Spec Ops: The Line

Kan et krigsspill si noe fornuftig om de destruktive sidene ved krig? Spec Ops: The Line er spillet som i det minste forsøker å gjøre dette.

Spec Ops: The Line

Utvikler: Yager Development

Utgiver: 2K Games

Plattform: PC, PS3, Xbox 360

Sjanger: Tredjepersons skytespill

Dato: 29. juni 2012

Aldersgrense: 18 år

Teksten er opprinnelig skrevet i januar 2013, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

En anmeldelse bør alltid skrives så fri for avsløringer som mulig, slik at den som senere leser/hører/ser/spiller produktet kan gjøre dette uten å vite hva man får på forhånd. Selv om en anmelders hovedutfordring ligger i å fortelle litt om produktet for å pirre nysgjerrigheten, skal anmelderen også unngå å fortelle for mye og dermed ødelegge leserens egen opplevelse av produktet.

I tilfellet Spec Ops: The Line er dette imidlertid vanskelig, og det skaper en utfordring når spillet skal anmeldes. Dette er nemlig et spill som vil overraske spilleren og snu spillmediet mot spilleren for å få frem poenget. Spec Ops: The Lineer nemlig et spill som overrasker, på både godt og vondt, og jo mindre man vet om Spec Ops: The Line på forhånd, jo bedre er det. Du får selv vurdere hvorvidt du ønsker å fortsette lesingen, men det er vanskelig å komme utenom noen av spillets mest overraskende sider når man først skal vurdere det.

Spec Ops: The Line henter sin hovedinspirasjon fra boka Mørkets hjerte av Joseph Conrad, som også har inspirert filmen Apocalypse nå fra 1979. Det er med andre ord krigens grusomheter som står i fokus, men vi møter også spørsmål om rettferdig krigføring, om kategorier som gode og onde kan brukes om fraksjoner i en krig i det hele tatt, og hvordan personlig galskap og ondskap er de største farene av dem alle i en krigssituasjon.

Spillet tar oss med til et nærfuturistisk Dubai, som har blitt så å si fullstendig ødelagt etter enorme sandstormer. Noen få skyskrapere ruver over sanddynene i det tidligere finansparadiset. Nettopp til denne byen kommer et deltateam på tre amerikanske soldater: Kaptein Martin Walker, løytnant Adams og sersjant Lugo. I utgangspunktet er teamets oppdrag å rekognosere og evaluere, men situasjonen snur raskt idet Walker og kompani blir angrepet av den antatt forvunnede 33. bataljon under ledelse av oberst John Konrad, Walkers kollega fra tiden i Afghanistan. Kampen om overlevelse begynner, men dette skal fort vise seg å bli en kamp som strekker seg utover ren overlevelse.

Få bøker har skildret galskap, ondskap og diffuse moralske skillelinjer som den halvbiografiske Mørkets hjerte. Spec Ops: The Line følger i samme fotspor, men tar likevel flere store steg videre. Dette er noe så spesielt som et krigsspill som stiller spørsmålstegn ved krigsspill, og opptil flere ganger blir spillerens konfrontert med sin egen motivasjon for å sette seg ned med denne typen spill. Ikke bare det, men flere scener er av så grotesk slag at spillet nærmest oppfordrer spilleren til å legge fra seg kontrolleren og slutte å spille. Det er ingen tvil om at spillet sender flere klare vink til spillserier som Call of Duty og motivasjonen for å sette seg ned med denne formen for spill. Den som setter seg ned med Spec Ops: The Line og forventer å spille “nok et generisk krigsspill” vil få seg en overraskelse, en overraskelse som ikke nødvendigvis vil falle i smak. Nettopp derfor fremstår spillet som desto viktigere.

Spillmekanisk sett fungerer Spec Ops: The Line som de fleste andre tredjepersons skytespill. Man beveger seg i forholdsvis lineært utformede områder, konfronterer fiender og tar dekning for å overleve. Med seg har man lagkameratene Adams og Lugo, som ikke akkurat gjør verdens beste jobb for å beskytte deg der dere trasker i Dubais sanddyner. Heldigvis hjelper det på at heller ikke fiendens enheter er særlig smarte, selv ikke på høy vanskelighetsgrad (høyere vanskelighetsgrad øker tilsynelatende antallet fiender, men ikke nødvendigvis den kunstige intelligensen). Man har i utgangspunktet mulighet til å delegere arbeidsoppgaver til Adams og Lugo, men dette er såpass tungvint å aktivere at man like gjerne lar være. Det er også ikke rent sjeldent at man går i surr med kontrollene, eller at Walker ikke gjør det du ber ham om. Tar man også med at kameraføringen heller ikke er verdens beste, sitter man igjen med et kaos som er større enn utviklernes intensjon. Kontrollmessig er det ingen tvil om at Spec Ops: The Line dessverre svikter, noe som skaper stor frustrasjon. Krig og kaos er riktignok tema for spillet, men kontrollene blir dessverre kaotiske på feil måte. Her hadde man tjent på å lære litt av andre mer finpolerte spill med tilsvarende mekanikker, som for eksempel Mass Effect 3.

Spillets store gimmick, sanden, blir heller ikke brukt i noen særlig grad. Dubai er i vår setting fylt til randen med sand, og i åpningsbrettet får vi beskjed om at sanden kan brukes til egen fordel. Ser man noen fiender stå under eller ved siden av et vindu med mye sand inntil, vil det være strategisk å knuse vinduet og la sanden begrave fienden. Dessverre brukes dette i altfor liten grad, og det hele blir mer som en gimmick for å minne oss på at vi befinner oss i en ørken snarere enn et aktivt spillmekanisk verktøy.

Presentasjonsmessig er Spec Ops: The Line helt på det jevne. Spillet skiller seg ikke nevneverdig ut grafisk sett i den ene eller andre retning, selv om det er uten tvil pene omgivelser å se på dersom man har PC-kraft til. Sandanimasjonene ser bra ut, skjønt det kommer aldri på nivå med hva man kunne se i Uncharted 3: Drake’s Deception. Den varme ørkendisen som til enhver tid ligger over Dubai er verdt å påpeke, men heller ikke denne utgjør den helt store grafiske forskjellen.

Den lydmessige presentasjonen er dessverre også veldig blandet. Yager Development skal ha ros for utvalget av bakgrunnsmusikk, som strekker seg fra Alice in Chains og Nine Inch Nails til Verdis klassiker Deus Irae (i en scene som ikke gir rent få assosiasjoner til Apokalypse nå). Musikken passer ofte inn i settingen, og er også med på å understreke spillets poeng om voldsforherligelse og agitering. Stemmeskuespillet er derimot ikke det aller beste. Selv om bransjens dyktioge altmuligmann Nolan North spiller kaptein Walker, føler jeg ikke North kler rollen han spiller denne gangen. Også andre lydmessige faktorer irriterer, som at man hører kommunikasjonen fra Adams og Lugo over radio selv om de står rett ved siden av deg.

Det er vanskelig å vurdere Spec Ops: The Line. Spillets innpakning er på ingen måter den beste, og dårlige kontroller er noe av det som skaper et hav av frustrasjon underveis. Mange utålmodige og actionhungrige spillere vil nok legge fra seg spillet temmelig tidlig på grunn av dette. Det er virkelig synd, for kanskje er det nettopp denne typen spillere som burde spille gjennom spillet. Tematisk sett tar spillet mange tøffe valg underveis, og disse ryster i spilleren på en måte andre spill i tilsvarende sjanger bare kan drømme om. Dette er med andre ord en temmelig uslipt diamant. Spillet utpeker seg på ingen måter som et av de beste spillene fra 2012, men det er likevel blant de mest minneverdige.

Score: 7/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.