Krimeposet om immigranten Niko Bellic i Liberty City tok spillverden med storm i 2008. Hvordan holder det seg 17 år senere?
Til tross for at jeg har spilt svært mange spill i løpet av mitt liv, inkludert smale og mindre kjente titler, har jeg noen hull som alltid har vært plaget meg litt i jobben som spillanmelder. Denne høsten er nok Hollow Knight blant de verste av dem, ettersom oppfølgeren omsider kom ut til stor jubel for fansen, men på et generelt grunnlag har Grand Theft Auto-serien (GTA) alltid vært ett av de største. Jeg har streifet innom, sett på og så vidt testet enkelte spill i serien, men aldri gått gjennom noen av spillene i sin helhet.
Årsakene til min manglende GTA-erfaring er flere. Mye handler om tidsperioden da GTA-serien tok av for fullt på PlayStation 2 med GTA III i 2001. Ikke hadde jeg konsollen, og ettersom jeg bare gikk på ungdomsskolen var jeg altfor ung for ting med 18-årsgrense. Ikke at det stoppet mange andre på samme alder fra å spille dem, men for meg fristet det aldri å bryte aldersgrenser for verken film eller spill. Hvorvidt dette kommer av personlighet, kristen tro, oppvekst i Japan med alt sitt fokus på lovlydighet eller de enorme mediestormene og kontroversene som GTA III skapte er ikke godt å si, men skal jeg tippe er nok fasiten en kombinasjon av alle disse.
En annen faktor som må tas med i betraktning er at all praten rundt GTA III og dets oppfølgere skapte en slags motreaksjon i meg. Når alle sier til deg «Dette MÅ du teste», «den filmen MÅ du se» eller «du MÅ prøve det-og-det», er det fort gjort å sette seg på bakbeina og bli litt anti til hele greia. Slik ble det også med GTA-serien for meg. All praten om at du kunne gjøre hva du ville, kjøre på folk og hvor kult det var med alle våpnene fristet meg nada. Da var det mer stas med GameCube-perler som The Legend of Zelda: The Wind Waker, Fire Emblem: Path of Radiance eller flerspillerkvelder med Super Smash Bros. Melee.
Med årene har situasjonsbildet endret seg. Jeg har fått tilgang på flere konsoller, jeg spiller et bredere utvalg av spill, og ikke minst har jeg fått sansen for en annen spillserie utviklet av GTA-skaperne i Rockstar takket være to Red Dead Redemption-spill. Dette, kombinert med at den kommende lanseringen av GTA VI ligger an til å bli en av største spillanseringene i historien, gjør at jeg som spillanmelder naturligvis kjenner et behov for å styrke mitt eget kompetansegrunnlag for å henge med i den kommende samtalen (les: GTA VI gir meg FOMO). Dermed var jeg frimodig nok til å foreslå et GTA-spill da vi skulle gå i gang med vårt neste kollektive retro-prosjekt i Cross Older Gaming, og valget falt da på Grand Theft Auto IV.
Hvorfor akkurat GTA IV? Valget kunne like gjerne falt på andre spill i serien av både eldre og nyere dato, men ettersom en god historie er noe av det jeg verdsetter mest ville jeg sjekke ut historien om Niko Bellics reise fra Balkan til Liberty City. Jeg husker fortsatt at GTA IV ble hyllet for den gode, realistiske og mørke historien da det ble lansert i 2008, og når jeg henter frem igjen de norske anmeldelsene til VG, GameReactor og Gamer.no fra den tiden (alle tre skrevet av store navn innenfor norsk spilljournalistikk) kan vi lese ord som «kanskje [den] beste historien og det mest interessante rollegalleriet jeg har sett i et spill til nå.» Den slags veier tungt, selv såpass mange år senere. Spillmekanikk og grafikk kan bli utdatert, men en god historie vil stå seg, tenker jeg.
Kort fortalt følger vi historien til Niko Bellic, som kommer den New York-lignende byen Liberty City med båt fra et ikke-navngitt krigsherjet land på Balkan til etter å ha hørt lovord om damer, penger og luksus fra sin fetter Roman. Det tar ikke lang tid før du skjønner at Roman har overdrevet en aldri så liten smule, og for en våpenfør immigrant som Niko tar det ikke lang tid før han blir en del av byens underverden for å få sin gamblende fetter ut av pengekniper. Sentralt for historien står gjengkriminalitet, dop, våpen, penger og etter hvert også noen diamanter.
Etter å ha brukt de siste ukene på både hovedhistorien og de to utvidelsespakkene The Lost and Damned og The Ballad of Gay Tony (mer om disse senere), må jeg innrømme at jeg sitter tvilende igjen. Var det virkelig dette folk lovpriste som en realistisk og godt fortalt historie i 2008? Jeg anerkjenner at spillet vektlegger dialog, rollefigurer og en stor verdensbygging, men å trekke historien frem som noe av det beste fortalt i spillsammenheng ville jeg nok sagt meg uenig i allerede da spillet kom ut. Til det er klisjeene for mange, deler av dialogen for stiv og det overordnede dramaet for lite … vel, dramatisk. Skal jeg trekke frem andre spill fra omtrent samme tidsepoke med både rollefigurer og en historiefortelling jeg vil klassifisere som bedre, kan jeg nevne eksempler som Yakuza, Mass Effect, The Witcher, Metal Gear Solid 3: Snake Eater, Star Wars: Knight of the Old Republic og Chrono Trigger. At listen inneholder 50% japanske titler sier kanskje noe om hvor mine preferanser ligger kontra den gjengse GTA-spilleren, men sett med etterpåklokskapens lys vil jeg si GTA IV-historien kanskje fikk mer ros enn den fortjente. Samtidig er det lett å bli farget av å ha spilt senere Rockstar-spill som Red Dead Redemption-spillene, og det er ikke vanskelig å erkjenne at GTA IV la grunnlaget for det første Red Dead Redemption i 2010.
Det er flere årsaker til at historien i GTA IV ikke treffer meg. Noen av dem er strukturelle, mens andre handler om både personlighet og avstanden til tiden spillet ble lansert i. GTA IV stiller med et satirisk skråblikk til amerikansk konsumerisme og overfladiske kultur, og det er sjelden persongalleriet fremstilles i et godt lys med sine dekadente livsstiler eller voldelige handlinger. Ikke går det bra med de fleste heller, og de som ikke ender opp seks fot under bakken blir ofte sittende igjen med ulike former for destruktiv adferd. I sine beste øyeblikk vitner dermed GTA IV om meningsløsheten med å leve «hardt og fort» utelukkende for seg selv. Samtidig er det ikke alltid denne satiren treffer like godt, noe som gjør at jeg lurer på om yngre spillere den gang oppfattet den parodiske snerten eller ble sittende med et beundringsfullt blikk på denne typen oppførsel som kul og forbilledlig. Her er særlig alle negative uttrykk og holdninger rundt kvinner, skeive og ikke-WASP noe som står i faresonen for å bli absorbert av visse spillere, og det er også denne delen jeg synes blir slitsom i lengden, ettersom det står så langt unna min personlige overbevisning. Ikke at jeg identifiserer meg mer med Kiryu Kazuma i Yakuza enn Niko Bellic, men i Yakuza-serien er overdrivelsene og kontrastene såpass mye større at det blir vanskelig å ta det for seriøst, samtidig som man likevel kan ta historien på alvor når den klinker til som best. Sega er flinke sånn, og det er noe av dette jeg håper Rockstar eventuelt har tatt til seg når GTA VI lanseres.
Hadde det bare vært for hovedspillet ville nok min GTA IV-opplevelse bare blitt sånn passe, men heldigvis ble vi enige om å ta for oss spillets to DLC-er også. The Lost and Damned følger den jødiske bikeren Johnny, mens The Ballad of Gay Tony tar for seg historien om Luis og hans oppgaver som nærmeste håndlanger for utvidelsens tittelrollefigur. Begivenhetene i begge utvidelsene foregår parallelt med hovedhistorien, og når alle historietrådene flettes sammen med jevne mellomrom skaper det en mye større dybde og narrativ fylde, ettersom enkeltepisoder belyses fra flere ulike perspektiver. Begge byr også på kortere historier som kan gjennomføres på rundt seks til åtte timer, noe som gjør at de føles mer konsentrerte, finpussede og rett på sak. Kvalitetsmessige forbedringer følger også med, inkludert på det visuelle området, hvor særlig The Ballad of Gay Tony byr på en mye mer fargerik og levende Liberty City enn det resten av spillet byr på. Ingen av utvidelsene ville hatt samme slagkraft hvis det ikke hadde vært for at de lever i skyggen av hovedspillets begivenheter, men samlet sett setter jeg mer pris på dem i ettertid enn jeg gjør med Niko Bellics historie.
Der den samlede historien ikke nødvendigvis treffer meg like godt som forventet, koste jeg meg i mye større grad med den generelle verdensbyggingen, og her er det ikke vanskelig å se hvorfor GTA-serien har fått så mye ros og oppmerksomhet opp gjennom årene. Liberty City føles både som en hyllest og parodi på New York, nesten som en god roasting, der du i det ene øyeblikket kan hylle gatebildet og de høye skyskraperne og rett etterpå le av de som står på hjørnet og roper hvordan myndighetene kontrollerer tankene dine gjennom maten (en satirisk lek med konspirasjonsteorier som nok føltes mer lattervekkende enn bekymringsverdig i 2008 kontra 2025). Her skal også noen av birollefigurene ha ros, og selv om ikke alle kommer like godt ut av det er det lett å finne sine personlige favoritter. For meg ble hvert øyeblikk med rastafarien Little Jacob en fryd, ettersom han snakker så tung kreol-dialekt at det er nesten umulig å skjønne hva han sier – helt til du møter på kompisen hans, Real Badman, som snakker så uforståelig at Little Jacob må fungere som tolk.
Verdensbyggingen forsterkes av det tekniske arbeidet, hvor GTA IV tar noen solide sprang sammenlignet med sine forgjengere. Dette var GTAs første inntog i HD-tidsalderen og spillet hvor grafikkmotoren RAGE gjorde sin debut, og begge deler holder seg godt for sin tid. Fargefilteret er imidlertid også et tidsvitne for den syvende konsollgenerasjonen, med grått og brunt over hele skjermen som kan gi inntrykk av at farge-TV knapt var oppfunnet på den tiden. Samtidig er teknikk mer enn bare fargevalg og det grafiske uttrykket, og når det kommer til detaljnivået er dette ekstremt høyt for sin tid med alle slags småting som byens innbyggere foretar seg i ulike situasjoner. Mye av dette har naturligvis blitt videreutviklet og forbedret i senere spill, men ved sammenligning er det nesten utrolig å tenke på at det bare er syv år som skiller GTA III og GTA IV.
Det betyr ikke at alt er perfekt. Det er nok av ting som skaper både latter og frustrasjon her, som for eksempel alle bilistene i Liberty City som virkelig ikke kan kjøre for fem flate øre. Trafikkork er alltid et problem, og det blir ikke bedre av at alle har en tendens til å skifte fil på akkurat samme punkt på den ene brua, uavhengig av om det kjører biler der fra før eller ikke.
Apropos biler kan jeg ikke unnlate å trekke inn en av de beste delene ved spillet: Radiokanalene. Musikkutvalget og ulike spillelister har alltid betydd mye for serien, og GTA IV gir det et bredt utvalg å velge mellom. Her er særlig Vladivostok FM med på å bygge opp stemningen, og selv om Niko er fraBalkan og ikke Øst-Europa føles det treffende å sette på denne stasjonen under mesteparten av hans historie. At radiostasjonen inneholder låter fra Russland, Belarus og Ukraina er jo et tidsvitne i seg selv, hvor 2008 ga noen muligheter for kulturell utveksling som i 2025 virker nesten utenkelig. Noen av de beste låtene er imidlertid borte fra PC-versjonen i dag, men heldigvis er dette lett å modde selv – og det kommer fra en som så å si aldri modder spill. Også andre kanaler byr på et bredt utvalg av alt fra jazz, 80-talllåter, disco og tungmetall, så her er det mye variasjon. Radioen byr også på flere reklamer jeg lo høyt av underveis, om alt fra tjenester som leverer designerbabyer på døra til bysimulatorspill som lar deg undertrykke minoriteter og manipulere valgkretser til din fordel (igjen, noe som treffer både godt og annerledes i 2025).
Så lenge GTA-spillene kun hadde handlet om bilkjøring og høre på musikk (oppdatering til dere som kjøpte GTA til barna fordi de sa det er et bilspill: det er det ikke!) hadde opplevelsen vært grei nok, selv om den kanskje hadde vært noe begrenset. Imidlertid skal du titt og ofte ta våpen i hånd og nedkjempe ulike fiender, enten fordi de kommer direkte etter deg eller fordi oppdragsgiveren din vil ha noen ryddet av veien. Her har utviklerne i Rockstar hentet både ett og to elementer fra såkalte «cover shooters», som var populære på denne tiden i spillhistorien takket være spill som Gears of War. Problemet er bare at andre spill gjør dette bedre, og å løpe fra dekke til dekke og sikte seg inn på riktig fiende i GTA IV er altfor ofte en frustrerende opplevelse. Niko sikter gjerne på helt andre fiender enn dem du hadde tenkt å ta, å søke dekning er ofte ganske klønete, og havner du for tett innpå fienden er det bare å si takk og farvel. Frustrerende kontrollsystem preger også andre deler av spillopplevelsen, som de gangene du må ta kontroll over et helikopter og fly over Liberty City. Det som egentlig burde vært en artig og befriende opplevelse blir i stedet det stikk motsatte, og enhver landing med livet i behold gjør at du siterer Obi-Wan Kenobis visdomsord: «Another happy landing.»
Kronglete kontrollsystem er et tidsvitne og noe man egentlig bare må regne med når man går tilbake i spillhistorien. Det samme gjelder bugs i spill med store åpne verdener, og GTA IV er så visst intet unntak. Jeg ble likevel overrasket over hvor dårlig den såkalte Complete Edition kjørte på en splitter ny PC, hvor filmsekvensene lugget og hakket noe voldsomt og spillet insisterte på at jeg ikke hadde mer enn 512 MB minne til rådighet (jeg har 16 GB). Som noen kommenterte det på internett: Hvorvidt denne PC-utgaven blir holdt sammen av gaffateip og sytråd eller bare ren flaks er det ingen som vet. Igjen måtte det modding til for å få spillet til å kjøre noenlunde greit, og selv da var det vanskelig å få en helt jevn og stabil ytelse uten noen som helst form for lugging. Rockstar har vært i hardt vært de senere årene på grunn av den svært haltende oppussingen av GTA III, San Andreas og Vice City, og den komplette utgaven av GTA IV viser at skrantende kvalitetskontroll for såkalte komplette eller definitive utgaver ikke er noe nytt for ett av verdens rikeste spillselskaper.
Samlet sett, hvordan føles det å plukke opp et nesten tjue år gammelt spill i serie du alltid har holdt litt på avstand? Min umiddelbare reaksjon er at jeg er glad jeg ventet med å spille GTA «på ordnt’li» og ikke kastet meg over spillene i ungdommen bare for å henge med på en trend, for jeg er fortsatt overbevist om at spill av denne typen ikke er for ungdomsskoleelever. Ikke fordi jeg frykter at de skal bli traumatiserte voldsutøvere, men fordi mange av de parodiske nyansene og undertonene rett og slett står i fare for å gå dem hus forbi. Jeg setter mye mer pris på historien, verdensbyggingen og helheten i GTA IV nå enn det jeg ville gjort ved lansering. Samtidig er jeg også noe skuffet over at ikke fortellingen stikker dypere eller er skarpere, all den tid historien ble lovprist ved lansering. For åpen verden-sjangeren har spillet uten tvil betydd mye, men jeg mistenker likevel at spillet er tungt å gå tilbake til i dag for andre enn de spesielt interesserte.
Alle innvendinger til tross: jeg har blitt gira på å gå videre til GTA V. Så noe rett har jo spillet gjort underveis …