Clair Obscur: Expedition 33

En sterkere debuttittel skal du lete lenge etter.

Som spillanmelder er det alltid spennende å holde utkikk etter kommende spill fra nye, små og/eller ukjente selskaper og forsøke å peile ut det som kan bli den neste store overraskelsen. Dette er en av grunnene til at jeg ofte liker å sjekke ut såkalte dobbel-A-spill: Titler utviklet av mellomstore studio som ikke nødvendigvis har ressursene til å pushe grafikk og teknologi til nye høyder, og dermed må lene seg desto tyngde på historiefortelling, estetikk og spillmekanikk for å skape uforglemmelige opplevelser.

Noen ganger bommer jakten på den neste AA-overraskelsen, som med Echoes of the End. Ofte får du opplevelser som er helt på det jevne, men dessverre ikke mer enn det, slik som fjorårets Flintlock: The Siege of Dawn. Og en sjelden gang skimter du en debuttittel fra et helt nytt studio under en Xbox-presentasjon som viser seg å være akkurat det hele denne jakten handler om. Dette er tilfellet for Clair Obscur: Expedition 33, debutspillet til det nye franske studioet Sandfall Interactive som først ble presentert under Xbox Games Showcase sommeren 2024. For en sterkere debuttittel skal du lete lenge etter.

Verdenen i Clair Obscur: Expedition 33 er inspirert av fransk Belle Epoque-estetikk, men til tross for sin vakre fasade som kan gi assosiasjoner til varme Paris-dager er den et bakteppe for en dyster setting hvor menneskene lever på lånt tid. I byen Lumiere bor siste rest av menneskeheten i skyggen av en gigantisk monolitt inngravert med et stort tall som befinner seg på andre siden av havet. På samme dag hvert år våkner en kolossal skapning kalt The Paintress opp, visker ut tallet som står på monolitten og maler inn det neste tallet som er lavere enn det forrige. Når dette skjer inntreffer et fenomen kalt Gommage, hvor alle mennesker som er den oppgitte alderen forvandles til kronblader og blåser bort i vinden. Menneskeheten blir dermed stadig yngre, vel vitende om at de bare har noen få år igjen før tallet blir så lavt at ingen kan overleve.

Selv om de fleste mennesker velger å leve ut sine korte og tilmålte liv i en form for stille aksept og resignasjon i påvente av menneskehetens undergang, finnes det noen hvert år som dedikerer sitt siste leveår til å mobilisere en ekspedisjon og reise over havet på noe som i praksis regnes som et selvmordsoppdrag. Formålet med reisen er å drepe The Paintress og ende syklusen, eller i det minste å gjøre oppgaven lettere for neste ekspedisjon (under mottoet «For those who come after / For de som kommer etter»). Ingen har noensinne lykkes eller vendt tilbake, og nå er tiden kommet for ekspedisjon 33 å utfordre skjebnen.

Noe av det sterkeste Clair Obscur: Expedition 33 har å stille med er sitt mesterlige innsalg. Bare i løpet av de første 30-60 minuttene (litt avhengig av eget tempo) har du blitt konfrontert med verdensbyggingen og hva som står på spill, blitt introdusert for hovedrollefigurene og blitt dasket i fleisen med den fatale og håpløse oppgaven som møter dem på andre siden av havet. Dette er en historie hvor du kastes inn umiddelbart og har det du trenger for å fordype deg i eventyret, på en måte jeg ikke har opplevd siden de to første episodene av animeserien Attack on Titan. Fremfor å bruke timer på disposisjon og en gradvis innføring i verdensbyggingen gjennom en opplæringsdel som tar mange timer, har utviklerne her skjært bort alt randfettet og gått rett på sak. Resultatet er svært forfriskende, og selv om spillet kan rundes på 30 timer føles det langt større.

Noe av årsaken til at historien også treffer så godt er det ekstremt flotte persongalleriet. Hver eneste rollefigur føles ekstremt gjennomtenkt med hver sin historie, sine indre demoner og sin drivkraft for å melde seg på et fåfengt oppdrag som ekspedisjonen strengt tatt er. De blir også mesterlig brakt til live gjennom formidabelt stemmeskuespill, hvor du har alt fra bransjeveteraner som Ben Starr og Jennifer English til navn fra film- og TV-bransjen som Charlie Cox og Andy Serkis (sistnevnte godt kjent i spillbransjen fra før med titler som Heavenly Sword og Enslaved: Odyssey to the West). Manuset er skarpt, velformulert og med en drivkraft som hele tiden holder deg engasjert, noe som også sørger for at Clair Obscur: Expedition 33 leverer en minneverdig historie med en flott verdensbygging og gode tvister.

Dette blir også styrket av den kreative verdensbyggingen, som til tider er så uforskammet fransk at jeg elsker det. Vi snakker tross alt om et spill hvor hovedpersonene kan låse opp skjorter med hvite og svarte striper, alpeluer og baguetter som kostymer (sistnevnte da som våpen). Med jevne mellomrom dukker mimekunstnere opp som fiender, og instrument du forbinder med det franske gatebildet som trekkspill setter sitt preg på lydbildet. I tillegg er spillet krydret med merkelige skapninger og franske gloser som spyttes ut rett som det er, og det hele oser av en skaperglede og kreativitet som virkelig må respekteres. Alt rammes inn i fargerike og vakre omgivelser, med unike lokasjoner som alltid frister å utforske nærmere. Fremfor å skape et japansk rollespill med franske elementer, føles det dermed som at Sandfall har skapt et fransk kulturuttrykk med japanske rollespillelementer.

For det er ikke vanskelig å se at Clair Obscur: Expedition 33 har hentet mye av sitt DNA fra diverse japanske rollespill. Den melankolske stemningen hvor død og tilmålt levetid står sentralt gir sterke assosiasjoner til Xenoblade Chronicles 3, en stemning som forsterkes av et lydspor som kan minne om NieR: Automata. Det turbaserte kampsystemet med en tidslinje på siden som viser handlingsrekkefølgen kunne vært hentet rett ut av Final Fantasy X, noe som også gjelder spillets forholdsvis lineære struktur. Muligheten for å skyte fiender i kamp fremfor å slå dem er velkjent for Persona 5-entusiaster, og mekanikken med å time angrepene sine for best mulig resultat kunne like gjerne ha plassert oss i et Mario & Luigi- eller Paper Mario-spill. Hvis vi i tillegg klassifiserer FromSoftware-spill som japanske rollespill (noe de teknisk sett er), vil pareringssystemet føles velkjent for fans av Sekiro: Shadows Die Twice.

Men selv om DNA-et kanskje i stor grad stammer fra tidligere spill, er utviklerne i Sandfall usedvanlig dyktige på å bruke CRISPR-teknologi til å lime det hele sammen. Sluttresultatet er nemlig formidabelt godt snekret sammen, hvor det du får servert er en svært konsentrert, gjennomtenkt og finpusset opplevelse med særdeles lite fyllmasse eller visvas som kaster bort tiden din. Det hele fungerer som et nydelig amalgam av alt det beste fra spillbransjen de siste årene, og da særlig fra den japanske scenen.

Dette kommer spesielt til syne i kampsystemet. I likhet med tradisjonelle rollespill serveres du her et turbasert kampsystem hvor rollefigurene veksler mellom fysiske angrep og magiske angrep. Sistnevnte aktiveres via såkalte Action Points (AP), som du får påfyll av gjennom kampens hete. Motstandernes angrep er ofte hardtslående og dødelige, men disse kan du enten dukke unna eller blokkere. Sistnevnte krever en enorm presisjon, men dersom du lykkes i å parere alle innkommende slag får du slå tilbake med et kraftig motangrep, hvor de kraftigste motangrepene gjøres i tandem med de to andre i kampfølget ditt. Kameravinklene er ikke alltid på lag med deg, men måten lyd, kontrollrespons og effekter er snekret sammen på er særdeles tilfredsstillende. Selv om kampene kan være svært krevende, er det også lite som slår følelsen av triumf når du endelig knekker koden. Dette står i skarp kontrast til de få plattformsekvensene Sandfall har valgt å inkludere, som er så lite presise at de føles malplasserte og bare skaper frustrasjon.

Etter hvert vil også følget ditt låse opp nye angrep via et evnetre som er unikt for hver person. Egenskaper er på sin side knyttet til såkalte pictos, som først må kobles til en konkret rollefigur før den kan låses opp for alle etter at visse kriterier er oppfylt. Deretter er disse egenskapene mulige å skru av og på for hver enkelt rollefigur innenfor en viss totalsum, og dette gir deg muligheten til å tilpasse de ulike personene i følget. Er du god på å parere kan du sørge for at rollefigurene får tilbake liv eller AP ved hver vellykkede parering, mens hvis du foretrekker å dukke unna angrepene finnes det andre egenskaper som er myntet på dette. For den som finner alt og låser opp alt er det etter hvert noen ganske kraftige kombinasjonsmuligheter som åpner seg, men spillet skal også ha ros for at du ikke trenger å gå like mye i dybden for å høste de viktigste fordelene. Clair Obscur: Expedition 33 har mange mekanikker, men blir aldri i overkant komplisert.

Grafisk sett plasserer spillet seg komfortabelt innenfor Unreal Engine-rammeverket. Her har Sandfall gått for estetikk og stil fremfor grafisk revolusjon, og resultatet er et spill som ser bra ut til tross for enkelte åpenbare begrensninger. På PlayStation 5 er det for eksempel ikke vanskelig å se at spillet oppskaleres fra en lavere grunnoppløsning, noe som særlig kommer til syne på hår og vegetasjon når ting er i bevegelse. Det er synd, ettersom det forringer den ellers svært vakre opplevelsen noe. Samtidig kjører det stabilt både i kvalitets- og ytelsesmodus, selv om kampsystemet tilsier at dette spillet bør spilles i sistnevnte form, for her teller hvert bilde per sekund.

Det grafiske arbeidet er altså mer enn godt nok for opplevelsen, men er også gjenkjennelig i sin Unreal-drakt. Det samme kan derimot ikke sies om musikken. Jo visst er det flere elementer her som spiller på mange av de samme emosjonelle strengene som NieR: Automata eller Xenoblade Chronicles 3, men det er noe med komposisjonene og instrumentvalgene som gjør at hver låt føles unik og perfekt tilpasset Expedition 33-opplevelsen. Mens mange spill kan stille med et godt lydspor hvor jeg samtidig vil ha vanskeligheter med å skille dem fra hverandre, vil jeg aldri ha problemer med å høre en låt fra Expedition 33 og vite at det kommer fra akkurat dette spillet. At komponist Lorien Testard ble oppdaget via SoundCloud og ikke har komponert spillmusikk tidligere gjør det desto mer imponerende.

Spillbransjen anno 2025 er i en fase hvor store spillstudio pøser enorme pengesummer og hundrevis av ansatte på spillprosjekter, men der de endelige resultatene kan føles noe som primært laget for å oppfylle en sjekkliste og gi mest mulig inntjening til aksjonærer. Nettopp derfor er det så tilfredsstillende å se et ferskt og relativt lite team bestående av både bransjeveteraner og nye talenter som kommer sammen for å lage det som betyr noe for dem: Et kjærlighetsbrev til spillmediet og følelsesladde fortellinger. Selv om den emosjonelle slagkraften mister noe av sin tyngde for den som er vant med mange japanske rollespill, er det ingen tvil om at Clair Obscur: Expedition 33 er en debuttittel det er vanskelig å ikke bli imponert av. Og skulle spillet gi mersmak, er det lov å håpe på at spillet blir veien inn til noen av de japanske rollespillene som har inspirert ett av årets mest minneverdige titler.

Score: 9/10