Assassin’s Creed: Revelations

Ubisoft gjorde en del endringer med formelen i Assassin’s Creed: Brotherhood, hvor ikke alle traff like godt. Lykkes de bedre med Assassin’s Creed: Revelations?

Assassin’s Creed: Revelations

Utvikler: Ubisoft Montreal

Utgiver: Ubisoft

Plattform: PC, PS3, PS4, Xbox 360, Xbox One

Sjanger: Action, eventyr, sniking

Dato: 15. november 2011

Aldersgrense: 18 år

Teksten er opprinnelig skrevet i desember 2011, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Den etter hvert veletablerte Assassin’s Creed-serien har siden starten i 2007 hatt jevnlige utgivelser, og hver utgivelse forsøker på å skape noe nytt og spennende. Samtidig har serien beholdt noen av de irritasjonsmomentene som har fulgt med serien i alle dets leveår, og hvorvidt historien faller i smak er i aller høyeste grad en smakssak – en smak som ofte avhenger av hvor interessert en er i korrekt historieformidling, konspirasjonsteorier og hvor irritert en blir over at alle historiske personer tydeligvis snakket elendig engelsk med historiens mest kunstige dialekter.

Hvor mye glede en får ut av et spill i Assassin’s Creed-serien er dermed en absolutt subjektiv sak. Alt i alt kommer det an på hvilke faktorer man vektlegger, hvilket forhold en har til de tidligere spillene i serien og om de eventuelle nyvinningene faller i smak. For min egen del kjentes det første spillet noe middelmådig ut, Assassin’s Creed II var det beste i serien så langt, mens Assassin’s Creed: Brotherhood føltes noe ensformig og repeterende. Det var derfor spennende å starte opp Assassin’s Creed: Revelations, det siste spillet i det som blir omtalt som Ezio-trilogien, for å se hvilken ende av skalaen det ville lande på.

Handlingen i Assassin’s Creed: Revelations fortsetter omtrentlig en uke etter avslutningen i Brotherhood. Desmond Miles, seriens hovedperson som gjenopplever minnene til sine snikmorder-forfedre i maskinen Animus, har glidd inn i en form for koma, mens bevisstheten hans er fanget i en kjerneutgave av Animus-programvaren. Her lærer han at den eneste måten han kan gjenforene kropp og sinn er å fullende det han har begynt på, og avslutte minnesynkroniseringen med sine to forfedre Altaïr og Ezio. Dermed bringer eventyret oss til Konstantinopel (også kjent som Bysants og Istanbul) anno 1511, og nok en gang er det snikmorderen Ezio Auditore da Firenze vi følger gjennom hoveddelen av spillet. Ezio er på jakt etter fem nøkler til biblioteket i Masyaf, festningen hvor snikmorderordenen hadde sitt sete i Altaïrs tid, og biblioteket skal huse en gjenstand som kan endevende og muligens avslutte konflikten mellom snikmorderne og tempelridderne. Samtidig blir Ezio fanget opp i politiske konflikter i Konstantinopel, hvor tempelridderne ikke uventet har en finger med i spillet.

Konstantinopel er et rikt senter for handlingen i Revelations. Som hovedstad for et gammelt imperium som falt seksti år før spillets handling, har Konstantinopel alltid vært et spennende møtepunkt mellom Europa og Asia. Det var også et rikt senter for kultur og arkitektur. Sistnevnte er vidunderlig og livaktig konstruert i Revelations, og Ubisoft viser at deres styrke ligger i den digitale rekonstruksjonen av historiske byer. Byen yrer av liv, har mange spennende områder og byr på mer variert terreng enn det Roma anno 1501 gjorde i Brotherhood. 

Handlingen er det derimot så som så med. Det skal sies at etter å ha forlatt det noe forutsigbare plottet i Brotherhood er historien i Revelations noe bedre og spennende. Den mangler likevel de helt store overraskelsene, og selv om den historiske arenaen er forfriskende kjennes historien ut som å vandre på gamle stier. Det kan virke som at Ubisoft begynner å gå tom for ideer for spillhistorier satt i renessansen. Kanskje like greit at Revelations er det siste spillet med Ezio i hovedrollen?

Oppskriften i Assassin’s Creed-spillene er stort sett den samme: Man får et historisk bylandskap som er temmelig åpent. Her kan man boltre og kaste seg frem i ekte parkour-stil over hustak og mellom folkemengder, for så å støte på noen oppdrag som driver historien videre. Flere av disse oppdragene kan du løse slik du selv vil, men som snikmorder sier det seg selv at ofte involverer de elimineringen av sentrale tempelridder-personligheter. På denne fronten har det ikke skjedd overraskende mye i serien siden Assassin’s Creed II, og det gjelder også denne gangen. Fremdeles kan man leie tyver, leiesoldater eller kvinner til å distrahere vakter, man kan bruke den skjulte klingen og andre våpen eller gjemme seg i folkemengder og høystakker. På våpenfronten introduseres det svært lite nytt, med unntak av bomber. I Revelations kan man mekke forskjellige bomber som dreper eller distraherer, og ingrediensene gir mulighet for en del variasjon. Dessverre er det ytterst sjelden at bombene føles nødvendige, noe som forsterker følelsen av mangelen på nyheter.

Som mestersnikmorder er Ezio en respektert mann, og deler av spillet kan brukes på å utnytte respekten til å rekruttere nye snikmordere. Oppskriften er den samme som i Brotherhood, men grenser ofte til det banale. At man får mennesker man nettopp har hjulpet ut av livsfare til å bli med i ordenen kan man forstå, men et scenario der du rekrutterer en kar fordi du løper raskere enn han eller stjeler mer enn henne blir litt for tynt. Mangelen på gode og varierte sideoppdrag preget Brotherhood, og dessverre rammer de samme symptomene også Revelations. Sideoppdrag er heller ikke det eneste som mangler i spillet, for også gåter som setter de små grå i sving er fullstendig fraværende (her var Assassin’s Creed II et ypperlig eksempel, hvor kryptografiske oppgaver var sentrale sideoppdrag).

Problemene ser dessverre ut til å stå i kø for Revelations. Assassin’s Creed-serien har i mine øyne alltid slitt med å tilby et godt kontrollsystem, og altfor mange funksjoner bruker for mange av de samme knappene, noe som bokstavelig talt kan få fatale følger. Det kan virke som at Ubisoft har forsøkt å endre på dette, ettersom noen kontrollfunksjoner som falkeblikket har fått designert nye knapper. Knapperot er likevel fortsatt et faktum i Revelations. Ezio hopper og går stort sett dit han selv vil, ikke dit spilleren vil, til det punkt hvor det blir ekstremt irriterende (i den grad spillere utvikler voldelige tendenser er det ikke voldelig handling og tematikk, men kontrollsystem ala dette som må ta skylden). Mens vi snakker om kontrollsystem, kan man jo i samme slengen nevne at Revelations følger forgjengerens kampkontroller hvor man med et enkelt tastetrykk kan gå ifra det ene drapet til det andre i store kamper. Resultatet er at kampsituasjonene man havner i under spillingen er banalt enkle. På denne fronten har serien stagnert kraftig med de to siste installasjonene.

Når du blir lei av å spille som Ezio, kan du spille som Desmond i Animus-kjernen og løse fem småoppdrag hvor man blir bedre kjent med Desmonds historie. Her entrer man for første gang i serien et førstepersonsperspektiv, og skal forsere noen psykedeliske rom med noe som kan minne om plassering av tetriminoer i 3D. Jeg har riktignok ønsket av Ubisoft skulle tilføre serien noe nytt snart, men det er lenge siden jeg har spilt noe så dørgende kjedelig som Desmond-oppdragene, og det er kun interessen for Desmonds historie som driver deg til å i det hele tatt forsøke deg på dem.

Er det ikke noen forbedringer i spillet i det hele tatt? Jo, noen er det heldigvis. Jeg har tidligere nevnt at Konstantinopel er mer fargerik og spennende enn hva Roma var, og at historien er hakket bedre helhetlig sett. I tillegg fortjener musikken en liten oppmerksomhet. Serieveteran Jesper Kyd har med soundtracket til Revelations tatt et stort steg videre fra musikken i Brotherhood, som ofte føltes malplassert og sjelden trigget den gode følelsen i spilleren. Denne gangen treffer han langt bedre (med hjelp av medkomponist Lorne Balfe), noe som fortjener ros.

Er Assassin’s Creed: Revelations verdt tiden og pengene dine? Det kommer an på så mangt. Har du ikke spilt noen tidligere spill i serien vil nok mange av frustrasjonsmomentene gå deg hus forbi og gjøre opplevelsen bedre. Syntes du Brotherhood var storartet og ønsker deg så få forandringer som mulig, bør du bli fornøyd her. Er du derimot som meg og synes at serien gikk gå ett steg frem og to tilbake i Brotherhood, er det ingen hast med å bruke pengene dine ennå. Ezio har i Revelations bikket 50 og begynner å bli gammel, og med Revelations merker man at det gjør serien også. Håpet er derfor at Ubisoft nå kan legge en ellers så spennende renessanse bak seg, og begynne å skue fremover mot en ny og spennende tidsalder i Assassin’s Creed III.

Score: 6/10

Spillet er spilt på PS3, og kun enspillerdelen er testet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.