Resident Evil Requiem

Capcom markerer Resident Evils 30-årsjubileum med et nytt spill som beviser at både serien og selskapet er i toppform.

Spillåret 2026 er preget av en rekke jubileer og merkedager for store spillhistoriske navn og serier. Ett av dem er Capcoms skrekkspillserie Resident Evil, som først skremte vettet av japanske spillere på den originale PlayStation 22. mars 1996. Siden den gang har serien hatt sine opp- og nedturer, men gjennom 30 år har vi stiftet bekjentskap med helter som Chris og Claire Redfield, Leon S. Kennedy, Jill Valentine og Sherry Birkin, som alle må kjempe om livet etter at de stifter bekjentskap med ulike biologiske våpen som forvandler mennesker til zombier og andre monstre.

Lanseringen av Resident Evil 6 i 2012 markerte det som for mange er bunnpunktet for serien (noe jeg dokumenterte for bare noen få uker siden), hvor det virket som at Capcom famlet i blinde om hvilken retning de skulle ta merkevaren videre etter det kritikerroste Resident Evil 4. Etter en lang pause på hele fem år gjenoppsto serien i form av Resident Evil 7: Biohazard, og siden den gang har Capcom vist et momentum og en kvalitetsbevissthet som nesten er uovertruffen i dagens spillbransje. Selv om oppfølgeren Resident Evil Village traff de samme punktene hos mange, var også noen av oss litt mer kritiske. Spenningen har derfor vært stor når Resident Evil nå disker opp med det niende spillet i hovedserien, hvor vi har blitt lovet det beste fra to verdener.

På FBIs kontorer blir den skvetne og stotrende dataanalytikeren Grace Ashcroft, datteren til Alyssa Ashcroft fra spin off-spillet Resident Evil Outbreak, kalt inn til avdelingslederen. Det hun tror er en reprimande for en forsinket rapport skal vise seg å bli starten på noe langt mer uhyggelig, da avdelingslederen ber henne dra til hotellet der hennes egen mor ble brutalt myrdet foran øynene hennes for åtte år siden. Nå er hotellet knyttet til et nytt dødsfall, som er det siste i rekken der overlevende fra Raccoon City-hendelsen i Resident Evil 2/3 dør på mystisk vis. Ikke overraskende er det mer som foregår bak kulissene enn først antatt, og Grace blir raskt kastet inn i et levende mareritt. Samtidig etterforsker serieveteranen Leon Kennedy de samme dødsfallene, noe som leder han til samme sted som Grace. Tiden er knapp, gamle spøkelser vender tilbake og fortiden skal nok en gang vise seg å innhente både Grace og Leon.

Vekslingen mellom flere spillbare helter har vært en del av seriens DNA helt siden det første Resident Evil-spillet, selv om ikke alle spillene har benyttet dette. Med Requiem får vi en ny vri på denne vekslingen, for mens spill som Resident Evil 2 ber deg spille gjennom hele historien til den ene rollefiguren før du får velge den andre, blir historietrådene denne gangen vevd inn i hverandre med naturlige vekslingspunkter. Dermed begynner du som Grace før du får spille som Leon i en liten periode, og slik veksler historiefortellingen frem og tilbake. Resultatet er svært godt, og denne vekslingen mellom den redde og uerfarne Grace og den barske Leon som har vært ute en zombienatt før fungerer veldig godt for å gi spilleren ulike grader av tempo, variasjon og utfordringer. Historiefortellingen er også underholdende og balanserer fint mellom skrekk, action og absurditetene som serien har blitt så kjent for. Fremfor å skjemmes over dette har Capcom valgt å lene seg tungt på det som gjør Resident Evil til Resident Evil, og med en god blanding av nostalgi og nyheter blir resultatet ganske så fornøyelig. Helt innertier er det likevel ikke, ettersom balansen mellom de to hovedpersonene kan være litt ujevn og den andre halvdelen av spillet tidvis fremstår litt mindre gjennomtenkt, men dette hindrer ikke Resident Evil Requiem fra å være en fornøyelig opplevelse.

Med to hovedpersoner satser Capcom på å blande noe av det beste fra Resident Evil-historien. Grace sin del er mye mer preget av skrekk og å være fullstendig på bortebane, noe som også kommer klart til uttrykk gjennom en mesterlig opptreden av skuespiller Angela Sant’Albano. Her må du hele tiden sørge for å gjemme deg, rasjonere på ressurser og flykte fra monstre som er mye større og sterkere enn henne, og skrekkfølelsen blir ikke mindre av å være fanget i en institusjon som gir flere assosiasjoner til Spencer Mansion fra det første spillet. Leon spiser derimot skrekk til frokost og vet akkurat når han skal skyte først og spørre etterpå, noe som gjør at han er sikrere på foten, hardere i klypa og mer stabil i armene når han sikter og skyter på fiendene. Dessuten har han alltid en smart replikk på lager, noe som igjen understreker at Capcom har forstått hva fansen vil ha.

Skillet mellom de to hovedpersonene blir også gjenspeilet i brukergrensesnittet. Grace har mye mindre plass til våpen og utstyr og må saumfare området for gjenstander som kan gjøre henne bedre rustet. Leon har sin sedvanlige koffert på plass med plass til alt fra revolver til maskingevær, og i motsetning til Grace får han muligheter til å oppgradere disse. Det tydeligste skillet mellom de to er at spillet tilbyr deg å velge mellom første- og tredjepersonsperspektiv, hvor Grace sin seksjon er anbefalt å spille i førsteperson og Leon i tredje. Dette gjenspeiler hvordan Grace sin del er mer skrekkbetont på samme måte som de to foregående spillene, mens Leons del har mer til felles med Resident Evil 4. Du står derimot fritt til å justere dette etter eget ønske, noe som passer godt for reddharer som synes at Grace sin del blir litt vel skummel i førstepersonsperspektiv – og skummelt, det er det!

Alt dette kommer i en innpakning som ser utmerket ut, både på en vanlig PlayStation 5 og Nintendo Switch 2. Sistnevnte versjon har naturligvis noen nedskaleringer med tanke på enkelte detaljer, men at et spill som er så grafisk pent og krevende som Requiem i det hele tatt kjører så bra på en liten håndholdt enhet med begrenset strømkapasitet er et teknisk mirakel i seg selv. Det er også lovende for konsollens fremtid at såpass store og ambisiøse tredjepartstitler som Requiem kan lanseres uten altfor store kompromisser. På PlayStation 5 får du et bedre detaljnivå når det kommer til teksturer og lys, samt en mer stabil bildehastighet som i all hovedsak ligger på 60 bilder per sekund uten store problemer. Resultatet er et strålende pent spill der stilarten vekkes utmerket til live, selv om strålesporing på konsoll er eksklusivt til PlayStation 5 Pro. Lydbildet er også overraskende godt her, hvor det nye musikalske temaet for lagringsrommene umiddelbart gir en følelse av ro og pustepause etter intense kamper eller flukt fra zombier.

Apropos zombier må det nevnes at fiendegalleriet i spillet er overraskende underholdende, selv om man kanskje skulle tro det motsatte. Årsaken er at zombiene her har beholdt en liten del av personlighetene de hadde før de ble forvandlet, noe som gjør dem manisk opptatt av hverdagslige gjøremål som å skru av og på lyset i gangen eller gjøre rent i et rom. Dette skaper en humoristisk tone midt oppi det skumle og gjør at fiendene blir mer minneverdige også etter at spillet er ferdig.

Resident Evil Requiem beviser at Capcom på ingen måter er i ferd med å miste sitt momentum, og at de snarere tvert imot styrker sin posisjon som ett av de beste selskapene i spillbransjen for tiden. Grace er et fabelaktig nytt tilskudd til serien, Leon er akkurat slik vi vil ha ham, og vekslingen mellom de to rollefigurene og stemningene de bringer med seg er mesterlig utført. Selv om spillet kanskje mangler det lille ekstra for å sikre den samme kvaliteten som det originale Resident Evil 4 eller nyversjonen av Resident Evil 2, er det ingen tvil om at dette spillet allerede nå sikrer sin posisjon som ett av årets beste spill.

Score: 9/10