Cyberpunk 2077

Cyberpunk 2077 er ett av de mest etterlengtede spillene de siste årene, men lanseringen har vært langt ifra smertefri. Er spillet nok en suksess for The Witcher-skaperne, eller har gullrekka deres kommet til veis ende?

Cyberpunk 2077

Utvikler: CD Projekt Red

Utgiver: CD Projekt

Plattform: PC, PS4, PS5, Stadia, Xbox One, Xbox Series X/S

Sjanger: Action, førstepersons skytespill, rollespill

Dato: 10. desember 2020

Aldersgrense: 18 år

Cyberpunk-sjangeren er en av mine klare favoritter. Filmer som Akira, Ghost in the Shell, The Matrix og Blade Runner er noen av mine absolutte favoritter, og på spillfronten holder jeg fortsatt Deus Ex og Deus Ex: Human Revolution som to uforglemmelige spillopplevelser. En annen spillopplevelse jeg har satt høyt de siste årene er The Witcher-spillene fra det polske studioet CD Projekt Red, og da særlig The Witcher 3: Wild Hunt, et spill jeg har rangert som ett av de beste spillene fra forrige tiår. Så da CD Projekt Red i 2012 annonserte at de jobbet med et futuristisk spill ved tittelen Cyberpunk 2077 var det klart jeg ble interessert.

Siden den gang har smakebitene fra spillet fristet oss mer og mer, og fjorårets E3-messe kunne til og med avsløre at Keanu Reeves hadde en sentral rolle i spillet (en avsløring som ga oss det uforglemmelige «You’re breathtaking»-øyeblikket). Spillet har lenge vært blant de mest etterlengtede på min liste, og etter hvert som spillet faktisk nærmet seg lansering har jeg måtte distansere meg fra reklamer og trailere for spillet for å skru ned forventningene. Det har jeg også fått bedre tid til enn først forventet, for Cyberpunk 2077 har blitt utsatt flere ganger siden den opprinnelige lanseringsdatoen ble annonsert. At sluttspurten for spillet måtte gjennomføres i en pandemi har naturligvis ikke gjort saken lettere.

Etter å ha klokket over 51 timer med spillet, er jeg derimot ikke i tvil om at utsettelsene ikke var nok. Selv etter åtte år med utvikling og flere utsettelser er Cyberpunk 2077, slik det lanseres i desember, et uferdig kaos som ikke burde blitt lansert i sin nåværende tilstand. Dette er et spill som florerer av bugs og alvorlige tekniske feil, hvor opptil flere av dem er ganske alvorlige og potensielt ødeleggende for spillprogresjonen. Feil og mangler i et stort spill som dette må man til en viss grad forvente, men det er lenge siden jeg spilt noe som er så tydelig ødelagt og uferdig som det Cyberpunk 2077 er ved lansering.

Jeg har heldigvis unngått å møte på noen feil som setter meg mer fast enn at jeg kan laste en eldre lagringsfil og prøve igjen, men det er flere ganger at spillet har kjørt sitt eget løp og forhindret meg i å spille med den spillestilen jeg selv har valgt. Cyberpunk 2077 er et spill som lover stor frihet i din tilnærming til oppdragene, men det hjelper lite å velge en ikke-dødelig spillestil når fiendene mine eksploderer idet jeg skal legge dem fra meg etter å ha slått dem bevisstløse. Andre alvorlige bugs som ødelegger spillopplevelsen er fiender som ser deg selv om du gjemmer både deg selv og bevisstløse fiender, rifler som kan skyte gjennom klippevegger som om det var papir, og sekvenser der jeg begynner spillet på nytt som en av mine medsammensvorne når jeg har dødd og må prøve på nytt igjen. På toppen av dette kommer alle feilene som ikke er ødeleggende for spillopplevelsen, som at jeg plutselig blir stående uten klær eller at bilen kommer fykende gjennom lufta når jeg kaller på den (det finnes riktignok flyvende biler i spillet, men de kommer ikke spinnende mot deg i lufta før de krasjlander i asfalten og spretter videre til de lander i sjøen).

Mange av disse feilene kan forklares i at utviklerne har gapt over for mye, både med tanke på antall plattformer og med tanke på skala. Da CD Projekt Red lanserte The Witcher 3: Wild Hunt i 2015, gjorde de et valg som jeg mente var helt riktig av dem å gjøre. De droppet å lansere spillet til PlayStation 3 og Xbox 360, da de mente spillet ikke ville være mulig å realisere på tilfredsstillende vis på den gamle maskinvaren. Til sammenligning ble et annet stort rollespill, Dragon Age: Inquisition, lansert på tvers av generasjonene noen måneder før, og sammenligner man de to opplevelsene er det ikke vanskelig å se at The Witcher 3 kom mer gunstig ut av det på de alle fleste områder.

Nå, fem år senere, har CD Projekt Red gjort akkurat den feilen de altså unngikk med The Witcher 3. Cyberpunk 2077 lanseres på hele ni plattformer hvis man teller med alle konsollvarianter: PS4, PS4 Pro, PS5, Xbox One, Xbox One X, Xbox Series X/S, Stadia og PC. Det tar ikke lang tid med spillet før man innser at ambisjonsnivået er skyhøyt, så høyt at de gamle konsollene ikke har sjanse til å henge med i svingene. Har man en PS4 eller Xbox One (S) kjøpt omtrent ved lansering i 2013/2014, kan man i praksis glemme å få en god opplevelse med spillet. Spillet er i praksis uspillbart på de gamle konsollene, og det rapporteres i fleng om krasjer, bugs og en bildehastighet som går langt ned under 15-tallet. Når spillet i tillegg ser grumsete ut på disse konsollene, ødelegger det fullstendig opplevelsen for et spill hvis sjanger handler vel så mye om det visuelle som det narrative. Jeg vil faktisk gå så langt som å hevde at CD Projekt Red burde droppet PS4/Xbox One-utgavene av spillet, for det å hevde at dette spillet lar seg kjøre på disse konsollene og gi deg en god opplevelse er misvisende markedsføring.

Mange av problemene skyldes også spillets skala. Det er ingen tvil om at utviklerne har vært ambisiøse i utviklingen av dette spillet og det synes. Night City, byen som er din tumleplass i Cyberpunk 2077, er en imponerende åpen verden med ekstremt mange lag og et høyt detaljnivå. Selv når spillet rusker og rasker som mest er det lett å bli bergtatt over detaljene i arkitekturen, menneskene, lyssettingen og utformingen. Dette gjelder ikke bare horisontalt, men også vertikalt, for Night City er en by som i beste cyberpunk-tradisjon er bygget vel så mye i høyden som i bredden. Hver bydel i Night City har også sitt distinkte særpreg som gjør at man etter hvert klarer å kjenne igjen hvor man befinner seg, og dette gjør at byen på mange måter føles langt mer levende og realistisk enn mange andre bylandskaper man besøker i spill med åpne verdener. Har man også maskinkraft til det gir spillet deg et virkelig imponerende skue når det gjelder lys, skygge og teksturer, og det er påfallende få mennesker i Night City som ser like ut.

Det skyhøye ambisjonsnivået betyr imidlertid at spillet spiser dyrebar maskinvare til frokost, og man skal virkelig ha kraftig kost for å kjøre dette spillet noenlunde stabilt uten at det går på bekostning av oppløsning eller bildehastighet. Dessverre vil mange oppleve at de vil slite med dette selv på maskiner som håndterer de fleste andre storspill uten vesentlige problemer, og setningen «Can it run Crysis» kan nå endelig pensjoneres til fordel for «Can it run Cyberpunk». Det setter en demper på spillopplevelsen når spillet veksler mellom å presentere seg selv som vakkert og knirkefritt til kornete og hakkete med bare noen få sekunders mellomrom.

Det er sjelden jeg anmelder et spill og bruker så lang tid til det jeg verdsetter mest i gode spillopplevelser: Historien og settingen. I Cyberpunk 2077 sitt tilfelle er det derimot berettiget, da den tekniske ytelsen definitivt vil prege resten av spillopplevelsen. Hvis vi derimot antar at spillet hadde fungert noenlunde som normalt, ville historien og settingen vært et godt salgsargument for spillet? Til det vil jeg bare si «tja …».

Du inntar rollen som V, en rollefigur du selv designer og velger bakgrunn for (V kan ha flere kroppsfasonger og kjønnsidentiteter, men siden jeg spilte som en mannlig figur vil V omtales med maskulint pronomen i teksten). Uansett bakgrunn er det noen fellestrekk som går igjen. Du trekkes inn i byen Night City anno 2077, en by hvor den sterkestes rett rår og gjengene herjer relativt fritt. Verden styres mer av de store multiselskapene enn av nasjonalstater, og bruken av tekniske implantater i kroppen har for lengst blitt standard. V ender opp som en «fixer» i Night City, en person som tar på seg lysskye oppdrag og fikser det som trengs. Under et oppdrag som bringer V til maktens senter i Arasaka, det største multiselskapet av dem alle, går det meste galt. V blir stående med knapp tid igjen å leve og begynner sin reise for å finne ut hvordan han kan overleve, en reise som bringer ham i møte med nomader fra steppene, diverse gjengmedlemmer og rockeren Johnny Silverhand, mannen som opponerte mot Arasaka for femti år siden.

En av hovedårsakene til at jeg verdsetter cyberpunk-sjangeren så høyt er at den gir noen unike muligheter for å fortelle dype, komplekse historier som reflekterer over de store spørsmålene i livet, som liv, død, menneskets natur og verdi, transhumanisme, identitet også videre. Potensialet for dette er absolutt til stede i Cyberpunk 2077, men selv etter over femti timer med spillet føler jeg aldri at spillet går i dybden. Historien overrasker aldri, og selv om mulighetene er til stede blir det meste en forutsigbar greie der fans av sjangeren har sett det meste før. De fleste rollefigurene skaper aldri noe stort engasjement, selv om noen av dem absolutt klarer å sjarmere deg og løfte opplevelsen. Keanu Reeves’ rollefigur Johnny Silverhand følger deg gjennom historiens gang, og til tross for at jeg ikke makter å vekke det helt store engasjementet for verken rollefiguren eller tolkningen er den med på å gjøre spillopplevelsen bedre.

I forkant av spillet har man fått inntrykk av at valgene man tar underveis får veldig store konsekvenser. Det kan ikke sies å være tilfelle. Naturligvis vil en rekke med oppdrag avsluttes dersom du skyter eller skader nøkkelpersoner (noe min rollefigur gjorde ved et uhell et par ganger som følger av bugs), men med unntak av dette merker man ikke de helt store utfallene av valgene man tar. Mot slutten koker hele spillet ned til noen kjernevalg, og det er vanskelig å se hvordan disse valgene ville vært annerledes så fremt man har fulgt historien opp til dette punktet.

Den største skuffelsen er likevel at de store tematiske refleksjonene uteblir. CD Projekt Red tangerer innom en hel del spennende tema i løpet av spillets gang, men det er også alt de gjør i de fleste tilfellene. De fleste forsøk på å trenge ned i dybden blir enten platt, forutsigbart eller svært overfladisk. Noen ganger smører utviklerne så tjukt på at det bare blir flaut, og dette gjelder ikke minst når de forsøker å vise hvor overseksualisert et cyberpunksamfunn som Night City kan bli. Her kjører de på med sexleketøy og seksualiserte reklamer til det punkt hvor ethvert kritisk blikk på vårt eget samfunn bare drukner i infantil støy. Det hender en sjelden gang at jeg støter på et oppdrag som vekker litt mer engasjement, men idet jeg håper på noe nytt og spennende går historien over i et kjent mønster for sjangeren. Det er aldri snakk om at ting blir direkte dårlig, men det er ingenting her jeg ikke har sett før og bedre gjennomført andre steder. Håper om at Cyberpunk 2077 kunne bli spillet som tar cyberpunksjangeren til nye høyder renner stadig mer ut i sanden jo mer jeg spiller. Når man tenker på at dette er studioet som ga oss The Witcher 3, et spill som redefinerte historiefortelling og oppdragsstrukturer i spill, er dette uten tvil en nedtur. CD Projekt Red kan bedre, og da hjelper det ikke engang å ha med Keanu Reeves på laget.

Setningen «andre har gjort dette bedre før» er dessverre en setning jeg sitter igjen med så altfor ofte i møte med Cyberpunk 2077, med unntak av konstruksjonen av selve Night City som lekegrind. Enten det gjelder historiefortellingen, rollefigurene, refleksjon over store og komplekse tema, menysystemet, kampsystemet, kjørefysikken, oppdragsstrukturene, opplæringen, den åpne tilnærmingen til oppdrag eller utformingen av din egen rollefigur – alt dette er ting Cyberpunk 2077 inneholder og som jeg mener andre har gjort bedre før dem. Hvis man skal gi dem tommel opp må det være at spillet forsøker å inkludere alle disse elementene. Det hele blir en «litt av alt»-pakke, men resultatet er at ingen av delene blir like blankpolerte som man kanskje skulle ønske.

På tross av alle svakhetene og manglene spillet kan skimte med er det Cyberpunk 2077 et spill det er vanskelig å legge fra seg. Dette er mye takket være oppbyggingen av Night City og den åpne oppdragsstrukturen. De ulike oppdragene man får tildelt kan løses på flere måter, skjønt noen oppdrag krever at man tar en dødelig rute for at man skal få full uttelling fra sin oppdragsgiver. For å ruste deg til strid kan du fordele erfaringspoeng mellom fem evner, som har flere underkategorier. Mer erfaringspoeng til din fysiske oppbygning gjør at du kan åpne låste dører og slå hardere fra deg, mens økte tekniske ferdigheter gjør at du kan fikse og hacke deg fordi de fleste hindre. Ulempen her er at spillet dumper enormt mange muligheter i fanget på deg uten å gi deg en særlig god opplæring, noe som også gjelder andre aspekter ved spillet. Det tar tid å komme inn under huden på Cyberpunk 2077, og dette gjør spillets første timer langt mer komplekse enn de behøver å være. Evnene du tilegner deg vil deretter styre hvilke muligheter du har når du skal eliminere fiender og infiltrere steder. De fleste områdene har flere ruter man kan ta, noe man kan kjenne igjen fra spill som Deus Ex: Human Revolution eller Dishonored-spillene, men valgmulighetene føles likevel noe mangelfulle sammenlignet med begge disse eksemplene.

Mye av tiden frem og tilbake mellom oppdragene går med på å kjøre. Du kan benytte deg av hurtigreiser, og det er prisverdig hvor enormt kjapt spillet laster på en SSD (jeg har sjelden sett lastetider på mer enn fem sekunder, enten det er i starten av spillet eller mellom hurtigreise-destinasjoner). Du vil derimot få langt mer glede av å kjøre fra sted til sted, ettersom dette gjør at du blir bedre kjent med Night City. Du kommer derimot til å bruke mye tid på å finne et kjøretøy som passer deg best, for kjørefysikken i Cyberpunk 2077 kan til tider være ganske forferdelig. Noen av de verste kjøretøyene eier ikke spor av kontroll, og mang en stakkars fotgjenger har måtte bøte med livet fordi bilen eller motorsykkelen min var håpløs å styre. Heldigvis kan man med enkelhet kjøre fra politiet, men føles litt rart at de gir opp så fort å etterforske mine uheldige eskapader. Når man derimot først finner sitt kjøretøy, anbefaler jeg sterkt å bare kjøre fritt på motor- og landeveier. Det gir en deilig følelse og en større lyst til å utforske byen mer i detalj.

Etter over femti timers spilletid kan jeg ikke annet enn å se tilbake på Cyberpunk 2077 som en svært blandet opplevelse. Det er lett å se hvor enorm skalaen på dette spillet faktisk er, og strukturen til Night City er så imponerende at jeg gleder meg allerede til den dagen jeg kan sette meg ned med enda kraftigere maskinvare og suse rundt i byen. På dette området er spillet en teknisk bragd som kommer til å bli et forbilde for mange andre spill i spillgenerasjonen som kommer, og det ville vært galt å ikke anerkjenne dette. Samtidig er det så altfor mye ved spillet som ikke leverer som forventet. Det mest åpenbare her er naturligvis at spillet lanseres i uferdig stand, og selv om etterpåklokskap er den eneste sikre vitenskap burde dette spillet hatt minst ett år til med utvikling før lansering (i tillegg burde versjonene til PS4 og Xbox One blitt skrotet). I tillegg kommer alt det man oppdager etter noen titalls timer med spillet, som skrivingen, rollefigurene, oppdragsstrukturene og flere av systemene man benytter under spillets gang. Mye av dette fungerer og er slettes ikke verst, men noen endevendende revolusjon for sjangeren eller mediet er det dessverre ikke.

Score: 7/10

PS: Ettersom maskinvaren man spiller Cyberpunk 2077 på kan påvirke store deler av opplevelsen man har med spillet, er det greit å nevne hvilke ressurser jeg hadde til rådighet: Intel Core i5-7600K CPU 3.8 GHz, 16GB RAM, Nvidia GeForce GTX 1080Ti og Samsung 870 QVO 2TB 2.5″ SSD, spilt på en ASUS ROG Swift PG279Q monitor.

2 kommentarer til “Cyberpunk 2077”

  1. Veldig bra anmeldelse. Selv har jeg spillet på standar ps4 og selv om jeg ikke har møtt på for mange bugs synes jeg at gameplay er litt kjedelig og jeg klarer ikke leve meg inn i denne verden.
    Hadde store forventninger til dette spillet og hadde håpet at det skulle overgå Deus Ex Human revolution som er mitt favoritt cyberpunk spill.

    1. Ingar Takanobu Hauge

      Takk for fin tilbakemelding, Åsmund! Digital Foundry nevner i en av sine videoer at noen har kalt spillet for “it’s like Deus Ex, but with cars.” Vi er nok mange som har håpet på nettopp en slik opplevelse, men i skrivende stund er ikke spillet helt der. Nå er det derimot tydelig at spillet vil bli fikset på i tiden som kommer, så vi får se hva fremtiden bringer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.