Assassin’s Creed Shadows

Fans har bedt om et Assassin’s Creed-spill satt til Japan i mange år. Nå er det omsider her, men er det nok, og kommer det for sent?

Det er merkelig hvor mye timing kan ha å si, noe lanseringen av Assassin’s Creed Shadows er en påminnelse om. Da Assassin’s Creed var på høyden av sin popularitet på 2010-tallet og fans diskuterte hvilken tidsepoke og hvilket land de helst ville besøke, var føydaltidens Japan en av favorittene. En tid hvor ninjaer, samuraier og krigende føydalfyrster stadig røk i tottene på hverandre er som skapt for en spillserie om sniking, snikmordere og politiske intriger.

Nå er drømmen omsider oppfylt, men hvorvidt gledesropene rundt Assassin’s Creed Shadows er like store som forventet for ti år siden er nok heller tvilsomt. Til det har serien mistet noe av sitt momentum, å mislike Ubisoft har blitt en nokså populær fritidsaktivitet på internett (kanskje ikke helt ubegrunnet, men definitivt uproporsjonalt) og et visst spøkelse fra den japanske øya Tsushima har satt standarden for hva man forventer av spill med en åpen struktur satt til Japan for flere hundre år siden. Samtidig er det alltids rom for konkurranse, og settingen er i seg selv nok til at sovende Assassin’s Creed-fans våkner opp av dvalen igjen (meg selv inkludert).

Den evige striden mellom snikmorderordenen og tempelridderne går som en skyggekrig gjennom hele verdenshistorien i Assassin’s Creed. Denne gangen går turen til Japan under siste del av sengoku-perioden, en periode på nesten 150 år med borgerkrig og stadige konflikter mellom ulike føydalfyrster (daimyo) om kontroll over Japan. Parallelt med dette går også de første europeerne i land i 1549, hvor de bringer ny teknologi og kunnskap samtidig som de også tar med seg sine nasjonale konflikter. Det er med andre ord ikke uten grunn til at perioden er en yndet setting for historiske drama, noe også Assassin’s Creed Shadows vet å utnytte.

Rundt 1570-tallet følger vi historien til to rollefigurer som veves inn i historiens drama. Den første er Naoe Fujibayashi, en kunoichi (kvinnelig ninja) fra en klan i opposisjon mot krigsherren Oda Nobunaga. Når sistnevnte angriper landsbyen hennes får hun instruks fra faren om å berge en hemmelig boks skjult bak en mekanisme som kun kan åpnes med et spesielt knivblad (som serieveteraner kjenner godt fra før). Ikke før har hun fått boksen før den blir stjålet og faren drept foran øynene på henne av en maskert gruppe kalt Shinbakufu. Naoe sverger hevn, og ved å grave i familiehistorikken kommer det frem at hennes familie ikke bare er ninjaer etter japansk tradisjon, men også bærer en kobling til den vestlige snikmorderordenen. Parallelt følger vi også historien til Diogo, en tidligere slave bedre kjent under sitt japanske navn Yasuke, som vinner gunst hos Oda Nobunaga og blir trent til å bli en av hans samuraier. Etter hvert som krigen krever sine ofre må Yasuke spore opp konfliktens bakmenn og samtidig jakte på sine tidligere slavedrivere, noe som bidrar til en uvanlig allianse mellom ham og Naoe.

De to historiene komplementerer hverandre på en god måte. Naoes historie er kanskje ikke den mest originale hevnfortellingen, men samtidig har den en forholdsvis enkel struktur som er lett å følge. Yasukes historie ligger kanskje tettere på de historiske begivenhetene, men de komplekse vendingene og skiftende alliansene kan noen ganger gjøre det vanskelig å henge med, selv for en med god kjennskap til japansk historie fra den tiden. Samlet sett kommer Assassin’s Creed Shadows tålig greit gjennom det på et narrativt plan, men fortellingen kunne med fordel både vært kortere og bedre strukturert for å holde på oppmerksomheten. Det er også et minus at Yasukes fortelling som tidligere slave og nå som en åpenbart fremmed i Japan ikke blir utforsket dypere eller tatt mer på alvor, noe som vitner om en forspilt sjanse fra Ubisofts side.

Det som derimot fungerer bedre, er hvor forskjellige de to hovedrollefigurene er å spille. Som en kunoichi er Naoe lett, smidig og mobil, noe som gjør henne godt egnet til å løpe rundt, snike og klatre på bygninger. Dermed er hun god når situasjonen krever at du sniker deg frem for å samle informasjon eller eliminere et mål. Ved hjelp av ulike redskaper som gripetau, røykbomber og små bjeller kan hun også fange oppmerksomheten til fiendene eller gjøre kort prosess på dem på avstand. I nærkamp vil hun på sin side slite noe mer, og for den som foretrekker en mer direkte tilnærming er Yasuke din venn. Ikke bare sparker han inn dørene og går hodestups inn; han løper rett gjennom tykke treporter og knuser dem til pinneved før han meier motstanderne ned med katana, naginata eller en gigantisk klubbe. Kontrasten mellom de to er med andre ord stor, men samtidig ikke så enorm at du går i surr når du veksler mellom hvem du spiller som.

Shadows lykkes dermed godt med sin bruk av to hovedrollefigurer, noe de har gjort flere ganger siden Assassin’s Creed Syndicate. Shadows er imidlertid første gang en av hovedrollefigurene er en person med ekte historiske koblinger, ettersom Yasuke er en myteomspunnet skikkelse fra sengoku-perioden. De lærde strides om hvor mye som er fiksjon og fakta, men hans faktiske tilstedeværelse i landet på den tiden er de fleste enige om, og denne kombinasjonen gjør ham godt egnet til en spillserie hvor fiksjon og fakta møtes i skjønn forening. Dessverre mener ikke alle det samme, og kritikken som kom mot spillet i månedene før lansering vitner i altfor stor grad om (i beste fall) ignoranse eller (i verste fall) rasisme. Yasukes tilstedeværelse i andre historiske drama fra samme periode har sjelden vært et problem i andre sammenhenger, og måten han bringes til live på i Assassin’s Creed Shadows skiller seg på ingen måter negativt ut i den sammenhengen.

Tolkingen av Yasuke er ikke det eneste Ubisoft har brukt mye tid på i arbeidet med spillet, for som forventet fra serien er blikket for detaljer høyt når det kommer til natur, arkitektur og det å gjenskape den historiske perioden. Å vandre rundt i 1500-tallets Japan er intet mindre enn en fryd, hvor det å løpe rundt i skauen er like tilfredsstillende som å vandre i byen (så sant du kommer frem i villmarken, vel å merke). Området du kan utforske er enormt, og det er spennende å se hvordan kjente områder er representert i spillet. Avstandene og størrelsesforholdene er naturligvis ikke 1:1, men likevel gode nok til at det er mulig å kjenne seg igjen enkelte steder for den som har vært der før. Her bringer Ubisoft sin sedvanlige historiske teft og skaper en bedre representasjon av et historisk Japan enn det for eksempel fjorårets Rise of the Ronin gjorde (selv om epokene de gjengir er forskjellige).

Derimot bringer spillet med seg en annen Ubisoft-karakteristikk, nemlig en oppsvulmet spillopplevelse med altfor mye å gjøre. Det tar ikke lang tid i spillets andre akt før du begynner å miste fokus, hvor antallet sideoppdrag blir latterlig mange og antallet interessepunkter på kartet blir flere enn du makter å interessere deg for. Det hjelper heller ikke at historien på dette tidspunktet begynner å miste piffen, hvor særlig sideoppdragene gir deg lite motivasjon for faktisk å gjennomføre dem. Her er det avstanden til Ghost of Tsushima blir særlig synlig. Selv om spillene skildrer ulike historiske perioder har de samtidig nok likhetstrekk til at de er verdt å sammenligne, og når størrelse, oppdragsstruktur og historiefortelling sammenlignes mellom de to er Ghost of Tsushima i særklasse på alle punktene.

Musikk og presentasjon er også et område hvor Assassin’s Creed Shadows må tåle mye sammenligning, men selv om spillet ikke slår deg i bakken er det overraskende god kvalitet her. Det musikalske lydbildet er særlig knyttet til Naoes jordfløyte (som vi har skrevet om tidligere), og selv om du iblant får noen litt malplasserte stykker er det mye her som er verdt å lytte til i etterkant. Den grafiske presentasjonen er noe svak på enkelte områder, for eksempel på ansiktsanimasjonene til andre enn hovedrollefigurene, men det hele kjører overraskende smidig og feilfritt til å være et åpen verden-spill fra Ubisoft. Her er det tydelig at studioet har brukt de ekstra månedene de utsatte lanseringen med på flittig vis. Det er rett og slett pent å vandre rundt i det historiske Japan, og selv etter flere titalls timer er dette en side av spillet som kan verdsettes.

At Assassin’s Creed Shadows kommer ti år for sent er nok ikke å komme unna, men når vi til slutt fikk en Japan-reise servert av Ubisoft fungerer det hele overraskende godt. Produksjonsverdien er god, blikket for detaljer er høyt og de to rollefigurene komplementerer hverandre veldig godt. Dessverre bærer også spillet noe preg av uforløst potensiale, særlig knyttet til Yasukes historie, og heller ikke denne gangen blir vi helt kvitt en oppsvulmet opplevelse hvor Ubisoft tenker at mer automatisk betyr bedre. Dette hindrer Assassin’s Creed Shadows fra å nå helt opp til det minneverdige toppnivået det kunne ha vært, men samlet sett byr det likevel på en underholdende opplevelse som gjerne bør oppleves for dem med interesse for Japan, samuraier, ninjaer og sengoku-perioden.

Score: 7/10

Vil du høre hva de andre i Cross Over Gaming mener om Assassin’s Creed Shadows? Hør vår kollektive anmeldelse i temadelen (27:57) av episode 151 av podcasten vår.