Tradisjonen tro tar ypperstepresten et tilbakeblikk på spillåret 2025 og plukker ut sine favoritter.
Året går mot hell, og 2025 har vært et år med både opp- og nedturer for oss spillinteresserte. Det har vært et år hvor masseoppsigelsene som begynte i 2024 har fortsatt i enormt tempo. Spill som Perfect Dark og ærverdige studioer som Monolith har blitt lagt ned. Tvilsomme storkapital-aksjonærer som det saudi-arabiske pengefondet har kjøpt seg inn i enda større grad i bransjen, hvor EA er siste selskap ut. En stadig større bruk av generativ KI har heller ikke lettet stemningen. Samlet sett føles det som at de dystopiske fremtidsvisjonene vi har vært så kjent med fra spill begynner å bli virkelighet. På toppen av det hele har Xbox ikke akkurat hatt verdens beste år, og etter et år hvor det knapt har gått en uke uten dårlige nyheter om plattformen eller Microsoft er det nesten slik at vi stusser på hvor lenge plattformen fortsatt kommer til å være iblant oss.
Samtidig har det vært et år hvor uventede titler har kommet inn fra sidelinjen og kapret spillernes hjerter (og til dels også lommebøker). Noen titler har vi visst om en stund, men høstet uventet enorm popularitet. Andre har bare dukket opp fra ingensteds hen og blitt sensasjoner nærmest over natten, mye takket være sosiale medier, fokus på flerspillerunderholdning og lave priser. Dette har forhåpentligvis gitt noen av de største selskapene med fokus på evig vekst og enorm inntjening noe å tenke på. Dessuten har vi endelig fått Switch 2, som til tross for å være en evolusjon fremfor en revolusjon markerer en ny tid for Nintendo.
For min egen del har det vært spennende å følge denne utviklingen, samtidig som det også vært et år der jeg har kjent på en form for disharmoni. I større grad enn tidligere har jeg kjent på at jeg ikke har i takt med hva «folk flest» liker i spillåret 2025, hvor flere av de mest omtalte titlene ikke har interessert meg, mens spill jeg har hatt sansen for har havnet under radaren. Selv om dette kan være demotiverende for en spillanmelder, prøver jeg heller å huske på at det er mangfoldet av stemmer som er interessant i denne bransjen, ikke at alle mener det samme. Det gir giv til å fortsette med arbeidet, både i form av denne podcasten/nettsiden og innenfor etablerte spillmedier. Apropos sistnevnte markerte 2025 et taktskifte for meg, da jeg etter 15 år i Gamereactor takket for meg og skiftet beite til Spill.no.
Med de generelle tankene om spillåret 2025 ute av veien, er tiden inne for å trekke frem mine ti største høydepunkt fra spillåret som har gått. Som vanlig utelukker jeg nylanseringer for å rette søkelyset mot de helt nye spillopplevelsene som kom i år, uten at det ville endret på listen i særlig grad med unntak av Ninja Gaiden II Black.
NB: Vil du vite topplistene til de andre programlederne i Cross Over Gaming, kan du høre topplistene til alle tre i episode 159 av podcasten.
10. Earthion
Mens mange spillutviklere kaster seg over nye former for teknologi for å pushe sine spillprosjekter til det ytterste, finnes det de raringene som går stikk motsatt vei og går bakover i tid for å legge begrensninger på seg selv. Det har skaperne av Earthion gjort, og resultater er dermed noe så sjeldent som et nytt Sega Mega Drive-spill fra 2025 (fysisk utgave til Sega Mega Drive kommer først til neste år, men spillet er lansert til moderne plattformer i år). Ikke overraskende består utviklerstudioet Ancient Corp. av flere Sega-veteraner, deriblant studioets grunnlegger Yuzo Koshiro, den legendariske komponisten bak Streets of Rage og ActRaiser som også er ansvarlig for det mesterlige lydsporet i Earthion.
Earthion føles som en shooter av den klassiske sorten som gikk tapt, men som nå har blitt funnet igjen. Du styrer et romskip fra venstre mot høyre og skyter alt fra roboter til groteske monstre i håp om å frigjøre jorda. Oppmerksomheten din testes til enhver tid, og du må dukke unna fiender så vel som fiendtlig skyts. Det som løfter spillet litt ekstra er ikke bare våpen- og skjoldsystemet, som begge blir svekket når du blir truffet, men at du kan oppgradere skipet ditt og ta oppgraderingene med deg til neste gjennomspilling. Dermed føles Earthion som en blanding av klassiske shooters som Thunder Force, R-Type og Gradius på den ene siden med roguelites som Dead Cells og Hades på den andre siden. Resultatet er et vanskelig retro-inspirert spill som kanskje ikke er for alle, men for oss av den litt eldre garde føles dette absolutt som et nostalgisk kjærlighetsbrev til spillene fra slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.
9. Hyrule Warriors: Age of Imprisonment
Warriors-spill er spillenes svar på junk food for meg: Enkel og grei kost som langt ifra er det beste jeg kan innta, men som likevel er skikkelig digg iblant. Året startet godt med et nytt innslag i Dynasty Warriors-serien som også fungerte som en god inngangsport i hovedserien, men personlig har jeg alltid satt mer pris på de ulike spinoff-seriene. Som Zelda-fan er det kanskje ingen overraskelse at Hyrule Warriors-serien engasjerer meg mest, til tross for den variable tekniske ytelsen disse spillene har bydd på. Med Hyrule Warriors: Age of Imprisonment får vi ikke bare en bedre teknisk flyt, men også mange små enkeltjusteringer av den helhetlige formelen som gjør den totale opplevelsen mye mer underholdende. Historiemessig hadde jeg nok håpet på noe mer substansielt og minneverdig når historien om Hyrules store krig endelig skulle fortelles, men resten av spillet fungerer såpass godt at jeg er villig til å la det gå for denne gang.
8. Dispatch
På 2010-tallet var Telltale Games-spillene noe jeg ofte så frem til, ettersom formelen med episodebasert format kombinert med fokus på dialog og tøffe valg appellerte til meg. Samtidig ble formelen nokså stiv etter hvert, mye på grunn av få visuelle oppdateringer. Nettopp derfor kommer Dispatch inn som et friskt pust. Ikke bare videreutvikler AdHoc Studio den gamle Telltale-formelen på en god måte, de pakker det hele inn i en svært pen animasjonsfilm-innpakning og krydrer det hele til med underholdende spillmekanikker, hvor du er den som sitter på telefonsentralen og sender superheltene ut på diverse oppdrag. Historien har noen ankepunkter, men dette forhindrer likevel ikke Dispatch fra å bli en av spillopplevelsene jeg kommer til å forbinde med spillåret 2025 i lang tid fremover.
OH BANANA! Et nytt Donkey Kong-spill betyr nesten alltid garantert moro, men Donkey Kong Bananza skulle vise seg å bli en mye mer annerledes og underholdende opplevelse enn forventet. Den nye stilen kledde gorillakongen godt, samspillet mellom den unge Pauline og DK er både festlig og overraskende rørende, og å løpe rundt og knuse ting blir liksom aldri gammelt. Legg til noen gode musikalske innslag, en pen presentasjon som (med unntak av noen grafiske fall i de mest intense kampene) gir et godt inntrykk av hva Switch 2 kan levere og en avslutning som tjener som en gavepakke til gamle fans, så er det ikke så rart at Donkey Kong Bananza har hamret seg inn i mangt et gamer-hjerte de siste månedene.
2025 ble erklært som ninjaens år av Team Ninja i januar, og dette har de støttet opp med hele tre Ninja Gaiden-spill. Ninja Gaiden: Ragebound er det todimensjonale innslaget i serien, levert av Blasphemous-studioet The Game Kitchen, og for gamle fans gir spillet uten tvil assosiasjoner til de klassiske NES-spillene. Det vil si, ikke helt, for vanskelighetsgraden var hakket lavere enn det brutale nivået vi ble vant til på 90-tallet, men utenom det byr spillet på stemningsfull action, en lekker visuell presentasjon og ett av årets mest fengende lydspor. Alt en ninja under opplæring trenger, med andre ord.
Todimensjonale Ninja Gaiden-spill er vel og bra det, men når Team Ninja går sammen med PlatinumGames for å levere et nytt tredimensjonalt spill i serien er det all grunn til å glede seg. Håpet om gull ble heldigvis innfridd, og samarbeidet mellom to japanske studio kjent for sine heseblesende og actionfylte opplevelser er som et himmelsk arrangert ekteskap. Sant å si føles Ninja Gaiden 4 mest som oppfølgeren til 2013-klassikeren Metal Gear Rising: Revengance vi aldri fikk, med alt sitt fokus på roboter, intenst tempo og en katana som kutter gjennom fiender som varm kniv i smør. Historien er bananas, selv til Ninja Gaiden-standard å være, men noen ganger må man bare legge den slags til side.
Det er ikke mye historie å spore i Kirby Air Riders heller, men spillet har faktisk en historiemodus som byr på noen overraskende mørke vendinger. Enda bedre er det at denne historiemodusen minner ikke rent lite om The Subspace Emissary fra Super Smash Bros. Brawl, som igjen ga overraskende mye til tross for ikke å være nobelprisen i litteratur verdig.
Assosiasjonene til Super Smash-serien er ikke få når Kirby endelig gir oss sitt andre racing-spill, 22 år etter forgjengeren. Her er det et blikk for detaljer som kjennetegner Super Smash Bros.-pappa Masahiro Sakurai sin designfilosofi, og resultatet er årets største overraskelse for min del. Jeg hadde ikke trodd på forhånd at jeg skulle like Kirby Air Riders så godt som jeg gjør, men jo mer jeg spiller det, jo mer imponert blir jeg over detaljnivået, fartsfølelsen og hvor komplekst det hele er, til tross for at vi snakker om et spill som bare krever at du trykker på to knapper og styrer en styrestikke. Kirby Air Riders er så mye mer enn bare en Mario Kart-klone, og til syvende og sist opplever jeg at jeg liker dette mye bedre enn det nyeste Mario Kart (selv om sistnevnte vinner på musikken, for maken til musikalsk hyllest av Mario-seriens historie skal du lete lenge etter).
Team Ninja erklærte 2025 som ninjaens år, men det er derimot Lizardcube og Sega som stikker av med prisen for årets beste ninjaspill (beklager, Assassin’s Creed Shadows). Gjenoppstandelsen av den klassiske Shinobi-serien har vært annonsert for et par år tilbake, men da det først kom ut tror jeg dette hadde falt ut av bevisstheten til de fleste av oss. Det tok imidlertid ikke mange minuttene med spillet før det snek seg inn igjen som den beste ninja, for her får du servert en todimensjonal opplevelse som både føles svært tro til den klassiske Sega-serien og moderne nok til at nye spillere kan kose seg med det.
Shinobi: Art of Vengeance har en flyt få andre spill kan stille opp med, en utsøkt visuell presentasjon, et utmerket kontrollsystem og elementer av utforsking som gir spillet en mye større grad av variasjon og varighet enn det konkurrentene kan stille opp med. At musikken er litt svakere enn i Ninja Gaiden: Ragebound er omtrent det eneste å utsette på spillet, og Lizardcube viser nok en gang at de er eksperter på å ta gamle Sega-serier og få dem til å føles som nye igjen.
I en spillbransje hvor gigantene jager etter stadig vekst, evig inntjening og spillprosjekter som krysser av punkter på en sjekkliste snarere enn å være opptatt av spillkunsten, er jeg veldig takknemlig for at vi har Josef Fares. At Fares droppet film til fordel for spill er noe av det beste som har skjedd i svensk historie, noe han har demonstrert med spill som Brothers: A Tale of Two Sons og It Takes Two.
Med Split Fiction følger vi den samme oppskriften som i It Takes Two, men med enda mer kreativitet, variasjon og galskap. Noen av de tekniske elementene i spillet er så imponerende at jeg fortsatt klør meg i hodet over hvordan det går an, og spillet kan dessuten skimte med ett av de mest komiske øyeblikkene i spillåret 2025. Historien er kanskje ikke den mest kreative eller originale, men den gjør en mer enn god nok jobb til å holde både deg og din medspiller underholdt underveis.
For til syvende og sist er det samarbeidet det handler om i Fares sine spill, at det å oppleve noe sammen har en verdi som ikke kan kjøpes for mikrotransaksjoner eller evighetsmodeller. Vel så mye som historien som foregår på skjermen, er det historien du skaper sammen med en annen som betyr noe her. Split Fiction byr kanskje på en fiksjonsfortelling, men opplevelsen dere skaper sammen er ekte.
1. Clair Obscur: Expedition 33
Allerede da Clair Obscur: Expedition 33 ble vist frem sommeren 2024, merket jeg meg at dette kunne bli en spillopplevelse utenom det vanlige. Likevel så jeg for meg at dette mest sannsynlig ville bli et nisjespill helt midt på treet som ville gå under radaren hos de fleste. Heldigvis tar jeg feil iblant jeg også.
Clair Obscur: Expedition 33 gjør så utrolig mye riktig. Det har et rollegalleri du blir ekstremt glad i, både takket være designet, skrivingen og stemmeskuespillet. Det har en historie som bare etter den første halvtimen gir deg alt du trenger å vite for å bli engasjert i fortellingen. Det har et lydspor som setter sine spor, noe som er ekstra imponerende med tanke på at dette er første gang Lorien Testard lager spillmusikk. Det har en kunststil som gjør at du raskt kjenner igjen spillet, og som er så uforskammet fransk at det er litt sjarmerende hvis det ikke blir for mye for deg. Og på toppen av det hele stiller spillet med et kampsystem som er så intenst og givende at det har gitt folk troen igjen på turbaserte rollespill.
Min fremste innvending mot Clair Obscur: Expedition 33 er at jeg kjenner igjen mye av DNA-et i spillet. Her er det som om utviklerne har hentet det beste fra japanske rollespill og snekret det sammen til sin egen greie. Men når snekkerarbeidet er så godt som det er, kan jeg liksom ikke klage, spesielt når spillet nå har åpnet døren til disse japanske rollespillene for mange nye spillere (kan jeg friste noen med Persona 5, for eksempel?). Clair Obscur: Expedition 33 er slik spill skal være, og måtte morgendagen bringe enda flere slike!
Som vanlig er det noen spill som ikke når helt opp til toppen av en slik liste. Dette inkluderer Fast Fusion, Ghost of Yotei, Mario Kart World, Once Upon a Katamari, Rift of the NecroDancer, South of Midnight, Terminator 2D: No Fate, og norske Jetrunner.
I tillegg er det verdt å nevne noen av spillene jeg ikke har rukket å teste i år, men som muligens kunne kjempe om noen av plassene. Dette inkluderer Absolum, Avowed, Blue Prince, Citizen Sleeper 2, Death Stranding 2: On the Beach, Hades II, Hollow Knight: Silksong, Lunar Remastered Collection, Marvel Cosmic Invasion, Metal Gear Solid Delta: Snake Eater, Metroid Prime 4: Beyond, Silent Hill f, Sword of the Sea, The Outer Worlds 2 og Winter Burrow, for å nevne noe.