Fast Fusion

Vi må se langt etter et nytt F-Zero eller WipEout, men Fast Fusion er en fullverdig erstatning.

På slutten av 90-tallet kunne Nintendo 64-eiere meske seg med heavy metal og fargerike sjåfører i F-Zero X, mens PlayStation markerte seg med den mer techno-orienterte WipEout-serien som lot deg fyre av våpen i flere hundre kilometer i timen. Uansett hvilken av konsollene du eide, hadde du et utmerket futuristisk racingspill å kose deg med.

Det er lenge siden vi har fått nye WipEout- eller F-Zero-spill (med unntak av F-Zero 99), et tomrom tyske Shin’en har sett sitt snitt til å fylle. Med Wii-tittelen Fast Racing League til Wii i 2011 markerte de starten på sin egen futuristiske racingserie, som nådde knallsterke høyder med oppfølgeren Fast Racing Neo til Wii U og den forbedrede utgaven Fast RMX til Switch. Sistnevnte var dessuten et av debutspillene til Switch som viste hva slags grafikk man kunne forvente av konsollen, og dermed er det passende at München-studioet vender tilbake med en oppfølger til Switch 2-lanseringen.

Med Fast Fusion får du ingen historie å følge eller rollefigurer å bli kjent med. I stedet handler det hele om femten svevende doninger med ulike egenskaper når det kommer til akselerasjon, toppfart og boost-kapasitet, og målet er enkelt og greit: Kjør kappløp på spillets tolv baner og kom deg helskinnet gjennom, fortrinnsvis på første plass.

Kappløp med svevende biler er slettes ikke noe nytt, og Fast-serien følger de faste konvensjonene med enorme hastigheter, muligheten for korte farts-booster og egne knapper for å krenge bilene fremfor å svinge dem. Der Fast-serien skiller seg ut er de fargede feltene i blått og oransje som lyser på racerbanen. Hver bil kan veksle mellom blått og oransje lys, slik at man må matche bilens og veibanens lys for å få ekstra fart. Med feil lys på vil effekten imidlertid bli motsatt, noe som gjør at det er viktig å lese terrenget fort. Dette gir spillene et slags strategisk element som gir hvert løp det lille ekstra.

Den store nyheten i Fast Fusion er at bilene nå også kan hoppe, noe som gjør at enkelte baner åpnes mer opp med tanke på å utforske alternative (snar)veier. Timer du et hopp riktig og booster ved landing kan dette gi deg både et solid forsprang og en temmelig god fartsøkning, noe som kommer godt med, for de datastyrte motstanderne vet sannelig å utnytte disse effektene til sin fordel. Fast Fusion er langt ifra et enkelt spill, og det krever både tid og tålmodighet å nå opp til toppen. Blir det hele imidlertid for lett for deg kan du prøve deg på Super Hero Mode, hvor kun førsteplass er godt nok og boost-måleren også fungerer som helsemeter.

En annen nyhet er at du kan fusjonere to biler for å lage en ny superdoning etter dine preferanser. Ettersom spillet har totalt 15 biler byr dette på flere hundre kombinasjoner, noe som gjør det mulig for deg å eksperimentere ganske mye for å finne noe som passer for deg.

Baneutvalget er kanskje ikke det største med bare tolv stykk fordelt på fire cuper, men hver bane fremstår unik og proppfull av detaljer. Her får du grønne skoger og isdekket vinterlandskap, men også vulkanske felt og en tur i verdensrommet langs en romstasjon i et asteroidebelte. I motsetning til et visst annet bilspill som lanseres med Switch 2 føler jeg hver bane fremstår som minneverdig og særpreget, noe som gjør det begrensede antallet lettere å leve med.

Opplevelsen løftes opp takket være den lekre presentasjonen. Shin’en er slettes ikke fremmede for å lage spill som pusher grafiske grenser, noe de har vist med ett av de få 8K-spillene som finnes på markedet, The Touryst. De to foregående Fast-spillene har også vært utmerkede visuelle vitnesbyrd om hva Nintendos konsoller kan presse ut i rene piksler, og det gjelder også for Fast Fusion. Når Switch 2 er koblet til TV-en kan du velge mellom fire bildemoduser med ulike parametere for skygger, oppløsning og bildefrekvens. Personlig vil jeg anbefale å skrote innstillingen som bare presenterer spillet i 30 bilder per sekund, for i et spill som dette hvor fast og hastighetsfølelse er alt spiller det ingen rolle hvor pent det ser ut hvis bildefrekvensen sakker akterut. I håndholdt modus er valget lettere, ettersom spillet her kun tilbyr to alternativer med henholdsvis 30 og 60 bilder per sekund. At spillet tilbyr delt skjerm for fire spillere med 60 bilder per sekund er også imponerende.

Helt plettfri er den visuelle presentasjonen riktignok ikke. Stilarten og lyseffektene er jevnt over gode uansett om man velger 1080p/1440p/4K-oppløsning, men det er alltid noe støy på bildet som gjør opplevelsen hakket sløvere enn forventet. Årsaken skyldes trolig oppskalering fra lavere grunn-oppløsninger, noe som er mulig i større grad på Switch 2 enn tidligere takket være den nye maskinvaren. Sluttresultatet er godt nok, mye takket være den stabile bildefrekvensen, men det er likevel ikke like skarpt som forventet.

En annen teknisk innovasjon som følger med Switch 2 er GameShare, hvor én spiller kan eie spillet og strømme det til opptil tre andre konsoller over det lokale nettverket. Dette vet Fast Fusion å benytte seg av, og det som er ekstra kult er at spillet støtter deling med den originale Switch også. Dermed er det mulig for de som ikke har oppgradert til Switch 2 å bli med på moroa, selv om de ikke kan kjøpe spillet til sin egen konsoll.

Lydsporet i Fast-spillene pleier også å by på gode futuristiske høyoktan-beats, men her kommer Fast Fusion et lite stykke til kort sammenlignet med sine forgjengere. Her er det utelukkende snakk om personlige preferanser, men det som serveres her føles hakket mer som WipEout enn F-Zero. For noen er dette naturligvis positivt, men det er vanskelig å se for seg at denne musikken vil pumpe ut av musikkanlegget på egen hånd på samme måte som Fast Racing Neo-musikken har gjort de siste ti årene.

Fast Fusion har noen åpenbare svakheter, men det viktigste er på plass: tøffe doninger, stilig presentasjon, hurtig tempo og plettfri bildefrekvens. Den varierende bildekvaliteten og et begrenset antall baner setter sin demper på stemningen, og formelen fra de foregående spillene blir ikke akkurat pushet til nye høyder, men dette forhindrer ikke spillet fra å være overraskende underholdende. Prisen på spill pleier ikke å være en vurderingsfaktor i disse anmeldelsene, men når alt dette tilbys til knappe 165 kroner ved lansering føles det likevel verdt å nevne i denne sammenhengen. Hvis du ikke er villig til å punge ut for Switch 2 sitt online-abonnement for å spille F-Zero GX, eller hvis du er på jakt etter et futuristisk racingspill som ikke er mer enn tjue år gammelt (samme hvor bra det er), er Fast Fusion det soleklart beste alternativet. 

Score: 8/10