Cadence of Hyrule

Det er duket for noen fantastiske beats når Crypt of the NecroDancer møter Zelda-serien.

Cadence of Hyrule: Crypt of the NecroDancer Feat. The Legend of Zelda

Utvikler: Brace Yourself Games

Utgiver: Nintendo

Sjanger: Roguelike, rytme

Plattform: Switch

Dato: 13. juni 2019

Aldersgrense: 7 år

Teksten er opprinnelig skrevet i desember 2019, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

I 2015 ble indiespillet Crypt of the NecroDancer lansert, et spill som kombinerte elementer fra dungeon crawlers- og roguelikes-sjangrene med musikk og rytme. Her styrer man rollefiguren Cadence i hennes stadig dypere ferd ned i krypten hvor skjeletter, spøkelser og alle slags monstre venter på å slå henne – alt i takt med musikken. Som tittelen indikerer må man nemlig bevege seg i takt med musikken i Crypt of the NecroDancer, og trikset for å mestre spillet ligger i å lese fiendens bevegelsesmønster og slå dem når de står i ro, noe de vil gjøre til faste intervaller i takt med musikken.

Selv om Crypt of the NecroDancer er moro har det også en relativt høy vanskelighetsgrad, og det ble dermed bare med noen få timer med spillet for min del før jeg la det bort. Det var likevel underholdende nok til å gi mersmak, og det var nettopp dette Switch-eiere kunne få da Nintendo i fjor sommer annonserte crossoverspillet Cadence of Hyrule: Crypt of the NecroDancer Feat. The Legend of Zelda (bedre kjent under det noe kortere navnet Cadence of Hyrule).

Som tittelen indikerer er dette et spill hvor det ovenfornevnte indiespillet møter Nintendos kjente og kjære Zelda-serie. Link, Zelda og Hyrules konge blir kastet inn i en dyp søvn av Octavo, som bruker en magisk lutt for å prøve å gjøre kraften fra Triforce til sin egen. Skjebnen vil det imidlertid annerledes, og Cadence blir på mystisk vis kastet inn i Hyrule. Her vekker hun opp Link og Zelda, og sammen må de tre forene sine krefter for å overvinne Octavos fire undersåtter og vinne tilbake de magiske instrumentene som undersåttene spiller på.

På mange måter er dette spillet først og fremst en oppfølger til Crypt of the NecroDancer. Spillmekanikken er så å si lik, hvor man må bevege seg i takt med musikken og lese fiendens mønster for å kunne slå dem. Den store forskjellen denne gangen er settingen – hvor spillere møter kjente elementer fra Zelda-serien som omgivelser – fiendene og ikke minst musikken. Det er særlig sistnevnte som hever spillet.

Der Crypt of the NecroDancer er en roguelike hvor alt forandret seg hver gang man dør, kjører Cadence of Hyrule et fast etablert verdenskart og templer der bare deler av sistnevnte er tilfeldig genererte. Dette åpner for tolkninger av kjente Zelda-lokasjoner som Gerudo Valley, Kakariko Village og lignende. Dersom man dør mister man alle rupees og midlertidige gjenstander, men beholder mer permanente våpen og diamanter. Fans av roguelikes vil nok si dette er et tilbakeskritt, men dette gjør til gjengjeld spillet langt enklere og mer oversiktlig for de av oss som foretrekker etablerte strukturer og det litt mer forutsigbare.

Det hele er pakket inn i en grafisk stil som presenterer spillet ovenfra-og-ned, og det er lett å trekke assosiasjoner til eldre Zelda-titler som A Link to the Past, Link’s Awakening eller The Minish Cap. Stilen og ytelsen er forseggjort, og det er herlig å få et spill med estetikken fra den gamle Zelda-stilen igjen. Tolkningen av fiender og omgivelser er fin, og Link og Zelda ser også bra ut i dette spillet. Bossene er store og krevende, med den samme herlige innpakningen som resten av spillet.

Det store trekkplasteret her er likevel musikken, som er selve drivkraften i spillet. Takket være et herlig samarbeid mellom Nintendo og Brace Yourself Games kan Cadence of Hyrule by på kjente Zelda-toner i en ny innpakning. Dermed får man herlige remikser av låter som The Great Sea, Windmill Hut og Gerudo Valley, og tolkningene gir deg virkelig drivet du trenger for å holde det gående i kampen mot fiendehordene. Komponist Danny Baranowsky, som også komponerte musikken til Crypt of the NecroDancer, har en respekt og forståelse for kildematerialet som er temmelig spot-on, og dersom man går til innkjøp av spillet på grunn av musikken blir man mest sannsynlig ikke skuffet.

Det er likevel ikke alt som sitter med Cadence of Hyrule. Spillet er ikke særlig langt og kan gjennomføres på rundt 5-6 timer (avhengig av hvor flink du er), men i løpet av denne tiden sitter man likevel igjen med følelsen av repetisjon. Spillets mekanikker er ikke spesielt varierte, selv med et rikt utvalg av Zelda-våpen til disposisjon, og som en konsekvens av dette blir man etter hvert litt lei av den gjentakende rytmen i spillet (pun intended). Her kunne muligens de manglende roguelike-elementene hjulpet på å skape større variasjon, men det er samtidig ikke sikkert.

Det er også lite i spillet som faktisk oppfordrer deg til å veksle mellom de tre rollefigurene. Til å begynne med har man kun tilgang på én rollefigur, men etter en stund kan man få adgang til alle i trioen Link, Zelda og Cadence. De har alle sine forskjellige egenskaper, men det er likevel lite i spillet som motiverer deg til å prøve de nye rollefigurene når du først har fått dem. Man ender fort opp med å gå gjennom hele spillet med rollefiguren man begynte som, og da spørs det om adgangen til flere rollefigurer egentlig er nødvendig.

Cadence of Hyrule er totalt sett en herlig, retroinspirert blanding av et flott indiespill og en av de største spillseriene i historien. Musikken er eminent, den grafiske stilen er nok til å gi gamle Zelda-fans en skikkelig nostalgisk følelse, og den noe enklere vanskelighetsgraden gjør spillet mer tilgjengelig enn sin indie-forgjenger. Det havner riktignok ikke på en toppliste for årets spill anno 2019, men ikke bli overrasket om spillet nevnes når man skal diskutere spillårets beste musikk.

Score: 7/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.