Et spill om metalmusikk med Jack Black i hovedrollen høres absolutt forlokkende ut, men hvordan er det å spille Brütal Legend i 2025?
Cross Older Gaming er retrospalten til Cross Over Gaming hvor vi fokuserer på eldre spill. Noen ganger spiller vi dem for første gang, andre ganger vender vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen for å se hvordan de har holdt seg. Forrige gang gikk turen til Liberty City for å utforske Niko Bellics historie i Grand Theft Auto IV. Denne gangen girer vi opp tempoet og skrur volumet opp til elleve i metalspillet Brütal Legend fra Tim Schafer og Double Fine.
“Ever feel you were born in the wrong time? Like you should have been born earlier. When the music was … real?”
“Like … the seventies?”
“Earlier. Like … the early seventies.”
Det hender at enkeltscener, replikker og sitater sitter som støpt etter første møte. Åpningsscenen i Brütal Legend er et slikt tilfelle. Her møter vi verdens beste roadie Eddie Riggs, spilt av ingen ringere enn Jack Black, som fortvilet må lide seg gjennom å rigge til scenen og fikse instrumenter for verdens verste metalband, Kabbage Boy. Eddies drøm om å leve i en tid der musikksmaken hans blir verdsatt blir raskt oppfylt, ettersom han kort tid etter dør som følger av en sceneulykke forårsaket av ett av bandmedlemmene. Dette aktiverer imidlertid hans magiske beltespenne, som påkaller metalguden Ormagöden og sender ham tilbake til en tid hvor menneskene lever under demonenes harde hånd. Med sin trofaste gitar og kampøks i nevene blir Eddie en lederskikkelse for menneskeheten som kjemper for frihet og metalmusikkens ære.
Brütal Legend er, kort oppsummert, det du får hvis alle forsider av metalalbum fra 70-tallet og utover hadde blitt klemt inn i spillformat. På utviklersiden finner vi Double Fine under ledelse av Tim Schafer, som med spill som Psychonauts, Grim Fandango og Day of the Tentacle har utmerket seg som en humoristisk spillforteller helt siden debuten med The Secret of Monkey Island. På utgiversiden finner vi Electronic Arts, men det var ikke alltid ment slik. Brütal Legend sto lenge i fare for å bli skrinlagt, og passende nok er historien bak nesten like dramatisk å følge som et rockeband der medlemmene fyker i tottene på hverandre.
Annonseringen av Brütal Legend i 2007 må absolutt sies å være i stil med spillets ånd, ettersom utvalgte spillmedier fikk tilsendt en LP-plate som måtte spilles av baklengs for å få en oppsummering av spillets handling. På det tidspunktet var det selskapet Vivendi som sto på utgiversiden via sitt kjente datterselskap Sierra Entertainment. Vivendi ble imidlertid kjøpt opp av Activision i 2008, som etter oppkjøpet skiftet navn til å inkludere det største og mest populære selskapet de nå hadde fått med på kjøpet, Blizzard. På dette tidspunktet var Activision fortsatt under ledelse av Bobby Kotick, en mann beryktet for å jage profitt ved å tyne kjente spillmerkevarer for det de var verdt. Activision hadde nylig oppnådd stor suksess med Guitar Hero-serien og Kotick ville gjerne gjøre Brütal Legend om til en spin-off av den populære serien, men da dette ikke gikk stemplet Kotick spillet som kjedelig og ønsket dermed å skrote det fra selskapets portefølje.
I desember 2008 så EA sitt snitt og meldte at de gjerne ville publisere Brütal Legend i stedet, men i februar 2009 satte Kotick og Activision seg på bakbeina og sa at de ikke hadde gitt opp spillet likevel, og EA kunne ikke bare komme inn sånn uten videre og ta noe de hadde investert penger i. Sommeren 2009 ble det søksmål fra Activision som ledet til motsøksmål fra Double Fine selv, og etter mye om og men kom partene til enighet utenfor retten sensommeren 2009 der EA overtok publiseringsrollen. Etter lange og harde bruduljer hvor spillet måtte gjennom alle slags prøvelser – med alt fra utgivertrøbbel til eksterne ønsker om å endre spillets sjanger til pop eller country – ble Brütal Legend omsider lansert til PlayStation 3 og Xbox 360 i «rocktober» 2009.
Så hvorfor all denne praten om et spill om tungrock og metal på en spillside med kristent utgangspunkt, tenker du kanskje. Pleier ikke metal å ligge ganske langt unna salmesang og kirkemusikk? Vel, det hører med til historien at lanseringen falt midt i studietiden min, hvor jeg som et slags forsinket ungdomsopprør hadde begynt å utforske og oppdage tungrock og metal, særlig den klassiske varianten fra 70- og 80-tallet. Terskelen for å gå ned til bruktsjappa Lucky Eddie på Rodeløkka (som er der den dag i dag) for å finne et album jeg var nysgjerrig på var kort, og selv om internett og YouTube var en greie på den tiden var jeg fortsatt avhengig av gode tips for å videreutvikle den gryende metal-interessen. I dag er slike spillelister ekstremt lette å finne via tjenester som Spotify, men i 2009 var det fortsatt et stykke igjen før strømming og deling av musikk var allemannseie.
Og det er nettopp som et samlealbum av det beste metal har å by på at Brütal Legend virkelig skinner, noe jeg har gjenoppdaget de siste ukene når vi i Cross Older Gaming har spilt gjennom spillet sammen. Når Eddie Riggs har blitt kastet tilbake i tid og må frigjøre menneskeheten gjennom å rekruttere headbangers, roadies og fangirls til hæren sin, er det med «the power of metal» som sitt fremste våpen. Dette kommer ikke bare til uttrykk via de mange gitarsoloene han må spille for å aktivere ulike mekanismer i spillet, men også gjennom den fantastiske spillelisten han har til disposisjon i bilen sin. Jo mer du spiller, jo flere kassetter låser du opp, og sluttresultatet er intet mindre enn 107 låter fra 75 forskjellige band og artister. Spillelisten er rett og slett fenomenal, og det er lett å bare sette seg i bilen og kjøre meningsløst rundt i en times tid bare for å lytte til alle de gode og tøffe låtene spillet har å by på. Her snakker vi om alt fra (den gang) nokså nye band som DragonForce og Mastodon, puddelrockere som Def Leppard og Dokken til de gamle storhetene som Judas Priest, Motörhead og Black Sabbath.
Og bare for å understreke at de gamle fortsatt er de største, stiller Brütal Legend opp med flere legendariske artister som stemmeskuespillere i spillet. Lemmy Kilmister, Rob Halford og Lita Ford har alle sentrale biroller i spillet, men den kuleste av dem er uten tvil Ozzy Ozbourne i rollen som the Guardian of Metal, en slags underverdenens gud som bor i et flammehav og mekker på bilen din hver gang du besøker ham. Ettersom flere av disse storhetene har gått bort siden spillet kom ut i 2009, hvor Ozzy selv døde for bare noen få måneder siden, blir gjesteopptredenene deres her desto mer mektige. Flere av dem snøvler riktignok som halvfulle sjømenn, men deri ligger også mye av sjarmen.
I tillegg sørger den særegne humoren til Double Fine for at Brütal Legend føles som en helhetlig hyllest til metalsjangeren. Med over 35.000 replikker er det flere humoristiske gullkorn å finne her, hvor det naturligvis hjelper å ha Jack Black i hovedrollen. Spillet tar aldri sjangeren for høytidelig, og alt fra merch-kultur til unødvendig kompliserte bandnavn blir belyst med et humoristisk skråblikk. Selv Parental Advisory-merkelappene som måtte på fremsiden av flere album etter foreldrefurore i USA på 80-tallet får sin «hyllest» her, i form av at du kan sensurere banning, gørr og annen elendighet. Spillet kritiserer deg imidlertid aldri for å velge dette, siden du kan velge det bort med begrunnelsen «det er morsommere sånn.» I tillegg har både omgivelser og rollefigurer en karikert stil som er lett å kjenne igjen som et Double Fine-produkt, selv om det gikk meg hus forbi første gang jeg spilte spillet i 2009 – den gang var dette mitt første møte med både studioet og Tim Schafer, et bekjentskap som siden bare har blitt større og rikere.
Lovordene kan fort sitte løst etter mitt nylige gjensyn med Brütal Legend, men det er samtidig viktig å presisere at dette aldri har vært et perfekt spill for meg. Tvert imot er dette ett av spillene jeg oftest tenker på som «det perfekte terningkast 4-spill,» noe jeg fortsatt står inne for. At PC-versjonen fra 2013 er nokså enkel er én ting, men hovedårsaken er først og fremst de spillmekaniske strukturene, hvor Brütal Legend prøver på veldig mange forskjellige ting uten å lykkes fullt ut med noen av dem. Eddies eventyr er en sammenblanding av hack-and-slash-spill med sanntidsstrategi, ispedd noen løse sideoppdrag og små aktiviteter attåt. Ingen av dem sitter som støpt, selv om spillet absolutt er proppfullt av gode idéer. For mange spillere vil særlig strategidelen være en hard nøtt å svelge, ettersom sjangeren sjelden egner seg godt på konsoll. I Brütal Legend lykkes det riktignok delvis, hvor du må samle troppene i et slag mellom to konsertscener og fly over slagmarken for å sende enheter hit og dit, men det har samtidig noen stigninger i vanskelighetsgrad som tar luften ut av ballongen (evt. fuzzen ut av pedalen). Etter hvert som fiendefraksjonene blir flere, blir det også hakket mer utfordrende å lese fiendetroppene og finne ut av hvordan du skal kontre de ulike angrepsstyrkene. Som tilbakevendende spiller hadde jeg et håp om å klare spillet på brütal vanskelighetsgrad, men etter hvert måtte jeg erkjenne at det var hakket for ambisiøst. Erfaringene etter å ha spilt spillet sammen med våre lyttere de siste ukene tilsier at de fleste sitter med mange av de samme erfaringene, selv om noen også likte sjangerblandingen veldig godt.
Nettopp denne unike sjangerblandingen er en av hovedgrunnene til at jeg fortsatt vil anbefale Brütal Legend, for til tross for sine åpenbare svakheter og mangler er det ingenting som er helt det samme som dette metaleventyret når det kommer til stemning. Blandingen av musikk, stemmeskuespill, humor og spillsjangre gjør det til noe unikt og særegent som fortsatt skiller seg ut fra alle andre spill jeg har spilt, og noe jeg også kjenner at jeg gjerne skulle hatt enda mer av. Det er ikke for alle, selv ikke for alle metal-heads eller fans av sanntidsstrategi, men Brütal Legend har den unike Double Fine-sjarmen over seg som bare de kan levere.