Ninja Gaiden 4

Blodig, brutalt og intenst – akkurat slik et Ninja Gaiden-spill skal være.

Team Ninja kunngjorde på en Xbox-presentasjon i januar at 2025 skulle bli ninjaens år, og for å støtte opp påstanden sin hadde de tre spill å by på. Det første var Ninja Gaiden: Ragebound, en tittel utviklet av Blasphemous-studioet The Game Kitchen som tidligere var annonsert og som fikk lanseringsdato på sommeren. Det andre var en nyversjon av Ninja Gaiden II, spillet som i 2008 etablerte serien som kongen på haugen av fartsfylte, brutale og utfordrende spill, som studioet lanserte samme dag. Det tredje var kanskje den største overraskelsen, da studioet kunne melde at de i samarbeid med PlatinumGames holdt på med Ninja Gaiden 4.

Parallelt med at vi har ventet på lanseringen av sistnevnte, kom nyheten om Tomonobu Itagakis dødsfall i en alder av 58 år. Mannen som ledet arbeidet med både de to første Ninja Gaiden-spillene til Xbox og Dead or Alive-serien forlot Tecmo og Team Ninja i 2008 etter interne stridigheter, men hans betydning for seriens tone og struktur er fremdeles betydelig.

Itagaki har ikke hatt noe med utviklingen av Ninja Gaiden 4 å gjøre, men hvis han hadde fått sett sluttproduktet har jeg tro om at han ville vært fornøyd (i den grad en mann av hans kaliber kunne være fornøyd med noe som helst). Ninja Gaiden 4 leverer nemlig ninja-action av fremste klasse og bærer arven etter Itagaki videre slik vi forventer det av et Ninja Gaiden-spill: Blodig, brutalt, utforende og med et temmelig tvilsomt design av kvinnelige rollefigurer.

Vi begynner eventyret i et regntungt og forlatt Tokyo. Restene etter den mørke dragen som var hovedfienden i DS-spillet Ninja Gaiden: Dragon Sword henger over byen og skaper et evig og giftig regn som har tvunget bort byens innbyggere. I motsetning til tidligere spill i serien inntar du denne gangen rollen som Yakumo, en ninja fra den mystiske ravnklanen som alltid har levd i skyggene av Hayabusa-klanen. Yakumos opprinnelige mål blir forandret idet han møter prestinnen Seori, som overtaler ham til å bryte fire segl som holder den mørke dragens sjel forseglet. Ved å jobbe sammen kan de to rense den mørke dragens sjel idet den blir gjenfødt, og slik utslette trusselen en gang for alle.

Hvis du faller av historien er det ikke så rart, for den er både rotete fortalt og fullstendig sprø, selv etter Ninja Gaiden-standard å være. Samtidig er den langt ifra like kaotisk som Ninja Gaiden 3: Razor’s Edge, så noe riktig gjør den absolutt. Å introdusere en ny hovedperson er dristig, og selv om det ikke føles plagsomt å spille som Yakumo føles han som en lavmælt emo-utgave av Ryu (som ikke er den mest snakkesalige til å begynne med). Det øvrige rollegalleriet er greie nok tilskudd til universet de også, selv om det som først og fremst berger dem er stemmeskuespillet.

Uansett hva man måtte mene om historien, tjener den først og fremst ett formål i Ninja Gaiden-serien: Å gi deg bakteppet for å løpe rundt og lage hakkekjøtt av alt som kommer mot deg. Og på dette området innfrir ikke bare Ninja Gaiden 4 så det synger etter, det er også her samarbeidet mellom PlatinumGames og Team Ninja kommer til sin rett.

Når det kommer til actionfylte spill fulle av intense kamper er PlatinumGames ingen sinker. Tvert imot har de flere ganger utmerket seg med spill som Bayonetta, Vanquish, NieR: Automata og Astral Chain. Likevel er det ett spill i deres portefølje som minner mer om Ninja Gaiden 4 enn de andre, nemlig Metal Gear Rising: Revengeance. Her fikk vi kaste oss ut i et absurd og intenst actioneventyr i rollen som cyberninjaen Raiden fra Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots, hvor vi ble møtt av bisarre figurer, roboter, et intenst kampsystem og gitarsoloer som dundret over høyttalerne. Ninja Gaiden 4 gjenskaper alt dette på et nivå som gjør at det føles som Metal Gear Rising: Revengeance 2 i alt bortsett fra navnet – og det er utelukkende positivt.

Yakumos reise gjennom fire forskjellige lokasjoner kaster ham ut i kamp mot en haug med fiender, hvor du har én knapp for lette angrep og én for tunge angrep. I tillegg kommer funksjoner som parering, kontring, unnamanøvere og en slags turbomodus kalt Bloodraven Form. Ved å kappe av en arm eller et bein på en fiende er de sårbare nok til at du kan gjøre kort prosess på dem, noe som gjør at kampene ofte handler om å hamre nok løs på dem til at dette kan trigges. Disse elementene danner grunnlaget, men den som tror det bare er å hamre på samme knapp igjen og igjen i beste Hyrule Warriors-stil må tro om igjen. Tvert imot er Ninja Gaiden 4 mer kombobasert på en måte som gir assosiasjoner til Bayonetta, og den som vil gjøre opplevelsen hakket lettere for seg selv gjør lurt i å sette seg ned i treningsmodusen for å terpe på noen av angrepene.

For det er ingen tvil om at Ninja Gaiden 4 er et utfordrende spill, selv på normal vanskelighetsgrad, spesielt hvis du er innstilt på å få så gode resultater som mulig. Vil du gi deg selv en ekstra utfordring kan du dessuten bryne deg på en av de mange skjærsildportene som er plassert rundt omkring, hvor du i møte med bølger av fiender kan ofre helse før start for å få større belønninger. Bølgene er heller ikke små, og det kryr stadig av fiender på skjermen som slettes ikke venter på tur for å kaste seg over deg.

I alt dette fokuset på intense kamper, horder av vanskelige fiender og et kombo-orientert kampsystem er det verdt å nevne at spillet godt kunne hatt enda mer fokus på opplæring og trening, ettersom mye av det som serveres i spillet på den fronten er frivillig. Det er også verdt å nevne at selv om kontrollsystemet er godt, kunne med fordel vært enda strammere, ettersom jeg sjelden føles det sitter like godt som for eksempel fjorårets Stellar Blade.

En forutsetning for at flyten vi etterspør i slike spillopplevelser er til stede, er at det grafiske og tekniske henger med på notene. Her innfrir heldigvis Ninja Gaiden 4 nærmest uten å svette, og på PC kan det hele med enkelthet skrus opp til 4K-kvalitet i 60 bilder per sekund uten å måtte lefle med oppskaleringsløsninger som DLSS eller FSR. Selv i de mest intense øktene stotrer ikke spillet mer enn et par ganger, og selv om filmsekvensene er låst til 30 bilder per sekund er ikke det nok til å spolere den visuelle opplevelsen.

Ninja Gaiden 4 er ikke for den sarte, for som vanlig spruter blodet i alle retninger i denne oppfølgeren. Likevel er det lett å anbefale spillet for alle som ønsker gode opplevelser i den såkalte character action-kategorien. Sluttresultatet er selvsikkert, bombastisk og ekstremt godt skrudd sammen, og selv om det intense nivået gjør at faren for senebetennelse aldri er langt unna er det vel verdt det. Vi får kanskje aldri et offisielt Metal Gear Rising: Revengeance 2, men dette er så nært vi kommer, og det er mer enn godt nok.

Score: 8/10