Mosaic

Norske Krillbite Studio har tidligere høstet mye god tilbakemelding for spillet Among the Sleep. Klarer Mosaic å skimte med samme grad av ludonarrativ kreativitet?

Mosaic

Utvikler: Krillbite Studio

Utgiver: Raw Fury

Sjanger: Eventyr, indie

Plattform: Nintendo Switch, PS4, Xbox One, PC

Lanseringsdato: 5. desember 2019

Aldersgrense: 12 år

Storbyens travle og anonyme hverdag kan være et tveegget sverd. På den ene siden er moderne metropoler et sted hvor man kan komme og drukne i mengden, noe som kan være befriende for mange som har kommet fra små steder hvor det å skille seg ut alltid er like lett. På den andre siden er isolasjon, ensomhet og depresjon naturlige konsekvenser av denne storbytilværelsen for mange, følelser som ikke blir bedre dersom man er fastlåst i en lite konstruktiv jobb man verken liker eller engasjerer seg for. I slike tilfeller kan storbytilværelsen bli fargeløs, dystopisk og undertrykkende.

Det er nettopp de sistnevnte aspektene vi får stifte bekjentskap med i Mosaic, et indiespill lansert i fjor høst av norske Krillbite, tidligere best kjent for Among the Sleep. Spillet ble først tilgjengelig på Apple Arcade i oktober, før PC-brukere fikk slippe til i desember og deretter til konsollene. Mosaic tar for seg storbyens dystopiske og nedtrykkende aspekter, og er delvis inspirert av flere av utviklernes egne opplevelser av det å flytte til storbyen.

Mosaic

Hovedpersonen i Mosaic er en navnløs, anonym person i en navnløs, grå og kald storby. Hver dag fortoner seg som en evig gjentakelse av det samme: Stå opp, sjekke telefonen, pusse tenner, sjekke telefonen, dra på jobb, sjekke telefonen, foreta meningsløse arbeidsoppgaver foran en dataskjerm, sjekke telefonen og få en ny natt med dårlig søvn mens man sjekker telefonen. Hverdagens monotone og gjentakende rytme kveler sakte men sikkert livsgleden ut av deg, og det hjelper ikke at storbyen er full av selvopptatte businessmenn og kvinner som mye heller vil sjekke smarttelefonen enn å anerkjenne din eksistens og faktisk prate med deg. Så hva vil skje når grensen mellom virkelighet og fantasi begynner å bli diffus og noen faktisk tar kontakt med deg?

Gjentakelse og meningsløshet er nøkkelord i Mosaic. Det skal ikke være tvil om at du er et tannhjul i et upersonlig megaselskap her, og at håpet ligger i en utfrielse fra hverdagens monotone karrierejag. Dette er absolutt interessante tema, men det er heller ikke å stikke under en stol at det er vanskelig å lage gode spill eller andre medieprodukter rundt disse temaene. Når sant skal sies kommer derfor Mosaic litt til kort sammenlignet med andre spill med en litt tilsvarende tematikk, slik som det særdeles vakre og nære indiespillet Please Knock on My Door (spillet handler riktignok om depresjon og sosial angst, men har mange av de samme understrømmene som Mosaic som gjør sammenligningen relevant). Her er det rett og slett ikke nok til å løfte Mosaic fra en helt grei fortelling til noe som virkelig fester seg i hjerte og sinn, noe et såpass kort spill er avhengig av for å kunne hevde seg på markedet.

Mosaic

Spillet handler i veldig stor grad om å få rollefiguren din ut døra om morgenen, pendle til jobb og foreta arbeidsoppgaven sin på jobben. Sistnevnte er et slags meningsløst heksagonpuslespill hvor man skal bygge blokker fra bunn til topp, som til en viss grad man minne om en form for bitcoin-graving, men er det nærmeste man kommer et faktisk avbrekk fra resten av spillmekanikken. I resten av spillet kan man alltids forsøke å få kontakt med andre pendlere, men i god norsk stil vil de late som at du ikke finnes og snu seg kaldt bort. Det beste avbrekket fra meningsløshetens monotoni er dermed mobiltelefonen din, som ikke nødvendigvis gjør tilværelsen bedre. Her kan du spille mobilspillet Blip Blop, som egentlig bare handler om å trykke på en knapp for å samle poeng (dette kan du til og med laste ned på telefonen din og spille utenfor Mosaics verden også). Du kan også laste ned dating-appen Love, men vi kan vel alle forutse hvordan utfallet der blir.

Mye i Mosaic fungerer. Den grafiske stilarten, fargepaletten og de gjentakende spillmekanikkene er alle med på å understreke følelsen spillet ønsker å formidle. Spørsmålet er imidlertid om spillet smører for tjukt på, men den konsekvens at man blir litt oppgitt av det hele. Jeg for meg at problemstillingene i spillet faktisk kunne latt seg løse i den virkelige verden, og om spillet hadde gitt meg mulighetene til dette kunne utfallet av Mosaic blitt vesentlig annerledes. En slik frihet får jeg derimot ikke til rådighet.  Resultatet blir at Mosaic gir meg følelsen av å være nedstemt for nedstemthetens skyld, fremfor å faktisk formidle et budskap med hjerte og sjel som en slik fortelling fortjener.

Mosaic

Det skal også legges til at Switch-versjonen av spillet ikke er den beste. Bildet hakker og stotrer ved flere anledninger, noe som ødelegger flyten og opplevelsen. Med tanke på at spillet er tilgjengelig på de fleste plattformer, inkludert Apple-enheter, kan det nok være en fordel å sjekke ut noen av disse før man tyr til Switch-versjonen.

Mosaic er et spill som prøver å formidle et viktig og alvorlig tema, men resultatet er dessverre ikke like treffsikkert som man skulle ønske. Det er en fin spillopplevelse de to-tre timene det tar deg å spille gjennom det, men det mangler samtidig noe av den emosjonelle nerven og dybden man finner i tilsvarende fortellinger både i og utenfor spillmediet. Jeg tror Krillbite har evnen til å fortelle noen svært gode historier gjennom spill, men det har ikke helt landet formelen ennå.

Score: 6/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.