Lovish

Lovish er et kjærlighetsbrev(-isj) til 80-tallets plattformmoro og frustrasjon.

Selv helter kan slite med selvsikkerheten og sitt eget selvbilde. Er de gode nok som de er? Vil folk akseptere dem? Hva om heltemotet ikke blir kronet med seier? Dette er utgangspunktet for Lovish, et indie-spill som henter inspirasjon fra flere 80-tallsspill der plattforming, navigasjon og umiddelbar død var hverdagskost.

En prinsesse er kidnappet av den onde demonfyrsten, og en gruppe på fire helter ledet av ridderen sir Solomon legger ut på eventyr for å redde henne ut av det mørke slottet. Solomons motivasjon er hans kjærlighet til en prinsesse han aldri har møtt, men på veien begynner imidlertid Solomon å gruble: Hva om prinsessen etter å ha blitt berget forelsker seg i en av hans reisefeller, og ikke i ham? Så da dumper han de tre kompanjongene i elva og legger ut på resten av eventyret på egen hånd.

Med denne humoristiske vrien på det som pleide å være alt man fikk av historie i spill på 80-tallet viser Lovish akkurat hva det ønsker å være: Et kjærlighetsbrev med en sarkastisk snert, som henter frem det vi satte pris på med gamle spill uten å skjule det som åpenbart kunne være problematiske kjønnsroller. Dette blir enda mer understreket etter hvert som historien går sin gang, hvor vi får se Solomons tvilsomme personlighet komme til syne. Vi møter parodier på Professor Layton til Link som får kjenne på Solomons bitende tunge og uhøflige natur, mens bossene blir etter kampens hete manipulert til å forelske seg i ham ved hjelp av sin magiske Video Helmet. Lovish er ingen lang opplevelse, noe som hinder spillet fra å utforske disse temaene i dybden, men det vi får her er nok til å fremkalle både smil og humring.

Selve spillmekanikken er nokså lett å få has på. Her serveres vi 70+ enkeltbaner der hver bane fyller hele skjermen. Målet er for Solomon å navigere seg gjennom hvert uten å ta skade, for puslete som han er tåler han ingenting og må dermed begynne banen på nytt igjen. Premisset kan med andre ord minne litt om Solomon’s Key (som nok sir Solomon har navnet sitt fra), og etter hvert som banene begynner å inkludere monstre, nøkler og skjulte kongekroner som kan samles på blir parallellene nokså tydelige. For moderne spillere kan nok Lovish minne mer om en blanding av Celeste og Shovel Knight, selv om vanskelighetsgraden og naviasjonsmodellen ligger nærmere sistnevnte enn førstnevnte. Du vil dø flere ganger i løpet av spillets gang, men heldigvis får du prøve igjen umiddelbart etterpå, noe som gjør at du aldri mister tempo.

Dette betyr imidlertid ikke at kompleks navigasjon er det eneste du gjør i Lovish. Spillet kommer nemlig også med noen tilfeldige elementer som trer i kraft hver gang du kommer i mål. Dette kan inkludere kamper i ekte Pokémon/Dragon Quest-stil, et valg om å hoppe ned i et rør eller ikke, eller skumle skapninger som kanskje vil deg vel (eller ikke). Du har til og med muligheten til å plukke opp en Game Boy-klone og spille noe som kunne vært en dungeon fra The Legend of Zelda: Link’s Awakening, et spill som er overraskende moro til tross for sin korte spilletid.

Selv om spillmekanikken virker å være mest hentet fra Solomon’s Key, er Mega Man-serien åpenbart den store inspirasjonskilden til Lovish. Lydfronten er der spillet også utmerker seg mest, men noen fabelaktige toner fra ledende spillskaper og komponist Matt Kap som til tider stiller helt på linje med sin inspirasjonskilde. Det grafiske uttrykket har også mye til felles med Capcoms blåe robot, selv om det på ingen måter føles som noen 1-til-1-kobling. Lovish har sine røtter i 8-bit-spillhistorien, men bærer samtidig på sin egen identitet.

Lovish har imidlertid også et par problemer som hindrer det fra å nå helt til topps. PC-versjonen kommer med relativt få innstillinger, hvorav det ene er et forsøk på å skape en følelse av å spille på en retro-skjerm som i bunn og grunn bare gjør spillet utydelig. Her er vi langt unna de eminente CRT-filtrene til Earthion, for å nevne et annet nylig eksempel. De manglende innstillingsmulighetene gjør seg også gjeldende når ytelsen til spillet begynner å lugge, noe som kan være ganske kritisk når presisjon og forutsigbarhet er essensielt for å klare brettene. De tilfeldige elementene som oppstår etter hvert brett kunne også med fordel vært bedre fordelt, for selv om spillet skryter av over 150 slike er det ofte man får samme scene servert om igjen. Flere av disse krever dessuten en nokså god kunnskap om spesifikke spill i spillhistorien for at referansene (og humoren) skal treffe.

Når alt kommer til alt er likevel Lovish et brukbart kjærlighetsbrev til 80-tallets spill og spillhistorie. Den tvilsomme hovedrollefiguren fortsetter å utvikle seg til en komisk og usympatisk «helt», spillmekanikkene er akkurat passe utfordrende, de ulike samleobjektene gir det lille ekstra til de som vil gå tilbake og samle alt etter at prinsessen er reddet (eller blir hun nå egentlig det?), og den audiovisuelle presentasjonen treffer nostalgihjertet godt. Hadde ytelsen vært bedre og opplevelsen hakket mer polert kunne dette blitt en moderne retroklassiker, men Lovish byr fortsatt på en god moderne retroopplevelse som underholder deg i fire-fem timer(-isj).

Score: 7/10