Pokémon Legends: Z-A

Pokémon vender tilbake til Kalos-regionen i en spillopplevelse som tar serien både frem og tilbake på én gang.

Pokémon Legends: Arceus var en spennende opplevelse da det ble lansert til Nintendo Switch i 2022. Fremfor å by på en helt ny generasjon av monstre og en ny region tok spillet oss tilbake i tid til Hisui/Sinnoh-regionen fra Diamond/Pearl, ga oss et utvalg av Pokémon fra diverse generasjoner og en mye mer åpen struktur enn det vi har vært vant med i serien. Selv om spillet åpenbart hadde noen problemer med å holde tritt på konsollen, var det ikke tvil om at Pokémon Legends: Arceus ga en frisk fri på formelen som viste at serien fortsatt har mye å by på.

Nesten fire år senere er det omsider klart for oppfølgeren Pokémon Legends: Z-A. Skjønt, oppfølger er nok å ta litt i, ettersom det ikke er noen koblinger mellom Z-A og Arceus utover at begge handler om Pokémon og at de snur litt på konvensjonene. Samtidig lever Legends-navnet videre, noe som betyr at Game Freak og The Pokémon Company med dette etablerer merkevaren som noe der man kan forvente eksperimentelle Pokémon-spill. Og det er nettopp det som gjør Z-A-reisen minneverdig, skjønt ikke uten noen skjær i sjøen underveis.

Som hovedperson ankommer du togstasjonen i Lumiose, den største byen i Kalos-regionen fra Pokémon X/Y. Med det store Prism Tower i sentrum er byen en slags Pokémons svar på Paris, og mye har skjedd i byen på de fem årene som har gått siden begivenhetene i X/Y. En ny form for byutvikling skal sørge for at mennesker og Pokémon kan leve sammen i urbane omgivelser, noe som har resultert i at flere av byens områder er etablert som ville soner der Pokémon kan vandre fritt. Idet du går av toget blir du tatt inn hos gjengen som har etablert seg på det tomme hotell Z. Her blir du introdusert for Z-A-turneringen, hvor deltakerne kan kjempe mot hverandre på nattestid i håp om å nå nivå A og få ett ønske oppfylt.

I stedet for den klassiske jakten hvor du må slå åtte sterke Pokémon-trenere, karre deg til Pokémon-ligaen og bli en Pokémon-mester får vi her en mye mer konsentrert Pokémon-opplevelse. Underveis møter du på en rekke fargerike rollefigurer som det er lett å både smile og le av, og gamle travere vil også kjenne igjen noen sentrale rollefigurer fra X/Y-spillene (jeg har for ordens skyld aldri spilt disse). Det er en artig historie som fortelles underveis, og jeg er også fan av at den vante formelen ristes litt i for å gi spillere noe nytt. Samtidig er den narrative kvaliteten ganske variabel, hvor enkelte partier blir dratt langt ut og andre historietråder ikke får en veldig definert avslutning.

Noen ting forandrer seg ikke gjennom Pokémons 30-årige historie, og valget av en starter-Pokémon er en av dem. Denne gangen får du velge mellom Chikorita og Totodile fra Gold/Silver-generasjonen, samt Tepig fra Black/White. Deretter er det bare å lære seg spillets mekanikker knyttet til ville soner, kampsoner, mega-evolusjon og kampsystem. Mye kastes over deg i startfasen av spillet, og når det hele serveres uten stemmeskuespill er det fort gjort for utålmodige sjeler å miste motet. Samtidig geleides du gradvis inn i mekanikkene uten å bli overmannet, noe som gjør det lettere for semi-faste Pokémon-entusiaster å henge med.

Lumiose er en stor og åpen by der enkelte områder er dedikert til Pokémon som kan leve fritt. I disse ville sonene løper du rundt i sanntid og fanger Pokémon, akkurat som i Arceus. Du kan snike deg inn bakfra og kaste en Pokéball på intetanende monstre, men i noen tilfeller må du kjempe mot dem før de er svake nok til å bli fanget. Tid på døgnet spiller også inn her, og i noen tilfeller vil også ekstra sterke (og sinte) alfa-varianter av Pokémon dukke opp. Ved å fange, utvikle og utforske hvilke Pokémon som er tilgjengelige i hver sone får du også forskningspoeng som du kan veksle inn i belønninger. På nattestid åpnes egne kampsoner hvor folk som deltar i Z-A-turneringen kan kjempe mot hverandre og tjene opp nok poeng til å delta i neste kvalifiseringsrunde.

Denne åpne strukturen føles som en naturlig videreutvikling av formelen vi fikk servert i Arceus, men har samtidig noen åpenbare svakheter, hvorav den fremste dessverre er Lumiose selv. Stemningen i selve byen er lett å like med mange fine detaljer, en sjarmerende fransk-japansk estetikk og utmerket musikk gjennom hele opplevelsen. Problemet er imidlertid at store deler av byen er for lik, noe som gjør det vanskelig å skille de ulike områdene fra hverandre. Bedre blir det heller ikke av at teksturene på bygningene er fullstendig livløse og flate på et nivå som hører hjemme i PlayStation 2-tiden, der altfor mange bygninger er kliss like og har null særpreg. Da hjelper det lite at du kan vandre oppå hustakene og utforske byen fra høyden.

Heldigvis veier kampsystemet opp for dette med det som kanskje er den kuleste vrien på Pokémon-formelen i nyere tid. Til enhver tid kan du ha en Pokémon vandrende sammen med deg, og enten du møter på ville monstre eller Pokémon-trenere som er klare til å slåss mot deg i en kampsone på nattestid står du fritt til å snike deg inn og gi din Pokémon en kommando. Deretter iverksettes en kamp hvor monstrene kjemper mot hverandre basert på et system der angrepene har en nedkjølingstid. Dette gjør at angrep som tidligere ofte har blitt bagatelliserte for å være enkle, som Quick Attack, plutselig blir nyttige å ha i arsenalet fordi de kan brukes raskt og ofte. En svakhet i dette er at du som trener også kan bli truffet av angrep og dermed besvime, men det skjerper bare oppmerksomheten. Det hele har fortsatt et turbasert preg over seg, men minner i mye større grad om de moderne variasjonene av Active Time Battle vi ser i nyversjonene av Final Fantasy VII. Det hele føles mer actionfylt og levende, og ikke minst ligger det mye tettere opp til kampene vi vokste opp med i anime-serien.

Etter hvert spiller også mega-evolusjoner en stadig større rolle i spillet, og for å komme videre i historien må du kjempe mot flere ville Pokémon som gjennomgår mega-evolusjon. I praksis innebærer dette at et monster blir større og sterkere for en liten periode, og du må selv lære deg å mestre dette med ditt lag av Pokémon. Dermed havner spillet etter hvert inn i et mønster hvor du fanger ville Pokémon, kjemper mot mega-evolusjoner, tjener nok poeng til å kvalifisere deg til neste Z-A-nivå og deretter gjentar det hele. Det hele har en rytme som du på den ene siden blir litt lei av, men som samtidig er overraskende behagelig å sysle med i time etter time. Blir du for lei i en periode kan du alltids bryne deg på et sideoppdrag, hvor du iblant får servert overraskende festlige småhistorier.

På den tekniske fronten er det ikke å komme unna at Game Freak og The Pokémon Company har slitt med renommeet de siste årene, særlig etter den opprinnelige lanseringen av Pokémon Scarlet/Violet i 2022 hvor spillene kjørte eksepsjonelt dårlig på Switch. Med Z-A er det åpenbart at de har benyttet tiden godt, for på Switch 2 kjører spillet smertefritt i 60 bilder per sekund. Jeg har kun opplevd ett tilfelle nokså sent i spillet med et markant fall i bildehastigheten, som kun varte i noen sekunder. Teksturene er som nevnt ikke noe å rope hurra for, og rent teknisk er det ikke noe revolusjonerende å se her i verken tegneavstand eller skyggekvalitet, men den visuelle kunststilen som ligger til bunn veier mye opp for dette. Pokémon vil nok aldri bli markedsleder på grensesprengende grafisk presentasjon, men det som blir servert i Switch 2-versjonen av Z-A er godt nok for å få frem visjonen spillet ønsker å formidle.

Pokémon Legends: Z-A fremstår som et spill med en ganske tilfredsstillende helhetsrytme. Å fange monstre på dagtid, kjempe mot trenere på kveldstid og rykke opp i nivå i Z-A-turneringen er en formel det er lett å like, og det åpne kampsystemet er absolutt et pluss. Stemningen og musikken er også på topp, og med flere fargerike rollefigurer blir det overraskende moro å fange alle denne gangen. Samtidig kunne det narrative nivået vært hakket skarpere, og selv om spillet kjører godt på et helhetlig plan fra et teknisk perspektiv er det tatt noen snarveier her som definitivt forringer opplevelsen. Likevel er det lett å kose seg med Z-A, noe som viser at innpakningen ikke alltid er kritisk så lenge innmaten er god.

Score: 7/10