Sword of the Sea

Hvem skulle tro at det å kjøre snøbrett over sand kunne være så meditativt?

Journey fra 2012 er et spill som står som et monument i spillhistorien. Dette tilsynelatende enkle og kunsteriske spillet fra thatgamecompany viste seg å bli et spill ulikt det aller meste, hvor lavmælt fortellerteknikk, meditativ musikk og fellesskapsfølelsen med ukjente medspillere dannet en spillopplevelse av de sjeldne.

Etter lanseringen av Journey gikk flere av utviklerne fra thatgamecompany sammen og dannet Giant Squid, som debuterte i 2016 med undervannseventyret Abzû før de leverte ett av lanseringsspillene til PlayStation 5, The Pathless. Når de nå vender tilbake med Sword of the Sea, føles dette som en sammenblanding av alle de forutgående spillene. En slags «greatest hits» eller «best of,» om du vil.

Sword of the Sea åpner med en grotte full av statuer. Idet en vanndråpe faller på en av dem våkner denne til liv, tar sverdet sitt og begynner straks å bruke det som et snøbrett. Ute av grotten venter et ørkenlandskap, et monumentalt fjellandskap og et tårn i det fjerne, og det tar deg ikke lang tid før du skjønner at din jobb er å komme seg dit. Det du også oppdager nokså raskt er at du har evnen til å bringe havet tilbake til ørkenen og skape liv der alt ligger goldt og øde, og dermed er reisen i gang.

Dersom du har spilt Journey eller de to foregående spillene til Giant Squid, tar det ikke lang tid å kjenne igjen stilen og mønsteret i Sword of the Sea. Så snart du kommer ut av grotten i beste The Legend of Zelda: Breath of the Wild-stil har du et ørkenlandskap å krysse og et fjell å nå, akkurat som i Journey. De akvatiske elementene som gradvis gjør seg gjeldende gir klare assosiasjoner til Abzû, og flyt-følelsen viser at utviklerne lærte mye av The Pathless. Når de i tillegg allierer seg nok en gang med komponisten Austin Wintory, kan man konstatere at det strengt tatt ikke er så mye nytt å finne her.

Det trenger imidlertid ikke være noe negativt, for få skaper like gode tankevekkende, beroligende og meditative spillopplevelser som Giant Squid. Sword of the Sea føyer seg inn i rekken med sin elegante presentasjon, flytende spillmekanikk og utsøkte musikalske opplevelse.

Enkeltfaktoren som kanskje skiller seg mest ut her er bevegelsene. Gjennom hele spillets gang surfer du på et sverd over sand, sjø og snø, hvor det hele gir assosiasjoner til klassiske snowboard-spill som 1080° Snowboarding eller SSX Tricky. Det hele føles elegant og smidig, og det å bare kjøre rundt og se snø og sand sprute opp bak deg mens du fyker av gårde er overraskende tilfredsstillende. Navigasjonen gjennom landskapet er aldri vanskelig, og iblant kan du til og med snuble over noen skate-baner hvor det er om å gjøre å trikse mest mulig for å få høyest poengsum.

Når du ikke slipper løs din indre Tony Hawk handler det hele om å navigere gjennom landskapet og finne det som trengs for å bringe liv tilbake til verden og komme deg videre. Dette krever nysgjerrighet, utforsking og et åpent blikk, hvor resultatet er av havet våkner til liv igjen slik at både vann og sjøliv veller frem. Det hele pakkes inn i myke farger og en myk strek som virkelig gjør animasjonene levende, og har du HDR-støtte på skjermen får du virkelig verdi for pengene her. Opplevelsen blir imidlertid noe dempet av tekniske ustabiliteter på PC, hvor det å få spillet til å kjøre stabilt i 4K/60fps er utfordrende selv på ny maskinvare. Ettersom flere melder om det samme, er 1440p/60fps den gylne middelvei her.

Lyden er det imidlertid ingenting å utsette på, hvor Austin Wintory som leverer leverer varene med meditative toner av en nærmest åndelig kvalitet. Dette er musikk som er vel så behagelig å lytte til på egen hånd som innad i spillet, hvor det eneste kritikkverdige er – igjen – at dette minner om ting vi har hørt før. Wintory vil nok alltid leve i skyggen av sitt eget verk fra 2012, uten at det forringer kvaliteten til nyere komposisjoner av den grunn.

Vakkert og behagelig som det enn er å spille Sword of the Sea, har det også et par ankepunkter som trekker det litt ned fra utviklernes tidligere produksjoner utover det rent tekniske. Det første er at spilleren kan finne obelisker rundt omkring som inneholder dikt og andre refleksjoner om verdenen og dets mytologi. Dette er sikkert godt for noen, men for meg er noe av gleden i slike spill å reflektere rundt disse tingene basert på hint og ikke-verbale ledetråder vi finner i spillet, ikke i form av det skrevne ord. Der var Keeper, som kom et par måneder etter Sword of the Sea, en bedre opplevelse. Det andre er at dette er en ren enspilleropplevelse, noe som gjør at vi ikke har noe som minner om den mellommenneskelige interaksjonen i Journey her. Den opplevelsen var nok uten tvil et «fange lyn på flaske»-øyeblikk, men det er verdt å belyse i denne konteksten.

Selv om Sword of the Sea bærer med seg mange kjennetegn og assosiasjoner fra lignende spillopplevelser, er dette på ingen måter et spill å styre unna. Tvert imot trenger vi flere slike opplevelser som det Giant Squid tilbyr her, hvor spillopplevelsen blir en pust i livets bakke for å lene seg tilbake, nyte spillmediets gleder og reflektere over en vakker audiovisuell presentasjon. Selv om Sword of the Sea kan gjennomføres på én kveld, vil opplevelsen leve videre med deg lenge etterpå. Dessuten er det alltid gøy å kjøre snøbrett i spill, spesielt når brettet kommer i form av et sverd.

Score: 8/10