I Am Jesus Christ

Den kalles «den største fortellingen noensinne fortalt,» men hvor god blir fortellingen om Jesus Kristus i spillform?

I løpet av mine snart 40(!) år på kloden er det to faktorer som har spilt en nøkkelrolle i mitt liv. Den første er den kristne troen, som har preget alt ifra oppveksten som misjonærbarn i Japan til valget av teologistudiet og senere arbeidsplass, men først og fremst troslivet og verdensbildet. Den andre er dataspill, en interesse som også har sitt opphav i Japan-oppveksten og senere har ledet meg til frilans-jobben som spillanmelder i mer enn 15 år. Så hva skjer når disse to nøkkelfaktorene møtes? Det har vi nemlig fått et eksempel på denne påsken, da Jesus-simulatoren I Am Jesus Christ ble lansert på skjærtorsdag (spillet må ikke forveksles med Jesus Simulator, som ble lansert i slutten av mars).

Vi trodde nesten det var en spøk da I Am Jesus Christ først ble annonsert for seks år siden. Og likevel har jeg hele tiden kjent på en slags dobbel yrkesmessig kuriositet ovenfor prosjektet. Som teolog og spillanmelder er det sjelden jeg får en så total overlapp mellom mine kompetansefelt. Dermed lovet jeg meg selv at dersom spillet kom ut skulle dette testes og anmeldes.

Tittelen er nokså selvbeskrivende, for etter en kort introduksjon som tar deg gjennom juleevangeliet våkner du opp som Jesus Kristus på den dagen han skal døpes i Jordan. Deretter bærer det ut i ørkenen for å bli fristet av Djevelen, før du begynner ditt virke med å samle disipler, forkynne evangeliet om Guds rike og utøve mirakler for å skape en stor flokk av følgere. Jo flere følgere du har, desto mer tro har du til å utøve mirakler og tåle prøvelser som kommer din vei – inkludert den siste store prøven.

På en måte er det ikke så overraskende at få har turt å skildre Jesu liv i spillform. Det skal ofte lite til før Jesus skildres i populærkulturell form før noen (som regel over dammen) reagerer med sjokk og vantro. I forkant av et slikt prosjekt som I Am Jesus Christ lurer man på hvor seriøst spillutviklerne tar prosjektet og hvor store friheter de tar seg med å formidle budskapet. Det kan fort bli oppstandelse av slikt.

Dermed er det positivt å melde at spillet unngår de største teologiske brølerne. Bibelfortellingene som gjenfortelles gjøres i stor grad som forventet, uten de store overraskelsene eller uventede vendingene. Noen dialoger blir utbrodert med litt ekstra fyllmasse, men ikke utover det som føles naturlig for en vanlig samtale. Et platonsk verdensbilde hvor Jesus kommer til jorden for at vi skulle komme til himmelen er også nedtonet, og i stedet fokuserer budskapet heller på at Guds rike er kommet nær, med alt det dette innebærer. De største kunstneriske frihetene finner vi i kjølvannet av Jesu fristelse i ørkenen, hvor Djevelen ikke nøyer seg med å friste Jesus der, men også dukker opp ved senere anledninger som i Getsemane eller når Jesus blir forsøkt drept etter å ha forkynt i synagogen. Dette er visjoner som risikerer å fronte et dualistisk verdensbilde, men som samtidig går der andre har vandret før i kunstfrihetens navn, som Mel Gibson i filmen The Passion of the Christ.

Det må imidlertid stilles spørsmål ved hvorvidt spillet makter å formidle kjernen av budskapet, eller om ånden forsvinner i bokstaven. Spillet gir deg historiene, men dersom man ikke har et forhold til dem fra før kan det være vanskelig å se den helt store sammenhengen i hvorfor det skjer. Det gjøres et visst forsøk på å fokusere på Jesu forkynnelse om Guds rike, men budskapet mangler likevel de nødvendige virkemidlene for å trenge gjennom. Til det er de narrative teknikkene for simple eller hendelsene for usammenhengende. Dermed blir det vanskelig å få fatt på hvorfor Jesus gjør det han gjør, og spørsmålet om hvorfor Jesus måtte dø – både teologisk og samtidshistorisk – blir ikke besvart godt nok. Det kan også stilles spørsmålstegn ved at Jesu kraft til å utøve mirakler og holde ut i prøvelser beror på hvor mange følgere han har. Å betone Jesu menneskelighet parallelt med hans guddommelighet bør være naturlig, noe evangeliene også gjør ved å belyse hans behov for alenetid og hvile, men måten spillet løser dette på får Jesus til å virke mer som en moderne internettkjendis enn Guds sønn.

Å konvertere Jesu liv til et spill kan sikkert gjøres med gode intensjoner, men det hjelper dessverre lite med gode intensjoner eller et godt budskap i bunn når det ikke er moro å spille. Her er vi inne på kjernen av problemet med å lage et dataspill om Jesus, for Bibelens fremste rolle er ikke å underholde, men å formidle. Og selv om spill helt klart kan benyttes til å fortelle gode historier, må det også ha en viss grad av interaktivitet som belønner spilleren i form av en underholdningsverdi. Dette kan fungere på et overordnet plan når man berører teologiske tema eller på et spesifikt plan når man tar for seg enkelte bibelfortellinger som er bedre rustet for dette (et strategispill à la Total War-serien satt til kongebok-perioden kunne vært et godt eksempel på dette), men for Jesu liv blir dette en utfordring på likt nivå med å tre en kamel gjennom et nåløye.

Som Jesus vandrer du rundt, samler disipler, forkynner at Guds rike er kommet nær og utøver mirakler. For å lære deg nye mirakler blir du med jevne mellomrom transportert til et nærmest himmelsk rom for å løse en oppgave knyttet til et bibelsk tema, for eksempel å dekode en lås på syv trinn med de syv dagene i den første skapelsesberetningen. At Jesus må lære miraklene på denne måten er bare ett eksempel på at de teologisk-narrative og ludonarrative elementene i spillet ofte ikke henger sammen: Det gir mening ut ifra et spillperspektiv, men de teologiske implikasjonene er mer trøblete.

Iblant får du også andre oppgaver som å lose fisker inn i Peters garn, gå på vannet (og unngå tornadoer), vekke syke eller døde opp ved hjelp av knappekombinasjoner eller kaste ut onde ånder ved å stråle himmelsk glans over dem slik at de lammes og kan kastes inn i et svart hull. Demonutdrivelsene er et punkt hvor de teologiske varsellampene kan blinke – at mentale sinnslidelser handler om demoner som mer eller mindre venter på å bli banket opp av Jesus medfører et menneskesyn jeg har problemer med – men dette kommer helt an på verdensbildet og hvordan man stiller seg til de bibelske tekstene rundt tematikken. Uansett er det et fellestrekk ved alle disse aktivitetene at de er særdeles dårlig utformet rent spillteknisk, da opplevelsene ofte preges av lite intuitive kontrollsystemer som bare gjør aktivitetene frustrerende. Dette gjelder spesielt hvis du spiller med en håndkontroll koblet til PC-en. Dette er noe spillet støtter rent teknisk sett, men hvor gjennomføringen er så dårlig at det virker som en ettertanke fra utviklernes side og slettes ikke kan anbefales.

Enkelte steder står også fariseerne klare til å sette Jesus på prøve, noe som er kokt ned til enkle bibelquizer der du må velge riktig svaralternativ. Jeg tviler veldig sterkt på at Jesus klarte å imponere skriftlærde fariseere til taushet utelukkende ved å svare på forholdsvis enkle spørsmål som ville vært for allmennkunnskap å regne i en jødisk kontekst anno det første århundre.

Visuelt sett er spillet heller ikke noe som skaper halleluja-stemning. Den åpenbare inspirasjonskilden her er The Elder Scrolls-serien, da spesielt Oblivion og Skyrim, og det kan tenkes at spillet begynte som en modifikasjon til ett av disse før utviklerne gikk over til andre verktøy. Resultatet er imidlertid noe som knapt ville vært moderne i PlayStation 3-/Xbox 360-generasjonen og føles håpløst utdatert i dag. Omgivelsene er helt greie til tross for lavt detaljnivå, kort tegneavstand og dårlige skyggeeffekter, men menneskene er vandrende mannekenger uten den minste grad av liv. Med sine tomme blikk og stive ansiktsuttrykk virker alle å stå med en fot i dødsskyggens dal, og selv om jeg ikke forventer at et spill utviklet av fem personer pusher grafisk-visuelle standarder til nye høyder må det gjøres bedre enn dette for å bli tatt seriøst. Det samme kan sies om musikken, som er fullstendig monoton med en komplett mangel på variasjon og virker mer naturlig på et spa-senter enn i en midtøstlig kontekst.

Musikken er imidlertid ikke den verste delen av lydbildet, for utviklerne har syndet ved å benytte KI til å generere stemmeskuespillet. De begrunner dette med at de er et lite team med begrensede ressurser, men det gagner ikke å vinne hele spillverden med KI-generert innhold hvis du tar skade på din sjel. Noen vil muligens tenke det som blir servert er godt nok, men replikkene er fortsatt stive og flate i intonasjonen med en mangel på oppmerksomhet rundt konteksten. Det kanskje verste eksemplet på fravær av kvalitetskontroll får vi i spillets filmsekvenser, der Bibelen blir åpnet og bibelteksten på venstre side leses høyt mens en filmsnutt vises på høyre side (hvor rollefigurer som den romerske centurionen eller Peter ser helt annerledes ut enn ellers). Under disse tekstlesningene er det ikke samsvar mellom teksten som står i Bibelen på skjermen og det som «stemmeskuespilleren» leser høyt, og har du i tillegg på undertekster får du en tredje utgave av samme tekst servert samtidig. Den som har ører å høre med, hører at dette ikke holder mål.

Jeg heier på den frie kunsten, og religiøse tekster – inkludert Bibelen – burde være en like naturlig inspirasjonskilde for dataspill som for andre kunstformer. I Am Jesus Christ er imidlertid ikke veien man bør gå. Rent teologisk sett begår ikke spillet noen alvorlige synder, men utover det velter spillet over alle snublesteiner det kommer over. Den tekniske produksjonen er svært svak, den narrative strukturen makter aldri å gi spilleren noen reell forståelse av hvorfor Jesu liv, død og oppstandelse har fått sin betydning i verdenshistorien, og de ulike bibeltekstene kommer nokså tilfeldigvis slengt etter hverandre. Bedre blir det heller ikke av at det KI-genererte stemmeskuespillet faller dødt til jorden med sin mangel på intonasjon eller kontekstuell forståelse, og inntrykket blir heller ikke bedre av at bibeltekstene som leses høyt presenteres i tre forskjellige utgaver samtidig. Det verste er imidlertid at spillet faller i en nokså forventet felle: Det er rett og slett kjedelig å spille.

Dataspill kan absolutt ta for seg teologiske tema på en god og spennende måte, noe spill som Pentiment, The Forgotten City eller The Talos Principle har bevist de siste ti årene. Med I Am Jesus Christ kan vi nok medgi at ånden er villig fra spillskapernes side, men kjødet er skrøpelig.

Score: 3/10