Ypperstepresten har byttet ut stola og alba med vaskebjørnkostyme for å tre inn i rollen som en av spillhistoriens mest fargerike tyver.
Cross Older Gaming er retrospalten til Cross Over Gaming hvor vi fokuserer på eldre spill. Noen ganger spiller vi dem for første gang, andre ganger vender vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen for å se hvordan de har holdt seg. Forrige gang utforsket vi Double Fine sitt metal-eventyr Brütal Legend med Jack Black i hovedrollen. Denne gangen går vi gjennom tre spill om mestertyven Sly Cooper, som satte utviklerne i Sucker Punch på spillkartet.
I barndomsårene hadde vi utelukkende Nintendo i hus. Dermed ble det til at jeg vokste opp som en Nintendo-entusiast, ettersom andre konsoller uansett var utelukket i hverdagen. Dette gjenspeilet seg da jeg etter hvert fikk egne midler og tillatelse til å kjøpe nye konsoller for egne penger, med en Nintendo 64 etterfulgt av Game Boy Advance og GameCube (sistnevnte riktignok en samlet julegave fra mine søsken).
Jeg likte godt spillutvalget på Nintendos konsoller, ettersom jeg hadde sansen for fargerike plattform- og eventyrspill. Likevel var det noen spill på andre plattformer jeg så lengtende etter, særlig på PlayStation 2. Dette gjaldt særlig det som for meg fremsto som en ny treenighet av fargerike plattformhelter til konsollen: Ratchet & Clank, Jak & Daxter og Sly Cooper.
Da jeg ble student og PlayStation 3 var splitter nytt, så jeg mitt snitt til å gjøre et godt bruktkjøpt av forgjengeren. Den gang var det store tredjepartstitler som Metal Gear Solid og Final Fantasy som fristet mest, og av en eller annen grunn havnet disse gamle plattformheltene i skyggen. Men interessen har aldri dødd helt hen, og da vår egen John-Edvard i slutten av 2024 opplyste om at Sly Cooper-spillene nå er tilgjengelige digitalt på PlayStation 5 falt ånden omsider over meg. Unnskyldningene var brukt opp, og da var det bare å rydde kalenderen for å utforske spillene som satte Sucker Punch på kartet.
Kalenderryddingen viste seg å være lettere sagt enn gjort, for det tok nesten hele 2025 å komme gjennom de tre Sly Cooper-spillene. Likevel er det noe som heter bedre sent enn aldri, og det er en fin oppsummering av følelsen jeg sitter igjen etter tre eventyr med Sly, Bentley, Murray og Carmelita Fox. Her får vi tre spill vel verdt å oppleve selv i dag, godt over 20 år etter lansering.
Sly Cooper-trilogien introduserer oss for vaskebjørnen Sly, det siste medlemmet i en lang rekke av mestertyver i Cooper-klanen. Sly endte opp på barnehjem etter at foreldre hans ble drept av røverbanden Fiendish Five da de kom for å stjele Thievius Raccoonus, en krønike om Cooper-klanens eskapader gjennom flere hundre år. Ensom og alene fant Sly to livslange venner på barnehjemmet i form av skilpadden Bentley, hvis evne til hacking og kalkulering er uovertruffen, og flodhesten Murray, en muskelbunt som trives best når han får kjøre bil eller slå ting. Sammen danner de tre sin egen bande, Cooper-gjengen, med en policy om å kun stjele fra andre tyver og jobbe sammen mot det ultimate målet: Å stjele tilbake alle sidene til Thievius Raccoonus, som nå er fordelt mellom de fem kriminelle medlemmene i Fiendish Five. Den slags går naturligvis ikke upåaktet hen, og etter et innbrudd i Interpols hovedkvarter for å sanke info om Fiendish Five blir Cooper-gjengen mål for den ustoppelige, ambisiøse og vakre inspektøren Carmelita Fox.
Noe av det som alltid har lokket meg til Sly Cooper-spillene er den visuelle stilen, og selv tjue år senere oppleves denne som fargerik og festlig. Fremfor å satse på realisme gikk utviklerne i Sucker Punch for et cel-shadet uttrykk, en teknikk som får spillene til å se ut som interaktive tegnefilmer. Det mest kjente eksemplet på spill med cel-shading fra denne epoken er trolig The Legend of Zelda: The Wind Waker, og på samme måte som Nintendo-spillet har Sly Cooper tålt tidens tann på en måte som få andre spill fra denne tidsepoken kan skimte med, i hvert fall på den visuelle fronten. Nå er det vel å merke gjort justeringer for at spillet skal kjøre på moderne flatskjermer via en PlayStation 5, men jeg vil argumentere for at man fint kunne fyrt opp de originale PlayStation 2-spillene i dag uten at det hadde virket fullstendig avskrekkende på nye spillere. Dette er fargerikt, lekent og lettere å fordøye enn det som den gang ble betraktet som realistiske teksturer, selv om du også ser at spillene ikke akkurat er utviklet på 2020-tallet.
Et annet element som også har gjort Sly Cooper-spillene fristende for meg er tematikken. Jeg elsker en god historie om gentlemenstyver eller et godt planlagt brekk, enten vi snakker om The Sting eller Ocean’s-filmene. Mye av dette kommer nok av at jeg i barndommen vokste opp med animeserien Lupin the 3rd, hvor etterkommeren av mestertyven Arsene Lupin gjennomfører halsbrekkende og umulige tyverier fra rike slemminger som overgår de fleste Bond-skurker en god gang. Tyveri står naturligvis langt unna min personlige etos, men det er alltid noe tilfredsstillende med å se nøye planlagte handlinger som resulterer i at slemminger får som fortjent, og hvor våre helter først og fremst lar seg lokke av utfordringen og eventyret, ikke den økonomiske gevinsten i seg selv (selv om den hjelper). Pakkes det hele i tillegg inn i et godt lydspor, er suksessen et faktum.
Mye av dette kanaliseres på utmerket vis gjennom Sly Cooper-spillene, ikke minst når vi får spill nummer to og tre i rekken. Våre venner tas ikke bare med til eksotiske reisemål, men får også stadig mer utfordrende fiender å hanskes med, noe som også resulterer i stadig flere funksjonaliteter for spilleren. I det første spillet får vi primært spille som Sly, som med sin evne til å klatre, snike seg langt vegger og balansere på toppen av lyktestolper og andre smale gjenstander har en unik mobilitet. Dette endrer seg i de to neste spillene, hvor både Bentley og Murray kommer mer i rampelyset med sine egenskaper. Bentley kan for eksempel hacke det meste og bruke et radiostyrt helikopter, mens Murray går ifra å være en litt forsiktig og klønete Langbein-lignende figur til å finne sin indre superhelt-persona, The Murray – eller Murray-gutten som han kaller seg selv på norsk.
For ja, både Sly 2 og 3 kom ut med norsk tale, noe som var og er en sjeldenhet i norsk spillsammenheng. Mens norske Nintendo-spillere alltid har måtte ta til takke med å måtte lære seg et fremmedspråk for å kose seg med spillene sine, ble det første Sly-spillet en såpass stor suksess at de to neste spillene ble dubbet til norsk, svensk, dansk og finsk. Dermed kan spillerne gjennomføre kupp med Erik Skøld, Trond Teigen, Ove Christian Ove og Lena Meieran på øret, som alle har bidratt med nok stemmer i norsk dubbehistorie til at de fleste vil kjenne dem igjen fra Disney, Pokémon og andre produksjoner fra 2000-tallet. Selv om dette ikke er noe jeg velger aktivt selv, synes jeg det er noe svært fint med å ha spill rettet mot et yngre publikum som er tilgjengelig på deres premisser. Norsk er ikke et verdensspråk, men flere biter av verdenskulturen burde absolutt vært tilgjengelig for norske barn.
Med det sagt er det engelske stemmeskuespillet også godt, og selv om det ofte kan virke i overkant bidrar dette til mye av sjarmen. Imidlertid er det noe merkelig som skjer med Carmelita Fox, for i hvert spill i serien har hun ikke bare ny stemmeskuespiller, men også en helt ny aksent. Som tredjekultursbarn med en ubestemmelig norsk dialekt mistenker jeg at Carmelita er i samme bås. Kanskje foreldrene var yrkesmilitære?
Alt dette hjelper imidlertid ikke hvis spillene ikke er morsomme å spille, og det er her (plattform)spill fra denne perioden står i fare for å avskrekke dagens spillere. Heldigvis trengs det ikke veldig tjukke nostalgibriller for å sette seg ned med Sly Cooper-trilogien. Det er verdt å merke seg at det første spillet skiller seg litt ut, ettersom du her har lineære baner der Sly skal snike seg fra start til slutt. Underveis kan du plukke med deg noen flasker som til sammen gir deg adgangskoden til en safe plassert på hvert brett, men dette er ikke obligatorisk. Spill to og tre går derimot over til et mer åpent hub-område der de tre heltene kan ta sine oppdrag i den rekkefølgen som passer deg. Man kan nesten si at strukturen går fra å være inspirert av Crash Bandicoot til å bli mer i tråd med Banjo-Kazooie, for å bruke spillsammenligninger fra samme tid.
En annen faktor som også skiller det første spillet fra de andre er vanskelighetsgrad, ettersom styringen er noe mer krevende, nivåene mer utfordrende og fordi Sly tåler ingenting, med mindre han har plukket opp en lykke-hestesko som gjør at han tåler ett slag. Heldigvis er det her PlayStation 5-versjonen kommer til sin rett, ettersom den både gir deg mulighet til å laste og lagre filer akkurat når det måtte passe og kommer med en spolefunksjon. Sistnevnte lar deg dermed gå tilbake noen sekunder for å prøve på nytt, og dermed slipper du å stange hodet i de mest komplisert brettene. Fremfor å rykke helt tilbake til start bare fordi du sliter med det ene hoppet på slutten av brettet, kan du gå tilbake noen sekunder og terpe på den delen du sliter med. Mye mer pedagogisk, og dessuten er dette en fin måte å spare tid på i en travel hverdag.
Mye av det som er beskrevet kunne vært sagt om andre plattformspill også, men én faktor som gir Sly-trilogien det lille ekstra er historiefortellingen. Ikke bare har spillene mye mer historie og et filminspirert narrativ enn det vi kanskje er vant med fra plattformspill, det har også hjerte. Gjennom tre spill utbroderes ikke bare bakgrunnshistorien til Sly, men også vennskapet mellom de tre våpenbrødrene og til dels også deres motstandere. Dette gjør seg særlig gjeldende i Sly 2, hvor ting tilsynelatende tar en uventet retning for våre helter og historien går til overraskende mørke og såre steder.
Gjennom de tre spillene har jeg ikke bare ledd og kost meg, jeg har også blitt direkte rørt. Det forventet jeg ikke da jeg satte meg ned med det jeg i utgangspunktet betraktet som «bare» noen fargerike plattformspill med tjuvradder i sentrum, og er bare noe av det som gjør at jeg gjerne anbefaler Sly Cooper-trilogien til nye spillere som aldri har prøvd dem tidligere. Hva det fjerde spillet i rekken angår, tør jeg ikke si noe – ikke er det tilgjengelig for kjøp til PlayStation5, og ettersom et annet studio sto for produksjonen vet jeg at det har en ganske variabel mottakelse blant fansen. Men hvem vet, kanskje jeg får tak i et eksemplar til PlayStation 3 eller Vita i nærmeste fremtid? På lovlig vis, selvsagt (og hvis noen skulle savne sitt eksemplar i nærmeste fremtid: Sjekk om det ligger et vaskebjørn-formet visittkort i hylla!).
Vil du ha mer stoff om Sly Cooper? Sjekk gjerne ut episode 161 av podcasten vår, hvor vi sammen med gjesten Nichlas Lykkås Krabsethsve går enda mer i dybden på Sucker Punch sin trilogi.