Super Mario Galaxy 1+2

Marios 40-årsjubileum feires med et gjensyn med to kjente og kjære klassikere, som «tilfeldigvis» også varmer opp til den kommende filmen neste år.

Iblant lanseres det spill som oser så mye av kreativitet, skaperglede og nye måter å tenke spillutvikling på at det ikke er annet å gjøre enn å applaudere innsatsen og kose seg med resultatet. Slik var det med lanseringen av Super Mario Galaxy til Wii i 2007. Mario fikk kanskje ikke sitt eget spill til konsollanseringen i 2006, men da han først kastet seg inn i et intergalaktisk eventyr året etterpå gjorde det et uutslettelig inntrykk. Spillet hylles fortsatt som noe av det beste innenfor 3D-plattformspill, og tre år senere gjentok Nintendo innsatsen med Super Mario Galaxy 2, et spill som ifølge dem selv besto av alle ideene de ikke fikk plass til i det første spillet. Definisjonen på et overskuddsprosjekt, med andre ord.

Super Mario Galaxy-spillene gir fortsatt nostalgiske tårer i øyekroken til dem som spilte dem på Wii (er du i tvil er det bare å sette på musikken til Gusty Garden Galaxy og observere den påfølgende reaksjonen). Dermed er det kanskje passende at det er nettopp disse to spillene som blir trukket frem når Nintendo i år er i det nostalgiske hjørnet og markerer 40-årsjubileet til det aller første Super Mario Bros.-spillet.

I samlepakken Super Mario Galaxy 1+2 er det grunnleggende akkurat det samme. Vi får den akkurat samme historien, den samme musikken, de samme spillmekanikkene og de samme banene som i originalversjonene til Wii. Det er altså ikke nye spill vi snakker om her, men restaurering av to klassikere som nå blir tilgjengelige for et nytt publikum på Switch og Switch 2. Kjøper du det fysiske eksemplaret får du begge spillene på kjøpet, men handler du digitalt kan du velge å handle dem separat. Dette kan være særlig aktuelt for dem som allerede eier Super Mario 3D All-Stars, samlepakken fra 2020 hvor Super Mario Galaxy var inkludert, men ikke Super Mario Galaxy 2.

Den nevnte 3D All-Stars-pakken fikk noe kritikk ved lansering, ettersom den gjorde relativt lite for å pusse opp spillopplevelsene. Det samme er heldigvis ikke tilfelle denne gangen. Nintendo har gjort en ordentlig innsats for å gi begge spillene en visuell overhaling, og ved å sammenligne de nye versjonene med både 3D All-Stars og originalversjonene på Wii ser man fort at teksturer og omgivelser er skarpere, mer detaljerte og mer levende enn noensinne. Den estetiske stilen er fortsatt det samme, men denne samlepakken viser hvor avgjørende det er å ha et sterkt og tydelig visuelt preg som kan stå seg over tid. Her er det lite som står i veien for å anbefale spillopplevelsen til nye så vel som gamle spillere, og tjukke nostalgibriller trengs ikke. Det eneste jeg biter meg merke i som noe negativt med oppussingsarbeidet er at lyseffekter har en tendens til å skape veldig markerte ringer rundt lyskildene, for eksempel de små stjerneskapningene Luma. Dette ser ikke så veldig bra ut, men det ødelegger heller ikke for helhetsinntrykket.

Oppdateringen er like god for både Switch og Switch 2, hvor den avgjørende forskjellen mellom de to konsollene er oppløsningen. Begge spillene kjører så godt som hundre prosent stabilt på begge konsollene, hvor jeg kun opplevde et nokså markant fall på én sekvens i én bane i Super Mario Galaxy 2 på Switch 2. Utover det får du to plattformspill i knirkefrie 60 bilder per sekund, og mens Switch-versjonen er låst til 1080p-oppløsning får du vakker 4K-presentasjon på Switch 2. Switch 2-versjonen kommer også med støtte for mus-funksjon, og begge spillene tilbyr en lettere assistentmodus som gjør spillopplevelsen lettere hvis du ønsker det.

Mens styringen i Wii-versjonene var konsentrert rundt Wiimote-kontrolleren, har du større valgfrihet med denne samlepakken. Mange vil sette pris på at du kan spille med en vanlig håndkontroller uten å veive så mye frem og tilbake, og i de få tilfellene der den slags veiving fortsatt er nødvendig løses dette med det innebygde gyroskopet til Switch og Switch 2. Det fungerer, men det er langt ifra like knirkefritt som det burde ha vært, noe som særlig blir tydelig hver gang man spiller som Yoshi i Super Mario Galaxy 2. Den grønne krabaten er fortsatt et sjarmerende tilskudd som gjør oppfølgeren bedre(!), men å bruke gyroskopet til å styre tunga blir noen ganger for lite presist. Alternativt er det mulig å spille med Joy-Con og vifte med dem, og i enkelte tilfeller kan dette faktisk være et bedre alternativ.

Jeg nevnte tidligere at spillene er de samme uten noe ekstra innhold, men det stemmer ikke helt, ettersom spillene byr på flere kapitler i Rosalinas bok. Boka er Nintendos beste forsøk på å skape en form for historie i et Mario-spill utover «Peach er kidnappet», og fortellingene har en vakker og sår tone over seg som gjør disse tilskuddene til en fin bonus for gamle fans. En annen ekstrafunksjon er musikkspillerne som lar deg lytte til lydsporene i sin helhet i åpningsmenyene. Dette er selvfølgelig en fin bonus, men de fleste av oss skulle vel heller ønske at disse lydsporene ble tilgjengelige gjennom strømmetjenester for alle å lytte til. Utover det skulle jeg gjerne ha sett spillene komme med noe bonusinnhold, enten i form av dokumentarinnhold eller skisser fra utviklingsprosessen. Selv Wii-versjonen av Super Mario Galaxy 2 kom med en bonus-DVD i sin tid – den inneholdt riktignok kun videoer om hvordan du kunne spille spillet, men selv da visste Nintendo å legge til det lille ekstra.

Det grunnleggende i begge Galaxy-spillene er selvfølgelig plattformingen, og hvor godt dette faller i smak vil alltid være en kilde til diskusjon. En ting er hvorvidt folk foretrekker 2D- eller 3D-Mario, men innenfor 3D-spillene er det også en vesentlig forskjell på spill som Super Mario Galaxy og Super Mario Odyssey. Personlig er det vanskelig å velge, men det er fortsatt ekstremt underholdende å spille de små og konsentrerte banene i Galaxy-spillene med all den kreativiteten de har å by på. Måten du vandrer rundt på små himmellegemer og må tenke nytt ut takket være tyngdekraftens lover er fortsatt en kilde til både beundring og underholdning, og når dette kombineres med mesterlig musikk og festlige krefter har Galaxy-spillene en stram regi som jeg kan sette pris på over Odyssey-metoden. Dessuten gjør dette spillene veldig enkle å plukke opp for kortere økter, ettersom det å ta én stjerne sjelden tar altfor mye tid.

At Nintendo ikke har annonsert et helt nytt 3D-plattformspill med Mario i hovedrollen i anledning 40-årsdagen er selvfølgelig skuffende, men samlepakken med to Galaxy-spill er slett ikke et dårlig plaster på såret. Begge spillene holder fortsatt høy kvalitet med spillmekanikk og musikk av ypperste merke, og den visuelle presentasjonen er også mye mer forseggjort denne gangen enn med 3D All Stars-pakken som kom for fem år siden. Kontrollsystemet kunne nok trengt enda mer finjustering for å sitte som et skudd, og det er også litt synd at spillene ikke kommer med mer bonusinnhold enn det vi får servert, men bortsett fra dette er det ingen grunn til å fraråde et gjensyn med disse to gamle klassikerne. Og har du aldri spilt et eneste Super Mario Galaxy-spill før, er det bare én ting å si: Gled deg!

Score: 8/10