The Messenger

Indie-perlen fra 2018 er for alle som liker humor, retro, en solid dose utfordring og mesterlig spillmusikk.

Utvikler: Sabotage Studio

Utgiver: Devolver Digital

Plattform: PC, PS4, Switch, Xbox One

Sjanger: Action, metroidvania, plattform

Dato: 30. august 2018

Aldersgrense: 7 år

Det finnes mange herlige indiespill som legger seg på en stil med klare assosiasjoner til gamle retroklassikere. Metroidvania-sjangeren har for eksempel fått en ny vår takket være spill som Axiom Verge og Hollow Knight, og folk som liker en solid utfordring har kunnet kose seg med perler som Dead Cells, Celeste og ikke minst Shovel Knight, en av mine personlige favoritter. Selv er jeg veldig glad i denne typen spill som spiller på mine retrostrenger, men til tross for dette har The Messenger klart å bli et spill som bare har ligget i den uendelige bak-katalogen min.

Heldigvis har vi i Cross Over Gaming en trofast fanskare som kjenner oss godt, og takket være Discord-brukeren Godspark fikk jeg endelig motivert meg til å fyre opp The Messenger for noen uker siden.[1] Når jeg nå er ferdig med spillet forstår jeg veldig godt hvorfor dette spillet ble promotert så ofte til meg, for dette føles til tider som et spill som er skapt for akkurat meg.

Menneskeheten er på randen av utryddelse av demoner i starten av The Messenger, og bare en liten klan med ninjaer på en liten øy er det som er igjen og holder håpet om liv og frihet i live. Ninjaklanen trener utrettelig for å kunne stå fast mot demonhæren, men dessverre er ikke dette nok idet demonkongen finner landsbyen og går til angrep. Når alt håp synes å være ute kommer imidlertid en helt flyvende fra vest, jager demonene bort og gir en ung ninja en mystisk skriftrull. Den unge ninjaen får rollen som budbærer og må begynne en lang reise for å ta med skriftrullen til det høyeste fjellet, noe som ifølge den mystiske skikkelsen fra vest er deres eneste håp om overlevelse og seier over demonene.

The Messenger er utviklet av Sabotage Studio, et lite studio som hadde dette spillet som sitt aller første prosjekt. Det skulle man ikke tro når man spiller The Messenger, for allerede fra første stund leverer spillet en bunnsolid presentasjon. Den pikselerte retrografikken sitter som et skudd, og ettersom man spiller som en ninja tar det ikke lang tid før man får noen virkelige gode Ninja Gaiden-assosiasjoner. Presentasjonen holder seg også hele veien gjennom, og jeg har til gode å oppleve et eneste tilfelle av verken fall i bildefrekvens eller hakkete grafikk som følger av feil eller lignende. Etter hvert som spillet går sin gang får man også noen tekniske finurligheter som virkelig imponerer meg. Dette er rett og slett et solid håndverk når det kommer til presentasjon, og har man den minste sansen for retroinspirerte indiespill vil jeg si at The Messenger er obligatorisk å sjekke ut.

Til å begynne med er vår navnløse ninja nokså begrenset i sine angrepsmuligheter, men takket være en mystisk blåkledd butikkmann i en paradimensjonal butikk kan du gradvis få noen nyttige oppgraderinger. Noen oppgraderinger må man betale for, mens andre igjen er gratis og lar deg komme videre i spillet. Gratis oppgraderinger inkluderer muligheten til å klatre på vegger eller bruke en vingedrakt for å dale sakte i lufta. Disse porsjoneres jevnt utover spillet og gir deg akkurat nok nyheter underveis til å holde spillet interessant og utfordrende hele veien gjennom.

Det siste skorter det ikke på, for The Messenger er ikke bare et spil som henter visuell inspirasjon fra gamle spill, men også vanskelighetsgraden sin. Her vil du møte på en rekke utfordringer, vriene fiender og ikke minst ekstremt ugjestmildt terreng, og du må være forberedt på å dø en rekke ganger. Heldigvis har ninjaen vår følge av en liten rød demon kalt Quarble som sørger for å gjenopplive deg mot å spise litt av spillets valuta, så man mister sjelden mye progresjon når man dør. Det kan føles bittert å dø på det samme stedet igjen og igjen, men det føles samtidig aldri urettferdig ettersom spillet gir deg bunnsolid kontroll over rollefiguren din og et stramt og responsivt kontrollsystem (spiller du det på PC bør du absolutt spille med en tilkoblet håndkontroll). Med litt terping og tålmodighet klarer man som regel å overvinne prøvelsene som spillet måtte slenge i din retning. The Messenger føyer seg inn i rekken av tøffe 2D-spill som Celeste og Cuphead, men mestringsfølelsen og gleden man får av å kjempe seg gjennom spillets tøffeste seksjoner er svært tilfredsstillende.

Noe som The Messenger har mye av som ofte mangler i mange av dets motstykker er humor. Man skulle ikke tro det, men The Messenger er et tvers gjennom festlig spill med solide doser humor og noen herlige dialoger som får deg til å le høyt underveis. Dialogene mellom ninjaen og den blåkledde butikkmannen foregår sjelden uten en eller annen festlighet, ikke minst når butikkmannen begynner å fortelle en av sine mange historier. Når den fjerde veggen også brytes i ny og ne får man et spill som ikke bare underholder fordi det er utfordrende, men også fordi det er morsomt.

Den visuelle kvaliteten har blitt trukket frem som en god retrofaktor i spillet, men man kan ikke snakke om The Messenger uten å nevne den brilliante musikken til Eric W. Brown/Rainbowdragoneyes. Musikken streifer innom en rekke sjangre og instrumentvalg, men alt presenteres i utsøkte retrotoner som får gamle spillører til å fryde seg. Hvis man misliker skarpe retrolyder kan det være noen stykker her som kanskje ikke egner seg for deg, men det skal mye til å ikke bli revet med av låter som Hills of Destiny (Autumn Hills), Harness the Winds (Howling Grotto) og The Frozen Lights (Glacial Peak). The Messenger viser at man trenger ikke et fullt orkester for skape god spillmusikk.

The Messenger leverer når det kommer til presentasjon, utfordring, humor og kreativitet. I det store og det hele leverer også spillet på variasjon, men til tross for dette har det noen små problemer med variasjonen og tempo i de siste timene med spillet. Det er ikke for langt, men med et par ekstra variasjoner i fiendebildet og utfordringer kunne dette fort blitt en innertier. Det skal også sies at selv om spillet i det store og det hele leverer på både historie og manus, føler jeg ikke at slutten sitter like godt som forventet. I et spill som ellers virker glattpolert og gjennomtenkt føles slutten litt røsket sammen i hui og hast, og selv om den på ingen måter er dårlig føles den litt antiklimaktisk.

De små ankepunktene er derimot små sammenlignet med alle de gode kvalitetene spillet har å by på. The Messenger har blitt lovprist av en rekke anmeldere etter at det ble lansert i 2018, og endelig skjønner jeg hvorfor. Dette er rett og slett solid spillunderholdning og hører lett hjemme på lista over de beste spillene fra 2018, og som debutspill er det imponerende hva Sabotage Studio har fått til her. I skrivende stund holder de på med et rollespill inspirert av gode, gamle japanske rollespill, og Sea of Stars (som spillet heter) er allerede lagt til på ønskelista og skal følges med argusøyne.

Score: 9/10


[1] Hvis du ikke allerede er en del av vårt fantastiske Discord-samfunn, er det bare å klikke deg inn via lenken øverst til høyre på denne nettsiden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.