We Love Katamari Reroll + Royal Reverie

Nok en gang skal store og små gjenstander rulles sammen til en stor ball, denne gangen med både far og søskenbarn med på laget.

Visste du at røde pandaer egentlig bare er samme art som vanlige pandaer, og at forskjellen ligger i jordbær? Pandaer blir nemlig til røde pandaer når de spiser masse jordbær, og hvis de ikke får jordbærene sine vil de gå tilbake til å bli vanlige og kjedelige pandaer igjen. Derfor er det viktig at vi samler inn penger til jordbær for de røde pandaene.

Denne «faktaopplysningen» er bare en av mange absurde scenarier du støter på i We Love Katamari Reroll + Royal Reverie, og forhåpentligvis fulgte du nok med i biologitimene til å skjønne at dette bare er vås og tøys. Samtidig er dette den typen humor vi har lært oss å forvente av Katamari-serien, hvor det første spillet så dagens lys i 2004 på PlayStation 2 og fikk en oppdatert versjon til nyere konsoller i 2018.

We Love Katamari er oppfølgeren lansert til PlayStation 2 året etter originalen, og i likhet med forgjengeren har også denne nå fått en oppdatert utgave til dagens konsoller som åpner opp Katamari-serien for nye spillere. Denne gangen følger vi en smått bisarr historie (skjønt kanskje ikke like rar som forgjengeren) hvor hele verden har spilt Katamari Damacy. Noen elsker det mens andre fortsatt ikke skjønner greia, og som Prinsen er det din oppgave å ta folkets meninger med til kongen av hele kosmos og løse menneskenes utfordringer, som ofte resulterer i at du nok en gang skal rulle sammen en stor ball/katamari.

En av nyhetene i We Love Katamari er at Prinsen ikke trenger å gjøre oppgavene alene. Det viser seg nemlig at Prinsen har en stor familie (selv om han er enebarn), med søskenbarn og tremenninger som skjuler seg på de ulike banene. Dersom du ruller dem opp i en ball kan du spille som dem ved en senere anledning. Den oppdaterte utgaven av spillet kommer i tillegg med noen bonusoppdrag som går tilbake i tid, hvor vi får følge historien til kongen av kosmos som barn og hans oppvekst under en svært streng konge, noe som forklarer mange av særhetene hans. Ulempen med både søskenbarn og pappa er at de ikke endrer noe på spillopplevelsen, noe som gjør at man har svært få insentiver til å faktisk skifte hvem man spiller som, med unntak av de ekstra historiesnuttene man får når i bonusoppdragene med den unge kongen.

Essensen av We Love Katamari er i bunn og grunn den samme som i forgjengeren, hvilket betyr at du begynner hver bane med en liten klump kalt katamari (katamari er det japanske ordet for klump). Denne skal rulles til å bli en stor katamari, noe du gjør ved å rulle over gjenstander som er mindre enn den nåværende størrelsen på klumpen du har foran deg. Utover det er det ingen begrensninger på hva du kan rulle opp, noe som betyr at du begynner med tegnestifter og viskelær før du går videre til katter, barn, sykler, fugler, kyr, biler, skyskrapere og til slutt hele landmasser. Premisset er fortsatt like enkelt og absurd som før, og for den som bare vil ha mer katamari er dette utelukkende positivt.

En av de store nyhetene i We Love Katamari er at du kan spille sammen med en medspiller. Konseptet er omtrent like kaotisk som det høres ut som, og hvorvidt dette vil falle i smak eller ikke er vanskelig å si, ettersom det avhenger av om dere får kontroll på styringen og kamerakontrollen. Dette er et ankepunkt uansett i spillet, men i enspillerdelen har disse punktene i det minste blitt litt forbedret sammenlignet med forgjengeren, selv om det fortsatt ikke er perfekt.

De fleste som har spilt Katamari Damacy vil være enige i at det fabelaktige lydsporet er halve sjelen til spillet, og å følge opp dette vil med andre ord være en ordentlig utfordring. Dessverre makter ikke We Love Katamari å innfri, og selv om ingen av sporene er direkte dårlige er det et merkbart svakere lydspor som serveres her. De to spillene demonstrerer hvor avgjørende god musikk kan være for opplevelsen, for selv om spillmekanikkene i praksis er de samme er det to vesensforskjellige opplevelser som serveres her.

Serieskaper Keita Takahashi har ved tidligere anledninger forklart at han ikke ønsket å lage noen oppfølgere til Katamari Damacy, men at han ble motvillig med ettersom Namco ville lage en oppfølger uansett om han ble med eller ikke. Til en viss grad kan dette merkes på We Love Katamari og den oppdaterte relanseringen. Det er fortsatt et Katamari-spill i ånd og vesen, hvilket betyr et enkelt og festlig premiss med mange absurde elementer i seg, men det mangler samtidig noe av futten og den ferske surrealismen fra det første spillet. Med et svakere lydspor og et ikke like engasjerende narrativ blir sluttresultatet en oppfølger som underholder så lenge det varer, men som du ikke blir sittende med lenger enn nødvendig.

Score: 7/10