får du en lett og humoristisk vri på Japan, hvor levende vannballonger, papirlykter, dansere i rare masker, bygningsarbeidere og hjorter(!) gjør sitt for å sette en stopper for Bakeru og Issun. Eventyret tar dem gjennom alle Japans 47 prefekturer (fylker), noe som åpner for varierte landskaper. Dermed får du moderne storbyer, tradisjonelle slott, varme kilder, snøkledde fjell og badeland om hverandre. Nevnte jeg forresten mecha-kamper der storbyer raseres i ekte Godzilla-stil?

Varierte landskaper til tross har Bakeru ett hovedproblem, nemlig at det er for langt. Med hele 47 prefekturer å dekke og noen bonusbaner og bosskamper i tillegg kommer det totale baneantallet på over 60. Selv om landskapene er varierte, ender de likevel opp med å gli litt over i hverandre, spesielt fordi fiendegalleriet dessverre ikke er like variert som omgivelsene. Når spillet i tillegg ikke byr på særlig høy utfordring, resulterer dette i en følelse av at spillet trekker ut i det lengste laget, selv med sine knappe 15-20 timers spilletid. Bakeru egner seg dermed best over lengre tid med noen økter nå og da.

Spillmekanisk sett er Bakeru først og fremst et action-spill av 3D-sorten som godt kunne hørt hjemme på en konsoll rundt årtusenskiftet, noe som er utelukkende positivt i dette tilfellet. Banene er lineære, men åpner samtidig for en viss grad av utforsking for å finne alle hemmelighetene som skjuler seg rundt omkring. For en gangs skyld byr et spill på samleobjekter som er interessante å lete etter, ettersom det du skal finne er suvenirer og trivia-opplysninger. Suvenirene er som regel knyttet til prefekturet du besøker og kan riktignok variere med tanke på interesseverdi, men i tillegg kan du også spore opp den lille gule skapningen Scoop og få servert fem trivia-opplysninger per bane.[1] Etter hvert dukker også Bakerus vaskebjørn-kamerater opp, og tradisjonen tro liker de å forvandle seg til tilfeldige gjenstander og gjemme seg rundt omkring, noe som betyr at du må holde øynene åpne for å finne dem.

Når du ikke leter etter samleobjekter er oppgaven å ta seg frem til mål, noe som betyr at du må bekjempe fiender ved hjelp av taiko-trommen og trommestikkene dine. Her byr spillet på et relativt lett og overkommelig kampsystem med noe fleksibilitet, hvor du lærer nye ting i et jevnt og godt tempo. Når Bakeru har slått en boss kan han dessuten lære seg en ny forvandling, henge, som endrer kampstilen totalt. En av dem lar ham bli knøttliten og snike seg inn i trange passasjer, mens en annen gjør ham mye sterkere for en kort periode. Med et enkelt kontrollsystem blir Bakeru lett å mestre, selv om dette også betyr at det aldri blir spesielt utfordrende.

Selv om fiendene du kjemper mot ikke er spesielt varierte, byr spillet på noen alternative baner underveis som krydrer opplevelsen likevel. Her snakker vi om kappløp, vannski og baner hvor du flyr innover mot skjermen i beste Star Fox-stil. Disse banene er ikke spesielt lange, men de kommer alltid på riktig tidspunkt og sørger for at du får noe som bryter opp monotonien.

Det hele kommer i en audiovisuell innpakning som er fargerik og enkel, samtidig som den har mye sjarm og egenart. Dette gjelder like mye musikken til Satoshi Okubo som det grafiske og visuelle uttrykket. Ytelsen er på sin side noe blandet, ettersom spillet kjører smertefritt på PC, mens Switch-utgaven har en ustabil bildefrekvens som reduserer flyten og hemmer opplevelsen.[2]

Bakeru byr på en artig opplevelse som kanskje ikke lever helt opp til samme nivå som sin åndelige forgjenger, men som like fullt byr på et sjarmerende actioneventyr gjennom en fantasifull tolkning av Japan. Varierte måter å spille på gir noen passelige avbrekk underveis, og selv om spillet trekker litt ut er det like fullt underholdende. Flere spill av denne sorten hadde ikke vært feil, selv om jeg gjerne tar en justerbar vanskelighetsgrad i en eventuell oppfølger.

Score: 7/10

---

[1] «Scoop’s Trivia» er basert på et japansk ordspill knyttet til … bæsj. Det japanske ordet for trivia er unchiku, som også er rollefigurens navn på japansk, og «Scoop’s Trivia» blir dermed «Unchiku no unchiku» (der «no» indikerer genitiv). Unchiku minner samtidig om ordet for bæsj, unchi, noe som forklarer hvorfor Scoop går rundt i en gul boblejakke og lue som får ham til å ligne en bæsj. Dette forklarer også ordspillet i hans engelske navn, Scoop.

[2] For Switch 2-eiere anno 2025 blir dette problemet løst, men dette var ikke mulig da spillet ble lansert i 2024.