Persona 4 Golden

Hva kan gjøre livet i en søvnig japansk landsby mer spennende? Å hoppe inn i TV-er på kveldstid og kjempe mot monstre, selvfølgelig!

Teksten er opprinnelig skrevet i desember 2018 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Den japanske rollespillserien Persona, som igjen er en spin-off av Shin Megami Tensei-serien, har vært iblant oss siden lanseringen av Revelations: Persona i 1996. Selv om de fleste spillene i serien har blitt lansert internasjonalt, var det først med lanseringen av Persona 5 i 2017 at jeg endelig satte med ned med et spill i serien. Forelskelsen var umiddelbar, og jeg var tydeligvis ikke den eneste, da Persona 5 har blitt det bestselgende spillet i serien. Stilarten, musikken, rollefigurene og blandingen mellom skole på dagtid og monsterjakt på kveldstid gjorde Persona 5 til en uforglemmelig opplevelse.

Persona 5 var imidlertid ikke det første spillet jeg kjøpte i serien, for den æren skal Persona 4 Golden til PS Vita ha. Spillet ble kjøpt, men deretter ble det aldri prioritert tid til å begynne på det før nå. Idet jeg jobber meg bakover i en serie forsøker jeg så godt jeg kan å distansere meg fra senere spill i serien og vurdere spillet på dets egne premisser i forhold til da det ble lansert. Med Persona 4 Golden er det ikke lett, men heldigvis klarer spillet å underholde såpass godt at det blir lett å vurdere på eget grunnlag.

Persona 4 Golden er en nylansering av Shin Megami Tensei: Persona 4, som kom ut på PlayStation 2 så sent som 2009 (2008 i Japan). Innen den tid hadde mange beveget seg over til PlayStation 3, og spillet fikk dermed en nyversjon til PS Vita i 2013 (lansert året før i Japan). I likhet med andre spill i serien fokuserer spillet på en gruppe japanske skoleungdommer som danner en gruppe, hvor man må leve livet som normalt på dagtid og infiltrere en parallell skyggeverden og slåss mot monstre på kveldstid.

Som hovedrollefigur flytter du fra storbyen til den japanske landsbyen Inaba, hvor du skal bo det neste året hos din onkel og niese. Ikke før har du ankommet Inaba før byen blir rammet av et mordmysterium. Samtidig merker du fort at ting ikke er helt som normalt. En mystisk skikkelse kaller deg inn i det mystiske Velvet Room, et sted du fort aner ikke er av denne verden, og forteller deg om de store kreftene i deg som er i ferd med å våkne. På skolen begynner du å høre rykter om det ungdommene kaller for The Midnight Channel: Hvis man ser på TV-en rundt midnatt vil den lyse opp av seg selv, og den personen du ender opp med å se på TV-skjermen vil dø. Kan det være en kobling mellom mordmysteriet og disse ryktene?

Gjennom spillets gang spiller du deg gjennom skoleåret, og gradvis jobber du deg nærmere en løsning på korrelasjonen mellom mordmysteriet og ryktene om The Midnight Channel. Sistnevnte tar utgangspunkt i en populær urban myte, og det er morsomt å se hvordan utviklerne i Atlus klarer å bygge opp et helt spill rundt myten. Ikke bare det, men man føler gjennom hele spillets gang at man nærmer seg en løsning for så å se det hele sile mellom fingrene. Det er en historie som engasjerer og holder deg gående hele veien, og takket være spennende rollefigurer som er med deg gjennom hele reisen blir det aldri kjedelig selv om det kan gå litt treigt og ineffektivt til tider.

Som i Persona-spill flest er rollefigurgalleriet sentralt i Persona 4 Golden. Hver enkelt av dem føles som ekte figurer (om enn noe karikerte), med hver sine gleder og bekymringer, og gjennom årets gang knytter man stadig sterkere bånd til dem. Det er en gjeng man blir oppriktig glad i, og takker være deres unike personligheter bidrar hver enkelt av dem til å skape en større og sterkere helhet. Persona-spillene lærer deg at en sammensatt gruppe er en sterkere og mer dynamisk gruppe, og Persona 4 Golden er intet unntak. Dette gjelder ikke bare skoleungdommene som løser mordmysterier sammen med deg i Inaba, men også de øvrige landsbyboerne du møter.

En av hovedårsakene til at rollefigurene føles ekstra gode og levende er det utsøkte stilartarbeidet som ligger til grunn. Hoveddesigner Shigenori Soejima har en særegen stil hvor rollefigurene føles levende og realistiske, samtidig som man beholder en viss grad av fiksjon over det hele. Persona-estetikken er stilig, og Persona 4 er intet unntak.

Den beste måten å bli kjent med folk i Inaba på er å tilbringe tid sammen med dem, og Persona-spillene fungerer til tider som en slags hverdagssimulator hvor man går og gjør ting sammen med venner. Du kan trene med dem, hjelpe dem med arbeidsoppgaver eller jobbe med problemene deres. Problemstillingene føles ofte så jordnære og realistiske, og nettopp dette er noe av styrken til serien. Etter hvert som du tilbringer tid med rollefigurene vil båndet dere imellom bli sterkere, som igjen gir avkastning i form av sterkere egenskaper i metaverset. Noe av det vanskeligste med serien er å vite hva man skal prioritere i de ulike spillene: man har lyst å gjøre alt, men det er rett og slett ikke alt man rekker.

Mye av tiden i spillet vil du imidlertid tilbringe i metaverset, eller skyggeverdenen, hvor rollefigurenes indre krefter kommer til syne i form av vesener kalt persona. I Persona 4 entrer man skyggeverdenen gjennom TV-apparater, og med jevne mellomrom dukker det opp nye steder man må infiltrere for å komme dypere til bunns i mordmysteriet. Arkitekturen i hver etasje genereres tilfeldig for hver gang man går opp eller ned i bygningen, og man må derfor utforske nøye for å komme seg frem. I gangene lusker det skyggeskapninger som man må kjempe mot for å komme seg videre.

Selve kampsystemet i Persona 4 Golden er ikke særlig vanskelig å få has på. Det er turbaserte kamper hvor man kan angripe, forsvare seg, bruke gjenstander eller påkalle sin persona for å utføre mer magiske angrep. Fiendene man møter på vil ha styrker og svakheter som man gradvis analyserer seg mer frem til og klarer å utnytte. Dersom alle fiendene blir rammet av et angrep de er svake mot vil de falle overende, og hvis alle fiendene har falt overende kan man gå løs med et ekstra kraftig angrep med alle ungdommene i gruppen din.

Det hele skjer selvfølgelig til velkomponerte beats av Shoji Meguro, som i Persona 4 Golden har komponert et unikt soundtrack preget av ska, jazz, hip-hop og den noe ukjente undersjangeren Shibuya-Kei, og har dermed mer likhetstrekk med spillmusikken i spill som The World Ends With You enn Persona 5. Persona 4 Golden er ikke et spill man spiller med lyden av, selv om det kan bli noe langtekkelig til tider dersom man foretar lange økter med utforsking og monsterkamp i metaverset.

Spillets største ankepunkt er at det trekker litt ut. Fortellerteknikken føles ikke alltid like velpolert som den burde være, og spillet blir dermed også lengre enn det er behov for. Man kommer heller ikke unna noen erkejapanske stereotyper som til tider kan bli litt slitsomme. Det er også et minus at Vita-utgaven ikke tilbyr japansk stemmeskuespill[1], selv om de engelske stemmeskuespillerne gjør en helt grei jobb. Det kan også argumenteres med at spillets avhengighet av persongalleriet er en form for svakhet, for dersom man ikke kommer overens med dem er det overraskende mye som kollapser her.

Persona 4 kom kanskje sent i livssyklusen til PlayStation 2, men takket være relanseringen til Vita fikk det ny og velfortjent oppmerksomhet. Det skal vi være glade for, for Persona 4 Golden er absolutt et spill som vil underholde i mange timer. Rent personlig tiltaler fortsatt stilarten og musikken i Persona 5 meg mer sett i et nyere perspektiv, men det er slettes ikke feil å sysle med forgjengeren selv den dag i dag.

Score: 9/10

---

[1] Etter at denne anmeldelsen opprinnelig ble skrevet i 2018 har Persona 4 Golden blitt lansert til de fleste moderne konsoller, hvor japansk stemmeskuespill heldigvis er inkludert.