Vi har på nytt besøkt gjenfortellingen av det kinesiske verket Journey to the West fra studioet bak Hellblade-spillene. Står spillet fra 2010 fortsatt stødig i 2026?
Cross Older Gaming er retrospalten til Cross Over Gaming hvor vi fokuserer på eldre spill. Noen ganger spiller vi dem for første gang, andre ganger vender vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen for å se hvordan de har holdt seg. Forrige gang lusket vi gjennom den eminente Sly Cooper-trilogien. Denne gangen går ferden vestover sammen med Monkey og Trip i Enslaved: Odyssey to the West.
Ninja Theory er i dag best kjent for Hellblade-spillene med pikterkvinnen Senua i hovedrollen. Her i Cross Over Gaming har vi skrytt mye av spillene, både det første og det andre, og måten de gir oss et innblikk i livet med psykose som både er guffen og utrolig viktig.
Hellblade: Senua’s Sacrifice var imidlertid langt ifra det første spillet til Ninja Theory. Studioet sto bak ett av de tidligste PlayStation 3-eksklusive spillene i 2007 i form av Heavenly Sword, og i 2013 prøvde de seg på en vestlig nytolkning av Capcoms Devil May Cry-serie. Imellom disse kom et spill som fikk overraskende lite oppmerksomhet, men som jeg alltid har sett tilbake på med gode minner og mener fortjener mer oppmerksomhet. Nå er tiden inne for å se om inntrykkene fortsatt står ved lag.
Enslaved: Odyssey to the West er noe så uvanlig som en vestlig tolkning av den klassiske kinesiske romanen Journey to the West, det samme verket som har inspirert blant annet Dragon Ball og Black Myth: Wukong. Med en setting satt 150 år frem i tid møter vi en post-apokalyptisk verden hvor de få gjenlevende menneskene lever i stadig flukt fra både menneskelige slavehandlere og mannevonde roboter. På et flyvende slaveskip møter vi den muskuløse og akrobatiske einstøingen Monkey (Andy Serkis), som klarer å karre seg til utsiden av en fluktkapsel idet skipet havarerer. Når han våkner til live har han fått et kontrollbånd festet på hodet av Trip (Lindsey Shaw), den unge kvinnen som befant seg inni fluktkapselen. Den teknisk begavede Trip befinner seg langt hjemmefra og har ikke Monkeys fysiske egenskaper, og derfor tar hun ham til fange med ett oppdrag for øye: Få henne hjem og hold henne i live, for dersom hun dør vil også Monkey dø.
Enslaved er ikke en fortelling med et stort rollegalleri. Tvert imot kan du telle antallet aktive rollefigurer og stemmeskuespillere på én hånd. Likevel sitter historien igjen i meg mange år senere takket være to viktige komponenter. På den ene siden ledes historien av de stødige hendene til regissør Tameem Antoniades og manusforfatter Alex Garland, sistnevnte mest kjent fra filmens verden med filmer som 28 Days Later, Dredd, Ex Machina, Annihilation og Civil War. Sammen har de to utviklet et konsept, en visjon og en verdensbygging som er fascinerende fra første stund, uten at den dermed svarer på alle spørsmål eller utleverer alt vi måtte ønske. Enslaved inviterer oss inn i sin verden, men lar oss også få lov å grunne på den og leve litt i mysteriet, spekulasjonene og fungeringene rundt hva som har gjort at denne fremtidsvisjonen har blitt som den er. Vi får en frodig og fargerik science fiction-verden med forlatte byer som naturen har gjenerobret, og det hele kan sånn sett minne om The Last of Us som kom tre år senere.
Den andre siden er den utrolig sterke duoen som vi følger gjennom historiens gang. Mye av helhetsopplevelsen står og faller på Monkey og Trip, ettersom vi bruker så mye tid med dem og følger utviklingen i deres relasjon til hverandre. Det som begynner som et tvangsarbeid med trøblete undertoner blir etter hvert en gjensidig relasjon hvor de to lærer av hverandre og kommer sterkere ut sammen. Det kunne blitt både platt og klisjefylt, men overraskende nok klarer Enslaved å selge denne relasjonen og får oss til og med til å heie på den.
Årsaken til dette er igjen todelt. For det første får vi et svært godt stemmeskuespill fra både Lindsey Shaw og Andy Serkis. Serkis er for mange fortsatt best kjent for sin rolle som Gollum i Ringenes herre-filmene, men før Enslaved jobbet han også på spill som Peter Jackson’s King Kong og Heavenly Sword. Serkis var delaktig i Enslaved fra starten av, og hans engasjement for spillmediet lyser dermed gjennom. Likevel kan han ikke ta æren alene, for i Lindsey Shaw har han et perfekt motstykke, et sårbart og samtidig bestemt yin til hans yang.
For det andre bæres prestasjonene ikke bare av stemmene, men også av animasjonene. Jeg spilte Enslaved for første gang i 2014 og minnes at spillet hadde overraskende gode ansiktsanimasjoner for å være et PS3/Xbox 360-spill fra 2010. Det inntrykket har ikke endret seg, og fortsatt fremstår Ninja Theory sin tittel som en produksjon med et overraskende høyt detaljnivå på dette området. Særlig gjelder dette ansikt og øyne, og sistnevnte er så levende at de overgår det meste som kom ut på spillfronten i mange år etterpå. Dette gjør at de to hovedpersonene føles mer levende, og når de da leverer sine replikker blir det lettere å tro på dem og kjøpe illusjonen. På dette området er det lett å se hvordan arbeidet de la ned i Enslaved senere ga grunnlaget for Hellblade-spillene.
Den gode relasjonen kommer godt med, for i praksis er Enslaved et eneste stort eskorteoppdrag, noe som ikke akkurat har verdens beste rykte på seg i spillsammenheng. Men selv om du i all hovedsak spiller som Monkey hele reisen gjennom, er det også her en dynamikk mellom ham og Trip som gjør at det hele fungerer tross alt. Monkey er akrobaten med en enorm fysisk styrke som klatrer på de mest umulige steder og hamler opp med roboter, men selv han har sine begrensninger. Det er her Trip sine tekniske ferdigheter kommer inn i bildet, for via båndet hun har plassert på Monkeys hode får han tilgang på en form for AR som forbedrer hans forståelse av omgivelsene og avslører fienders posisjoner og svakheter. Dessuten kan hun åpne dører, speide etter fiender og distrahere dem.
Det er imidlertid på dette spillmekaniske området at begrensningene i budsjett og produksjonsskala blir synlig. Med en lineær struktur handler spillet i sin helhet om å klatre, kjempe mot roboter og iblant surfe på et slags antigravitasjonsbrett. Stort mer variert enn dette blir det ikke, og på alle punktene er det også åpenbart at Enslaved henger litt etter de beste i klassen på den tiden. Klatringen blir aldri like smidig og tilfredsstillende som i Uncharted-serien eller Tomb Raider, og kampene byr ikke på noen intense action-komboer slik man fikk servert i Devil May Cry eller Bayonetta. Det er aldri slik at noen av disse punktene blir direkte dårlige i Enslaved, men det er samtidig viktig å erkjenne at andre har gjort det bedre.
Noe annet som også kunne vært bedre er selve PC-porten. Nå skal det sies at Enslaved er laget i Unreal Engine 3, som hadde mer enn nok av stabilitetsproblemer på konsoll i sin tid, spesielt PlayStation 3. PC-porten kjører hakket bedre, men det er likevel ikke en perfekt presentasjon her, noe som også forsterkes av de manglende innstillingsmulighetene i menyene. Med en oppløsning som heller ikke går høyere enn merkelige 1920 x 1200 er dette et spill som lengter etter en restaurert relansering, fortrinnsvis med bedre teksturer, 4K-oppløsning og HDR-støtte. Sistnevnte hadde tjent spillet veldig godt, for i motsetning til mange andre Unreal-spill fra denne perioden er Enslaved frodig, grønt og svært fargerikt.
Et siste ankepunkt som også ble åpenbart under denne gjennomspillingen er at musikken til Nitin Sawhney er svært anonym. Hvis man hører den separat fra spillet er den slettes ikke dårlig, men etter spilleøktene kan jeg knapt huske eller nynne på en eneste melodilinje fra lydsporet. Dette er ikke fordi musikken satser på en futuristisk ambiance, for det ville også vært minneverdig på sitt vis, men heller fordi låtene mangler den driven eller identiteten som trengs for å skille seg ut.
Alt dette til tross er jeg fortsatt glad i Enslaved: Odyssey to the West. Selv om det har sine mangler og begrensninger, har det samtidig en egenart, identitet og en særegen stemning som få andre vestlige spill fra samme periode kan stille med. Mye står og faller på både settingen og rollefigurene, men gjensynet viser at så lenge du har sterke rollefigurer som bringes til live av gode talenter er mye gjort.
Vil du høre mer om Enslaved: Odyssey to the West? Hør vår podcast der vi prater om vår felles gjennomgang av spillet.