Crash Bandicoot N. Sane Trilogy

En mutert australsk punggrevling tok den første PlayStation med storm på 90-tallet. Nå kan dagens spillere bryne seg på de tre første eventyrene på nytt.

Crash Bandicoot N. Sane Trilogy

Utvikler: Vicarious Visions

Utgiver: Activision

Plattform: PC, PS4, Switch, Xbox One

Sjanger: Plattform

Dato: 30. juni 2017 (PS4), 29. juni 2018 (øvrige plattformer)

Aldersgrense: 7 år

Alle spillkonsoller trenger spill som kan friste folk til å kjøpe konsollen. Selv om dette naturligvis ikke er den eneste oppskriften på suksess, er det en tendens at konsoller som kan skimte med unike spill har en større sjanse for å lykkes (konsoller som Wii U og Dreamcast viser derimot at dette alene ikke er nok). Den første PlayStation-konsollen fikk etter hvert mange spill man ikke kunne oppleve på andre konsoller på den tiden, som Gran Turismo og tre Final Fantasy-spill. En spillserie som debuterte på PlayStation og som mange har et kjent og kjært forhold til fra den tiden, er tre spill om en australsk punggrevling med navnet Crash.

Crash Bandicoot-spillene så dagens lys da Naugthy Dog (senere kjent for Uncharted og The Last of Us) lanserte det første spillet i 1996. Plattformspillet solgte hele seks millioner eksemplarer, og ble på toppen av det hele det bestselgende ikke-japanske PlayStation-spillet i Japan. Naughty Dog gjentok senere denne suksessen med to direkte oppfølgere, som også havnet på bestselgerlistene i Japan. Etter å ha utviklet det Mario Kart-lignende bilspillet Crash Team Racing overlot Naughty Dog serien til andre utviklere for å konsentrere seg om den kommende Jak & Daxter-serien. Kvaliteten skal angivelig ha gått nedover siden den gang, men de tre første Crash Bandicoot-spillene har beholdt en varm plass i mange spilleres hjerter siden den gang.

Selv eide jeg ikke en PlayStation på den tiden, og Crash Bandicoot-spilling måtte foretas hos de få vennene som hadde en i huset. Heldigvis er det mulig å gjøre noe med dette, for i 2017 lanserte Activision en samlepakke med de tre første spillene i restaurert form til PlayStation 4 (pakken kom deretter ut til PC, Switch og Xbox One i 2018). Med lanseringen av et nytt Crash Bandicoot-spill i høst har jeg nå sett mitt snitt til å tette et spillhull jeg har hatt altfor lenge, og motivert av Crash Bandicoot 4-lanseringen har jeg de siste dagene brukt tiden min på originaltrilogien i form av Crash Bandicoot N. Sane Trilogy.

På historiefronten har ikke det første spillet i serien så mye å by på, mens spill nr. 2 og 3 byr på litt mer historie enn hva plattformspill fra 90-tallet vanligvis serverte. Kort oppsummert spiller du som Crash, en punggrevling som gjennomgår en rekke mutasjoner takket være eksperimentene til den forskrudde dr. Neo Cortex. I kampen mot Cortex får Crash hjelp av den vesentlig smartere søsteren Coco (som først ble introdusert som rollefigur i Crash Bandicoot 2, men som er spillbar i hele N. Sane Trilogy) og den magiske masken Aku Aku. Kampen mot Cortex og hans lumske planer tar Crash med gjennom en rekke områder, fra dype jungler til isøder, og til og med gjennom ulike tidsepoker i det tredje spillet.

I likhet med andre plattformspill som Super Mario og Donkey Kong Country plukker man ikke opp Crash Bandicoot først og fremst for den dype fortellingen, men for underholdningsverdien og utfordringen. Her er det ikke vanskelig å forstå at spillene ble såpass populære som de ble på 90-tallet. Plattformspill er en lettfattelig spillsjanger, og Crash-spillene byr på et konsept som er enkelt å forstå. Crash-spillene er også et godt eksempel på et tidlig, vellykket forsøk på 2,5D, en blanding mellom 2D- og 3D-spill. Her får man ikke et rent todimensjonalt plattformspill som Super Mario World eller et tredimensjonalt plattformspill som Super Mario 64, men en blanding som ligger et sted imellom. Omgivelsene i Crash-spillene er tredimensjonale og spillet veksler på hvilken kameravinkel som er brukt, men brettene er fortsatt lineære og byr på én hovedrute som skal forseres (noen brett byr imidlertid på skjulte, alternative ruter). Det hele pakkes inn i en fargerik, sjarmerende drakt som skal appellere til store og små.

Innpakningen man får servert i den restaurerte trilogien er absolutt god, og det er lagt ned mye arbeid i både å ivareta den nostalgiske følelsen og oppdatere den visuelle kvaliteten til å passe for dagens konsoller. Det er også foretatt en rekke kvalitetsforbedringer, slik som universelt utformede menyer og autolagring, noe som gjør spillet enda mer tilgjengelig enn originalversjonene. Det er også lagt til Time Trial i alle spillene (noe som originalt ble introdusert i det tredje spillet), samt muligheten for å spille som Coco på nesten alle brettene. Det er derimot audiovisuelt man ser og hører den største forbedringen. Borte er de originale polygonene, og i stedet får man servert et stilrent, finpolert og velanimert eventyr i tre deler hvor også filmsekvensene har fått en god overhaling. Resultatet er tre fargerike spill som fortsatt evner å formidle en viss sjarm. Det er ikke vanskelig å se hvordan dette kunne gode minner til mang en PlayStation-spiller på 90-tallet.

Selve brettene og spillmekanikken er for det meste ivaretatt i tråd med de originale spillene. Det vil nok de fleste som vender tilbake til spillene sette pris på, men for nykommere er det her spillene begynner å bli utfordrende å verdsette. Crash Bandicoot-spillene er nemlig svært utfordrende til tider, og de er ikke alltid utfordrende på den gode måten. Et godt plattformspill byr på en god og velbalansert vanskelighetsgrad når man merker at spillet byr deg på gode verktøy for å klare utfordringene man får servert. Hvis man derimot opplever at kontrollsystemet ikke spiller på lag med deg eller at banedesignet er vanskelig å tolke på grunn av for eksempel kinkige kameravinkler, blir spillet utfordrende på en mindre konstruktiv måte. Dessverre er det altfor ofte at jeg føler at Crash-spillene byr på utfordringer av den siste varianten, hvor det første spillet helt klart er den verste i klassen. Det har ikke vært rent sjelden at frustrasjonen har gått til værs og hele gjennomspillingen har vært i fare for å bli kansellert. Man kommer ikke unna at det har skjedd mye innenfor utfordrende plattformspill siden 90-tallet, og å gå tilbake til Crash Bandicoot-spillene etter å ha blitt vant til spill som Shovel Knight og Ori and the Blind Forest er ikke bare enkelt.

Et punkt hvor alle tre spillene fortsatt sliter er kontrollsystemet, som blant annet plages av en betydelig reaksjonsforsinkelse fra man trykker på knappene til spillet responderer på handlingen. Her kan det hende at Switch-utgaven er dårligere stilt enn de andre, men det er uansett et problem i et spill som krever såpass høyt presisjonsnivå av spilleren. Etter hvert som spillene også introduserer forskjellige former for kjøretøy, er disse også svært variable i styringen. Fly og motorsykkel er for det meste moro å kjøre, mens vann-jet er til tider håpløs å styre.

Hvis man derimot klarer å bite i seg frustrasjonen over disse elementene, er det fortsatt mye moro å hente i eskapadene til Crash. Det første spillet sliter mest som følger av alderen, men det bedrer seg heldigvis betydelig i andre spill, og med tredje spill er det tydelig at Naughty Dog endelig begynte å finne den riktige formelen. Vanskelighetsgraden blir mer rettferdig, og med stadig mer varierte områder og flere evner å leke seg med byr Crash-spillene på stadig mer fornøyelig moro jo lengre ut man kommer. Å endelig komme seg forbi et vanskelig område eller knuse alle trekassene som ligger strødd utover banene er svært tilfredsstillende, og med den fargerike grafikken og lekne musikken er det fort gjort å komme i god stemning når Crash leverer varene.

Crash Bandicoot N. Sane Trilogy fremstår som et godt eksempel på hvordan man skal restaurere gamle klassikere. Man bevarer kjernen av spillene samtidig som man foretar visse nødvendige kvalitetsforbedringer. Som plattformspill er det imidlertid et spørsmål om spillene har holdt seg så godt som man kunne ønske, og personlig vil jeg rangere andre plattformspill og -serier høyere enn Crash Bandicoot. I hovedsak skyldes dette en ren smakspreferanse, men et ujevnt nivådesign og kranglete kontrollsystem spiller også inn i denne konklusjonen. Likevel er det ikke vanskelig å se at mange vil ha glede av dette gjensynet med en gammel ringrev punggrevling, og muligens vil dette også være et godt sted å introdusere en ny generasjon for litt plattformmoro fra det glade 90-tall.

Score: 7/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.