Dishonored

En rekke ledende utviklere fra kjente spill går sammen for å lage et snikespill satt til en dystopisk by. Resultatet er unikt, kreativt og spennende.

Teksten er opprinnelig skrevet i desember 2012, og er her publisert på nytt i en lettere revidert utgave.

Ved inngangen til 2010-tallet har snikespillsjangeren befunnet seg i en form for semi-dvale, selv om serier som Assassin’s Creed har forsøkt å innbille oss spillere om det motsatte (selv om man spiller som en snikmorder i disse spillene, er det overraskende lite sniking i dem). I 2011 fikk vi som liker sjangeren likevel nytt håp takket være cyberpunk-perlen Deus Ex: Human Revolution, og høsten 2012 entrer vi det som kan kalles for snikmorder-høsten med de tre spillene Hitman: Absolution, Assassin’s Creed III og Dishonored.

Det har vært mye spenning knyttet til Dishonored, og det er ikke uten grunn. Utviklerteamet består av navn som Harvey Smith, Ricardo Bare, Viktor Antonov og Sebastien Mitton. I og for seg kanskje ukjente navn, men går man i dybden skjønner man raskt at dette er navn det er lov å knytte visse forhåpninger til. Smith og Bare var sentrale i utviklingen av de to første Deus Ex-spillene, bulgarske Antonov ledet designertemaet bak City 17 i legendariske Half-Life 2, mens Mitton var en sentral skikkelse bak Bioshock 2. Når slike brilliante hoder rotter seg sammen og gir ut et spill med Bethesda som utgivere, er det gode grunner til å være oppmerksom.

Dishonored tar oss med til Dunwall, en særdeles skitten steampunk-by med elementer fra London anno 1800-tallet, Rapture fra BioShock og City 17 fra Half-Life 2. Dunwall er rammet av en pest som understreker de store sosiale og klasserelaterte forskjellene i byen. Du ankommer byen via båt i rollen som Corvo, keiserinnens sjefsspion, etter å ha vært utenbys på nok et oppdrag. Idet Corvo går i land blir han vitne til snikmordet på keiserinnen og bortføringen av hennes datter Emily, og Corvo får gjennom det samme komplottet skylden for begge handlingene. Etter seks måneder i buret står henrettelsen av Corvo for tur, men ved hjelp av en gruppe allierte får Corvo muligheten til å snike seg ut i frihet. Hans nye allierte hyrer Corvo, og ved hjelp av sine spion- og snikmorderegenskaper må han komme til bunns i mysteriet og gi de skyldige det de fortjener. Da passer det godt av Corvo omtrent samtidig blir oppsøkt av den okkulte skikkelsen The Outsider, som skjenker Corvo en rekke mystiske egenskaper som gjør ham til noe mer enn bare en spion og snikmorder.

Med dine nye egenskaper oppsøker du dine mål i Dunwalls skitne bylandskap, men Dishonored er faktisk et snike-/snikmorderspill man kan spille igjennom uten å ta livet av en eneste person, inkludert målene dine. Å finne de alternative metodene for å eliminere målene dine tar ofte lengre tid og krever ofte mer arbeid, men det er likevel fullt mulig, og for mange (meg selv inkludert) vil dette oppfattes som den “ordentlige” måten å spille Dishonored på.

Historien i Dishonored skildrer et Dunwall som er gjennomsyret av dritt, og ikke bare i det ytre. Her er korrupsjon, undertrykkelse, misogyni, maktkamp, konspirasjoner og annet snusk hverdagslig, og keiserdatteren Emily er den eneste som fremstår som et lys i hverdagen blant den ellers mørke eliten. I rollen som Corvo bestemmer du hvorvidt du skal trekke byen lengre ned i søla ved å ta livet av enhver motstand, eller velge å spare dem (i den grad man kan kalle det å snauklippe to av målene sine, skjære ut tungene deres og kaste dem ned i deres egne kullgruver å “spare dem”). Hvordan du tilnærmer deg problemene vil påvirke situasjonen i Dunwall og avslutningen i spillet. Likevel føler jeg aldri at den moralske refleksjonen eller tematikken stikker særlig dypt, et punkt hvor Dishonored kommer til kort sammenlignet med Deus Ex: Human Revolution. Gråsonene i spillet føles fraværende, og ofte er det bare snakk om å velge mellom to onder, hvorav den ikke-dødelige varianten blir fremstilt som det minste. Her blir man sjeldent sittende og gruble over et komplisert politisk landskap, men bare velge den ene eller andre fremgangsmetoden i en by som er gjennomsyret av elendighet og pessimisme. Tar man også med i betraktning at historien er forholdsvis forutsigbar og etterlater en del uløste tråder (blant annet med tanke på den sanne naturen til The Outsider), blir Dishonored et spill med et visst forbedringspotensial. Ikke minst burde relasjonen mellom Emily og Corvo fått mye større spillerom.

For de som på sin side plukker opp Dishonored først og fremst på grunn av spillmekanikkene, vil man finne mye som er både lekkert og lekent. Corvos spionegenskaper strekker seg utover det en vanlig spion og snikmorder er i stand til å prestere, mye takket være evnene det tekniske utstyret han har fått av sine allierte og de mystiske egenskapene skjenket av The Outsider. Førstnevnte inkluderer blant annet en maske med muligheter for å zoome inn på omgivelsene og et knippe hendige våpen av dødelig og ikke-dødelig art. Det spektakulære er likevel Outsider-egenskapene. Takket være disse kan Corvo gjennom spillets gang blant annet lære seg hurtig teleportering over store avstander, stoppe tiden, pulverisere eliminerte mål for å skjule alle spor, se gjennom vegger eller overta kontrollen over dyr og mennesker for å komme til på steder som ellers ville vært utilgjengelige. Man har også muligheten til å påkalle pestrottene som preger bylandskapet i Dunwall, og en slik horde med rabiate gnagere kan på grotesk vis gnage opp både levende og døde på under minuttet. Hvilke egenskaper man velger å prioritere og utvikle er opp til en selv, ettersom disse må kjøpes eller oppgraderes ved hjelp av mystiske runer man finner rundt omkring i Dunwall.

Mye av gleden i Dishonored ligger i å gjennomføre sin egen spillestil. Uansett om du velger en Rambo-tilnærming eller forsøker å være le ninja extraordinaire, er det svært mange måter å tilnærme seg de forskjellige oppgavene på. Med det store utvalget av egenskaper og våpen er det bare ens egen kreativitet og oppmerksomhet som setter grenser for hvordan en vil gå frem. Personlig fant jeg størst glede i Dishonored ved å spille en ikke-voldelig-uten-å-bli-sett-løsning, og selv her var det mer enn bare én vei som førte til Rom. Likevel er det flere svakheter ved en slik spillestil. Man kan blant annet ikke hoppe på vakter og andre mål uten at det tar livet av dem, antallet bedøvelsespiler man har med seg kan ikke oppgraderes (mens koggeret for vanlige piler kan oppgraderes), og det er nesten festlig hvor lite synlig du blir for fienden ved å gå på huk, hvor det å bevege seg i fullt dagslys går helt fint så lenge man bare befinner seg langt nok unna. Her savner jeg kanskje en litt bedre kunstig intelligens som øker utfordringen, skjønt det å komme gjennom hele spillet uten å bli sett eller å drepe noen er utfordrende nok i seg selv.

Grafisk sett er Dishonored lekkert. Usedvanlig lekkert. Dunwalls skitne atmosfære har allerede blitt beskrevet mange ganger, og den delvis maleriske stilen i spillet er viktig for å bygge opp om nettopp denne følelsen. Designet er også med på å skape en glimrende atmosfære. Her får man et viktoriansk London kombinert med steampunk, en dæsj BioShock og den mørke stemningen fra City 17. Resultatet er en uforglemmelig by man gjerne vil se mer av jo mer man utforsker den.

Stemmeskuespillet er også vel gjennomført, noe som blant annet kommer av at flere profesjonelle skuespillere er rekruttert til spillet, inkludert Susan Sarandon, Carrie Fisher og Chloë Grace Moretz. Helt perfekt er det likevel ikke, hvor særlig vaktenes dialoger fort går på gjengang. Valget om å la Corvo forbli en ikke-talende hovedrollefigur til tross for at han noen ganger i spillet må velge mellom to alternativ føles også litt kunstig, men dette er mest en smakssak.

Med Dishonored gjør Arkane Studios noe altfor få spillselskap gjør i dag: Man satser hardt på en ny merkevare, klinker til med kreative element og lanserer et elegant produkt som lett bør overbevise de fleste spillere. Dishonored er absolutt et spill som tilfredsstiller, og Dunwall er absolutt en by verdt å besøke så snart anledningen byr seg. helt For min egen del foretrekker jeg nok fortsatt cyberpunk-Detroit anno 2027, men Dishonored viser at det er rom for flere kreative snikespill på markedet.

Score: 8/10