To a T

Skaperen av Katamari Damacy prøver seg på en oppveksthistorie litt utenom det vanlige.

Når skaperen av Katamari Damacy annonserer et nytt spill, forventer du ikke at det skal falle inn under noen som helst definisjon av «normalt.» Vi snakker tross alt om et surrealistisk konsept hvor alt i verden – og da mener vi alt – skal rulles sammen til en stadig større ball fordi gudepappaen din endte opp med å ødelegge kosmos i fylla. En slik prosess skal ikke bare pakkes inn i en bisarr grafikk med skarpe og tydelige farger, men også et overraskende fengende lydspor som gjør det hele til en fornøyelse.

Mange av de samme enkeltkomponentene man finner i Katamari-serien er til stede når Keita Takahashi nå vender tilbake med det helt nye og selvstendige spillet To a T. Absurd premiss? Jepp, her følger vi historien om en 13 år gammel gutt eller jente som har kroppen sin låst i en T-positur, en by hvor alle spisestedene er eid av giraffer og den lokale treningsklubben består av dyr som trener til å bli ninjaer, så den biten er på plass. Distinkt stil? Grafikken gir absolutt assosiasjoner til PlayStation 2-spill som Katamari-serien eller My Summer Vacation, så dette kriteriet er innfridd. Musikk? Vel, du har et catchy åpnings- og avslutningsnummer i hvert fall.

Samtidig demonstrerer To a T at når det kommer til spill holder det ikke at enkeltkomponentene fungerer, du må også klare å sette det sammen til en velfungerende helhet. Samtidig kommer vi ikke unna at flere av bestanddelene i To a T også vakler og fort faller fra hverandre, så her er det både enkeltkomponenter og helhet som svikter.

Vår hovedperson er av ukjente årsaker født i T-positur, og ved hjelp av en hjelpsom hund og en tålmodig (men litt vimsete) mor gjør de så godt de kan for å leve et så normalt liv som mulig. I bunnen ligger en historie om tenåringstid, oppvekst, mobbing og det å være annerledes. Det kunne blitt en fin historie, men det hele føles så tilfeldig røsket sammen at den totale opplevelsen mister sin slagkraft. En viktig årsak til dette er at humoren bommer altfor ofte. Det er nok av absurditeter og surrealisme her til at du får trukket på smilebåndet en gang iblant, men i det store og det hele føles dessverre To a T mer plagsomt enn morsomt å spille.

Her bør det også nevnes at det ikke bare er humoren eller rollefigurene som gjør spillopplevelsen langtekkelig, for navigasjon og oppgaveløsing er heller ikke spesielt spennende eller velutviklet. Å gå rundt i byen med sine låste kameravinkler og begrensede bevegelsesmuligheter føles mer som et ork enn som en spennende ekspedisjon, og de få oppgavene og minispillene du skal løse underveis blir enten gjentakende eller bare simple.

Disse faktorene blir heller ikke hjulpet av at spillet kjører svært dårlig på en PlayStation 5, til tross for at det verken er et stort eller spesielt komplekst spill. Både bildefrekvensens og bildetempo kjører svært ujevnt, og resultatet er et spill som både hakker og føles lite responsivt mens du spiller. Dette blir ikke bare problematisk for den vanlige vandringen rundt omkring i byen, hvor de tekniske problemene fort kan skape fysisk ubehag, men også for de minispillene som vektlegger rytme og presisjon. Andre tekniske problemer som klær som endres uten forvarsel og figurer som popper inn og ut av bildet hjelper heller ikke på helhetsinntrykket, men er heldigvis ikke like påtrengende som de generelle ytelsesproblemene.

Musikken har vært ett av de sterkeste kortene til Takahashis tidligere spill, men også her er To a T overraskende skuffende. Spillets åtte episoder åpner og slutter riktignok med catchy sanger som setter seg på hjernen, spesielt avslutningslåta med en matglad giraff, selv om oversettelsen kunne vært bedre. Disse er uansett bedre enn den generelle bakgrunnsmusikken du får servert i spillet, som både er ekstremt simpel og svært gjentakende. Her er avstanden til tidligere nevnte Katamari-serie fra samme skaper enorm.

To a T har et festlig utgangspunkt som kunne skapt en god spillopplevelse, men til tross for enkelte sjarmerende øyeblikk fortoner det hele seg som et halvkokt prosjekt. At opplevelsen ikke er spesielt lang er egentlig en fordel her, for hvis spillet skulle vært lengre måtte det også gått gjennom noen solide runder med kvalitetskontroll. Innholdet vi får servert her er forglemmelig, kjedelig og til tider bare irriterende. Det er synd, ettersom dette er et team bestående av flere aktører som vi vet kan bedre.

Score: 4/10