The Legend of Zelda: Ocarina of Time (2026)

Tidløs klassiker eller fortært av tidens tann? Det er spørsmålet når «verdens beste spill» vender tilbake.

The Legend of Zelda: Ocarina of Time

Utvikler: Nintendo EPD

Utgiver: Nintendo

Plattform: Switch 2

Sjanger: Action, eventyr

Dato: 5. november 2026

Aldersgrense: 12 år

Det er ingen underdrivelse å si at The Legend of Zelda: Ocarina of Time til Nintendo 64 er ett av de mest innflytelsesrike titlene i spillhistorien. Dette var spillet der Nintendo sammen med Super Mario 64 to år tidligere definerte overgangen fra 2D til 3D, spikret Zelda-formelen på en måte som skulle prege serien i nesten tjue år og som spillutviklere har latt seg inspirere av verden over. Når spillet i tillegg rangerer i toppen av Metacritic sin skala over anmeldelser (om enn med noe unøyaktig beregning), er det ikke rart at mange har definert dette som det beste spillet noensinne.

Nå skriver vi derimot 2026. Både 1998 og Nintendo 64 er for lengst historie. Å gå tilbake til begrenset kamerakontroll og polygonal grafikk i 15 bilder per sekund frister kanskje ikke for dem som ønsker å oppleve dette eventyret for første gang. Dermed melder også spørsmålet seg: Har Ocarina of Time gjort seg fortjent til statusen, eller er det bare blind nostalgi som skygger over alle feil og mangler spillet hadde?

Inn kommer Nintendo med løsningen på problemet, som samtidig har vekket mang en millennial opp av dvalen (og trolig økt salget av Switch 2-konsoller). Ocarina of Time har nå vendt tilbake, og det bare knappe to uker før lanseringen av Grand Theft Auto VI, et spill som har fått resten av spillbransjen til å skygge banen. Bare dette er en maktdemonstrasjon i seg selv, og det tar ikke lang tid fra man starter opp spillet før man innser at Nintendos tour de force fortsetter.

I motsetning til Ocarina of Time 3D på 3DS i 2011, som i stor grad var en relansering (remaster) som lå tett opp til originalen i mekanikker og grafikk, er Switch 2-versjonen en fullstendig nyversjon (remake) bygget opp fra bunnen av. Samtidig har Nintendo valgt å la kjerneopplevelsen forbli det samme og la det grunnleggende designet fra 1998 få tale for seg selv. Dette betyr at vi får de samme lokasjonene i Hyrule, de samme rollefigurene og den samme historien, bare med en ny og forbedret innpakning. Dette er en klok avgjørelse fra Nintendo, ettersom det demonstrerer hvor tidløst et solid design faktisk kan være.

Bare ta historien og historiefortellingen, for eksempel. Vi får fortsatt den samme beretningen om den unge grønnkledde Link som må forlate sitt hjem i Kokiri Forest for å hjelpe prinsesse Zelda i å beskytte den hellige Triforce-kraften fra den onde Ganondorf. Reisen skal ikke bare ta Link gjennom land og strand i Hyrule, men også gjennom tiden. Med unntak av det siste er det kanskje ingen store narrative nyheter i den originale Ocarina of Time-fortellingen, men nøkkelen ligger i at den serverer det kvintessensielle eventyret på en så fornøyelig og tilgjengelig måte. Hele tiden er det veien videre mot målet som driver Link og spilleren fremover, hvor det viktigste ikke drukner i unødvendig eksposisjon, overdrivelser eller enorme opplæringsdeler. Dette har Nintendo i stor grad valgt å beholde i 2026-utgaven, hvor historien i det store og det hele er den samme, mens det som er gjort er å oppdatere dialogen slik at den flyter bedre og legge til et par filmsekvenser her og der. Alt er likevel gjort med omhu for å bygge opp under 1998-opplevelsen, og ingenting av dette spolerer helheten. Tvert imot blir jeg sittende under hele opplevelsen og tenke på scenen i Hobbiten der Bilbo løper av sted fordi han skal ut på eventyr – den ultimate definisjonen på eventyrlyst!

Følelsen av et konsist og velsnekret eventyr som lar det originale designet tale for seg forsterkes av at det er gjort relativt lite med geografien i Hyrule. Her er ingen nye lokasjoner eller minispill, og eventuelle justeringer kommer i form av hvor enkelte ting befinner seg i landskapet eller hvordan enkelte bygninger er plassert i forhold til hverandre. Dette gir deg en klar og god retning med tanke på hvor du skal til enhver tid, samtidig som at spillet unngår å havne i korridor-fella som ofte plaget spill på midten av 2000-tallet. Samtidig sikres en større grad av flyt ved at du ikke lenger får en lasteskjerm hver gang du går inn og ut av et hus, og overgangene er nå begrenset til de gangene du går over fra ett geografisk område til et annet.

Andre kvalitetsforbedringer er også med på å sikre et eventyr som gjør det lettere for både nykommere og veteraner å kose seg, uten at alle nødvendig føles revolusjonerende. Våpen velger nå med letthet ved å holde en skulderknapp og bla, og både støvler og masker kan nå lett tas på med styrekorset. Apropos masker er det også artig at du nå kan bruke dem som voksen også, noe som gjør det mye lettere å oppsøke informasjonen fra de ulike Gossip Stones som står rundt omkring (ikke at de alltid har så mye fornuftig å komme med, men praktisk likevel). En oversikt over oppdragene du holder på med er også lett tilgjengelig i pausemenyen, og muligheten for å skru av alt av hjerter og andre HUD-elementer i såkalt Pro-modus gir også en større grad av innlevelse for de som ønsker det. De største endringene er likevel i form av en egen hoppeknapp og fri kamerastyring. Som produsent Eiji Aonuma sier det virker dette kanskje ikke så spesielt i 2026, men for de som måtte ha sine erfaringer med originalen utgjør de en vesensforskjell – selv om det å trene seg ut av muskelminnet som tenker at Link hopper automatisk krever en hel del øvelse …

Med Swich 2 kommer også muligheten for å bruke den innebygde mikrofonen, noe som kan brukes når Link spiller på ocarinaen sin. I stedet for å huske de ulike knappekombinasjonene som trengs for å spille sangene du lærer deg, kan du nå bare nynne dem i stedet. Praktisk og moro! Apropos ocarinaen er det også vel verdt å nevne at Link har korrekt fingersetting når han spiller på den, noe som er bare ett av mange eksempler på blikket for detaljer utviklerne har lagt ned i sluttproduktet.

Den største forskjellen med Switch 2-utgaven er selvfølgelig på den audiovisuelle fronten. Skjermbilder og videoklipp har aldri latt det være tvil om at det er Ocarina of Time vi ser på, men måten Hyrule er realisert skapte noe debatt da spillet ble presentert for første gang. Teksturer, vegetasjon og lignende har fått et realistisk utseende som innfrir alle moderne standarder, mens rollefigurene fortsatt fremstår med sine karakteristiske design. Mest oppmerksomhet har designet av Link fått, der han som liten har et nærmest dukkeaktig babyfjes-utseende med en glans over seg som gir inntrykk av at han hatt fått vann over seg. Det tar imidlertid ikke lang tid med spillet før alle slike protester fordamper som dugg for solen, for stilarten er så utmerket gjennomført at det er vanskelig å ikke la seg imponere. Det hele gir assosiasjoner til japansk dukkefjernsynsteater (ningyogeki), noe som sannsynligvis også er poenget. De karikerte karakteristikkene til Hyrules innbyggere er bare med på å styrke tilknytningen til de originale røttene, og gir opplevelsen det unike særpreget det fortjener. Det hjelper også at alt presenteres i en upåklagelig bildeflyt på 60 bilder per sekund, både håndholdt og koblet til TV-en, og oppløsningen er også strålende. Fullt orkestrert lydspor med stemmeskuespill på både engelsk og japansk er eller ikke å kimse av, og på det sterkeste er det nok til å sette en hel del følelser i sving.

2026-utgaven av The Legend of Zelda: Ocarina of Time går inn i rekken av prakteksempler på hvordan man pusser opp et gammelt spill slik at det både ivaretar den originale arven og tilgjengeliggjør det for et nytt publikum (sammen med f.eks. Resident Evil 2). Det stoler på at det originale designet er sterkt nok til å tale for seg selv, men går samtidig ikke av veien for å legge til nyere kvalitetsforbedringer som sikrer en bedre flyt og eventyrlyst. Ikke alle gamle kjærligheter tåler et gjensyn, men for meg som har holdt det originale Nintendo 64-spillet som ett av mine mest formative spill har dette vært en fornøyelse fra start til slutt. Enten du vender tilbake til Hyrule eller trer ut av Kokiri Forest for første gang, er det all grunn til å tro at denne tidløse klassikeren vil appellere til alle spillere som verdsetter den gode eventyrlysten.

PS: Hvis du er nysgjerrig på hvordan spillet oppleves for en som aldri har testet originalen, anbefales anmeldelsen til min Spill.no-kollega Eirik Furu.

Score: 10/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *