I en verden der døden er uunngåelig, kan fortellinger som Clair Obscur: Expedition 33 minnes oss om fellesskapets verdi og det evige håp.
Følgende tekst ble holdt som andakt på Fjellhaug Internasjonale Høgskole 18.09.2026.
Hva gjør det med oss mennesker at vi vet at vi en gang skal dø? Og enda mer presist: Hva gjør det med mennesker når de vet når de skal dø? For noen mennesker er det siste en realitet, der de har fått en diagnose og en forventet tid de har igjen å leve. En slik ramme er også det sentrale premisset for handlingen i Clair Obscur: Expedition 33, ett av de mest omtalte spillene fra 2025.
I Clair Obscur lever menneskeheten i skyggen av en enorm monolitt som ruver på andre siden av havet med et stort, lysende tall malt i steinen. Hvert år samles de som er igjen av menneskene til en årlig hendelse som kalles Gommage. På denne dagen reiser en gudelignende skikkelse kalt The Paintress seg opp, stryker ut tallet på monolitten og skriver inn et nytt tall, alltid ett siffer lavere enn det forrige. Når dette skjer blir alle menneskene som er eldre enn dette tallet forvandlet til kronblader, dør og flyr av gårde i vinden.
I Clair Obscurs verden er ikke døden bare noe fjernt. Den er høyst reell og tilstedeværende, og alle vet hvor mye tilmålt tid de maksimalt har igjen. I tillegg har hvert årskull mindre og mindre tid enn de som kom før dem. Dette håndterer de på ulike måter, spesielt når tiden for deres Gommage er forestående. Noen velger å leve livet som normalt helt til det siste. Noen velger å fokusere på nærhet med dem de har kjær. Og hvert år, når et nytt alderstrinn blir de eldste i verden, er det noen av dem som nekter å anerkjenne tingenes tilstand. Disse danner en ekspedisjon for å seile over havet, drepe The Paintress og bryte syklusen av død og en stadig yngre befolkning. Under mottoet «For those who come after» har ekspedisjon etter ekspedisjon seilt over havet. Ingen har kommet tilbake, og når spillet begynner er det 33-åringenes tur – Expedition 33.
Clair Obscur ble en massiv suksess i fjor. Det vant en rekke priser og solgte langt over forventning. Det er det sikkert mange årsaker til, men jeg tror ikke dette bare handler om en spennende historie, engasjerende rollefigurer, et pent utseende eller fantastisk musikk (som alle bør høre på, forresten!). Jeg tror mye handler om den grunnleggende tematikken og lengselen etter å leve for noe større enn seg selv. Tema som Bibelen har noe å fortelle oss om, fordi dette er grunnleggende menneskelige behov i sin søken etter Gud.
Døden rammer inn hele vår eksistens, og dette får konsekvenser for hvordan vi lever livene våre. Salme 90:12 formulerer denne problemstillingen som en bønn: «Lær oss å telle våre dager, så vi kan finne visdom i hjertet.» Denne bønnen er imidlertid ikke bare rettet til Gud, men også en oppfordring til oss selv: Hva bruker vi tiden vår på? Hva får vår oppmerksomhet? Hva er det viktigste i livet? Mens vi er unge kan det virke som at vi har all verdens tid til rådighet, men med jevne mellomrom får vi disse påminnelsene om vår egen dødelighet. Disse kaller oss til å sette oss ned og prioritere.
Vår nylig avdøde kong Harald sa dette perfekt i en av sine nyttårstaler: «Tiden vi tilbringer sammen er den mest dyrebare vi har.» Å leve for oss selv og egen velstand, karriere og suksess blir til syvende og sist «tomhet og jag etter vind,» som Forkynneren sier det. Det viktigste vi gjør er å bruke tiden sammen og jobbe sammen. Fremfor å bare bruke tiden på seg selv, skapes meningen i å jobbe for det felles beste, både for de vi lever med nå og «for those who come after.»
Et annet punkt der Clair Obscur tangerer noe bibelsk ligger i heltemotet. Ekspedisjonene som reiser vet godt at de ikke kommer tilbake, men de drar likevel – enten for å fullføre oppdraget selv, eller rydde veien for de som kommer etter. Og det er noe med slike historier om selvoppofrelse og heltemot som rører noe i oss, enten det er historier om soldater som ofrer seg på slagmarken for sine medsoldater eller foreldre som gir livet sitt for at barna skal leve. Dette rører oss fordi vi vet at når døden er så endelig som den er, blir det å ofre livet for andre det ultimate offer. Og på et dypere plan blir historiene om selvoppofrende heltemot noe som peker på den ultimate selvoppofrelse: Kristi død for våre synder, en død som blir forvandlet til seier ved hans oppstandelse.
Her ligger også kjernebudskapet i den kristne tro. Gud, som ikke var underlagt døden, valgte å gå inn i døden for oss. Dette berører Paulus i Rom 5:7-8: «Selv for et rettskaffent menneske vil vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen gjøre det for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» Og videre, i Joh 15:13: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» Dette ultimate offer gjorde Gud for oss, uten krav om fortjeneste eller prestasjoner fra vår side i forkant.
Prekenteksten for den kommende søndagen er kanskje blant de sterkeste tekstene som har understreket dette håpet for kristne gjennom århundrene: Historien hvor Jesus vekker Lasarus opp fra de døde. I mang en begravelse blir det lest fra denne teksten i Joh 11:25: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» Dette knyttes det ikke bare mening til, men også et evig håp.
Selv om ekspedisjon 33 skulle lykkes i Clair Obscur, vil dette bare være en midlertidig løsning, for som Hebreerbrevet sier det: «det er menneskenes lodd å dø én gang og siden komme for dommen.» (9:27). Døden vil fortsatt råde i deres verden, og før eller siden vil også menneskene der bli gamle og dø. Men i vår verden stopper det heldigvis ikke der! For som Paulus formulerer det i 1. Kor 15:26: «Den siste fienden som skal knuses er døden.» Det er i Jesu gjenkomst at vi knytter vårt håp om det vi bekjenner hver gang vi møtes til gudstjeneste: «Syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.» Eller som det også er formulert i siste vers av en påskesalme av Svein Ellingsen:
«Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Livet er gjemt i et jord-dekket frø.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.
Se, i oppstandelsens lys skal vi dø.»
Fortellinger som Clair Obscur som omhandler døden berører oss, fordi døden angår oss alle. Derfor trenger vi disse fortellingene, slik at det også kan tennes en lengsel om det evige håpet vi har i vente, et håp om noe som er sterkere enn døden. Og for de av oss som allerede har fått ta del i dette håpet, er det vårt fremste kall å dele dette med frimodighet «for those who come after.»