I opptakten til Ninja Gaiden 4 i høst har Ingar ikledd seg sitt beste ninja-kostyme og sjekket om Ryu Hayabusas tidligere eventyr fortsatt underholder.
Cross Older Gaming er retrospalten til Cross Over Gaming hvor vi fokuserer på eldre spill. Noen ganger spiller vi dem for første gang, andre ganger vender vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen for å se hvordan de har holdt seg. Forrige gang havnet Metroid Fusion under lupen, og denne gangen skal ninjaen Ryu Hayabusa til pers i Ninja Gaiden-trilogien.
Jeg setter alltid pris på et godt hack-and-slash-spill (eller hakk-og-dask som det kanskje burde hete på norsk). Selv om sjangeren kan spore sine røtter til todimensjonale spill på 80- og 90-tallet, er det noe i meg som primært forbinder sjangeren med det tredimensjonale formatet. Videre føler jeg det er naturlig å dele spill i sjangeren inn i to underkategorier: Warriors/musou-formelen, hvor man løper rundt og gir deng til tusenvis av fiender i slengen som om man skulle være Sauron i starten av Ringens brorskap, og rollefigurdrevne actionspill, hvor hovedrollefiguren rundjuler tøffe fiender i lengst mulige komboer på mest mulig akrobatisk og tøft vis.
Innenfor sistnevnte sjanger er Devil May Cry en foregangsserie og favoritt (du kan høre mer om denne serien i episode 146 av podcasten vår), og spill som Bayonetta, Onimusha, Metal Gear Rising: Revengeance, den originale God of War-trilogien og NieR-spillene har alle gjort sitt for formelen. En annen sentral serie er Team Ninjas klassiske Ninja Gaiden-trilogi, nærmere bestemt de tre spillene som fulgte etter at selskapet gjenopplivet serien i 2004. Etter ha ligget i dvale i over ti år var det derfor gledelig at Team Ninja i januar annonserte at de jobber med Ninja Gaiden 4 sammen med PlatinumGames, et studio jeg anser blant de beste innenfor sjangeren.
Trilogien om den staute og mutte ninjaen Ryu Hayabusa anses for å være sentral for utviklingen av både utfordrende spill og hack-and-slash-sjangeren, men personlig hadde jeg enda til gode å teste dem ut. Med Ninja Gaiden 4 på trappene fant jeg derfor ut at tiden var inne for å gjøre noe med dette.
Å holde oversikten over alle Ninja Gaiden-lanseringer er ikke bare enkelt, spesielt etter at de gjenopplivet sjangeren i 2004. Den originale Ninja Gaiden-trilogien ble lansert til NES mellom 1989 og 1991, og etter en lansering av et annet spill kalt Ninja Gaiden til Sega Master System i 1992 ble det stille. I 2004 gjenopplivet Team Ninja og Tecmo (nå Koei Tecmo) serien med et nytt spill kalt Ninja Gaiden til Xbox. Spillet ble en umiddelbar klassiker, og året etter kom en oppdatert utgave kalt Ninja Gaiden Black, som igjen lå til grunn da spillet ble konvertert til PlayStation 3 i 2007 under navnet Ninja Gaiden Sigma (og senere Sigma Plus til Playstation Vita i 2012). I 2008 kom oppfølgeren Ninja Gaiden II til Xbox 360, som fikk en PlayStation 3-utgave kalt Ninja Gaiden Sigma 2 i 2009 (Vita i 2013). Det hele ble avsluttet med Ninja Gaiden 3, som ble lansert samtidig til PlayStation 3 og Xbox 360 i 2012. Dette var det første spillet nye spillet utviklet uten serieskaperen Tomonobu Itagaki på laget, og en oppdatert utgave kalt Ninja Gaiden 3: Razor’s Edge var ett av lanseringstitlene til Wii U mot slutten av 2012 før denne ble tilgjengelig på andre plattformer året etter.
For de som vil sjekke ut Ninja Gaiden-spillene i dag er dette ikke spesielt vanskelig, ettersom Ninja Gaiden Sigma, Ninja Gaiden Sigma 2 og Ninja Gaiden 3: Razor’s Edge er tilgjengelige i samlepakken Ninja Gaiden: Master Collection som ble lansert til PlayStation 4, Xbox One og PC i 2021. I tillegg fikk Ninja Gaiden II en helt ny utgave kalt Ninja Gaiden 2 Black i januar, som jeg har anmeldt og anbefalt tidligere i år. Hvorfor akkurat det andre spillet i serien fikk en nyversjon kan høres litt merkelig ut, men det kommer vi tilbake til.
Serieskaper Tomonobu Itagaki har hevdet i intervjuer at de moderne spillene foregår i samme tidslinje og kontinuitet som NES-spillene, men når sant skal sies tror jeg verken spillerne eller Team Ninja selv helt bryr seg om hvordan dette går opp, for historien i den moderne serien er nokså fjasete. Her får vi en slags futuristisk versjon av vår egen verden, hvor ninjaer og høyteknologi går hånd i hånd. I denne brutale virkeligheten kjemper ninjaen Ryu Hayabusa mot fiender av drageklanen, hovedsakelig den sorte edderkoppklanen, som ønsker å bruke Ryus dragesverd for å gjenopplive gamle guder og demoner. Det viktigste da Ninja Gaiden (2004) ble utviklet var at de hadde et vestlig publikum for øye, med ønsker om å servere knalltøff utfordring og høy vanskelighetsgrad. Ninja Gaiden (2004) har derfor lenge hatt rykte på seg for å være rått, blodig og brutalt vanskelig, av en slik grad at det satt på «git gud»-tronen før FromSoftware kuppet denne med sine Souls-spill.
Stemmer så dette inntrykket når man prøver seg på disse titlene i dag? Det rette svaret er ja, men årsaken til den høye vanskelighetsgraden varierer fra spill til spill, og den er ikke utelukkende positiv.
Det tar ikke lang tid før du merker at det første Ninja Gaiden er fra tidlig 2000-tall, enten du spiller det originalt på Xbox eller plukker opp Sigma-utgaven. Teksturkvaliteten er av en annen tid, kamerakontrollen er begrenset, og selv i Master Collection holder ikke de animerte filmsekvensene verdens beste kvalitet for en moderne spiller. Demonjegeren Rachel er i tillegg selve inkarnasjonen av det banale og latterlige kvinnesynet i Team Ninja-spill på den tiden. Med et kostyme i lær og nagler som bare så vidt dekker kvinnelige kroppsdeler og ikke legger det minste skjul på hvor mye arbeid studioet la ned i fysikkmotoren for vaggende bryster (bedre kjent som «jiggle physics») er det en ganske flau affære hver gang hun dukker opp på skjermen, ikke minst de gangene i Sigma-versjonen hvor du får spille som henne i stedet for Ryu.
Samtidig er det ikke vanskelig å se hvorfor Ninja Gaiden ble en klassiker på Xbox. Actionnivået er svært høyt, og det hele går definitivt rått og brutalt for seg, med lemmer og hoder som kappes av over en lav sko. Det hele kan minne om det første Devil May Cry, men Ryus eventyr byr samtidig på en vesentlig høyere vanskelighetsgrad som krever taktisk fremgang fra spillerens side. Her nytter det ikke bare å hakke løs, og som mesterninja må du lære deg å lese hver enkelt fiende, vike til siden, blokkere og deretter slå når åpningen byr seg. Ettersom du sjelden møter en fiende alene blir det desto mer utfordrende, og å velge ut hvem som skal stryke med først blir en viktig del av prosessen. Etter hvert som spillet går sin gang kommer man til det fiksjonelle fyrstedømmet Vigoor, en slags sammenblanding av en gammel sovjet-stat og gotisk-europeisk arkitektur. Her må du utforske i en større grad enn tidligere for å finne riktig vei videre, og selv om dette noen ganger kan være vrient er det også med på å gjøre opplevelsen mer variert og spennende. Likevel kjenner jeg det er greit at begge oppfølgerne er mer lineære.
Det hele er absolutt utfordrende, men i seg selv er det heller ikke umulig hvis du har tid og tålmodighet. Det er imidlertid én faktor som kan kludre dette til for en spiller bortskjemt med nyere spilldesign, nemlig hvor hardt det straffer deg hvis du dør. Ofte kan det være langt mellom lagringspunktene, og som en konsekvens blir det dermed også vanskeligere å terpe mot akkurat den fienden du sliter med å bekjempe. Hadde tiden og tålmodigheten vært på min side hadde jeg nok kjempet meg gjennom normal vanskelighetsgrad, men etter hvert måtte jeg gi tapt. Heldigvis kommer alle utgavene av spillet fra Black og utover med en enklere vanskelighetsgrad (kalt Ninja Dog), og hvis du dør flere ganger etter hverandre spør spillet om du ønsker å gå ned i vanskelighetsgrad. I så fall kommer Ayane, den kvinnelige ninja-lærlingen til Ryu, stiller seg over ham og gjør litt narr av ham før hun går med på å hjelpe ham. Det hele gjøres med en humoristisk vri, og dermed føles det ikke som et nederlag slik det oppleves når spill som Donkey Kong Country spør om det samme.
Alt i alt er Ninja Gaiden Black/Sigma et spill som fortsatt underholder, selv om jeg personlig lener mer mot hack-and-slash-formelen i Devil May Cry-trilogien. Går man videre til Ninja Gaiden II er det imidlertid lettere å bli imponert over alle endringene som ble foretatt på bare fire år, hvor det er åpenbart at Team Ninja utnyttet overgangen til en ny konsollgenerasjon for alt den var verdt. Animasjonene flyter adskillig bedre, filmsekvensene er bedre regissert (å påstå at historien er dyp er å ta hardt i, men den er i hvert fall bedre fortalt og underholdende til sitt bruk), våpenutvalget større og vanskelighetsgraden mye bedre balansert, noe som betyr at det er lettere å komme gjennom normal vanskelighetsgrad uten å måtte ofre like mye blod, svette og tårer. Alt dette sørger for at Ninja Gaiden II utpeker seg som det beste spillet i den moderne trilogien, noe som forklarer hvorfor nettopp dette ble pusset opp før lanseringen av Ninja Gaiden 4. Uansett hvilken versjon man spiller – originalen til Xbox 360, Sigma-utgaven eller den nye versjonen – tør jeg påstå at du vil få en god opplevelse hvis du setter pris på et godt hack-and-slash-spill.
Det samme kan imidlertid ikke sies om Ninja Gaiden 3. Det er mye å kritisere spillskaperen Tomonobu Itagaki for (deriblant hans kvinnesyn og oppførsel mot kvinnelige kolleger), men Ninja Gaiden 3 gjør det er lett å se for seg at hans visjon for seriens kvalitet kanskje var avgjørende. I det tredje spillet, som ble utviklet uten Itagakis hånd på roret, har det meste gått galt. Her får du en mye mer kjedelig grafikk som er symptomatisk for den sene delen av livsløpet til PlayStation 3 og Xbox 360, en totalt ubalansert vanskelighetsgrad som føles urettferdig fremfor utfordrende samt essensielle funksjoner som er fjernet, som for eksempel bruken av gjenstander som medisiner og lignende. I stedet må Ryu bruke ninja-kunster (ninpo) for å få tilbake helse, men dette hjelper ikke når man kjemper mot bosser som er mer eller mindre immune mot slike krefter. Spillet er dessuten praktisk talt blottet for nyheter, til tross for at det fjerner veletablerte funksjoner fra tidligere spill.
Verst av alt er likevel historiefortellingen, som bare føles banal og ikke tar inn over seg den alvorlige undertonen som definerte de to foregående spillene. Denne tonen var riktignok aldri dyp av spesielt høy kvalitet den heller, men den definerte i det minste Ryu som en lavmælt og ordknapp rollefigur som bidro til hans mystikk. I Ninja Gaiden 3 har Ryu imidlertid blitt en ordentlig pratmaker som ikke engang går av veien for å vise ansiktet i tide og utide, spesielt når han snakker vennlig til datteren til samarbeidspartneren Mizuki McCloud. Det hele er et forsøk på å menneskeliggjøre Ryu, men i praksis blir det hele bare kleint og fullstendig malplassert. Da hjelper det dessverre lite at spillet toner ned på bruken av tvilsomme fysikkmotorer. Det hele blir en suppe som gjør det fristende å skru ned på vanskelighetsgraden, bare sånn at du kan bli ferdig med elendigheten så fort som mulig.
Det er ikke så enkelt å spekulere i hva som gikk galt med Ninja Gaiden 3, men min teori er at én av forklaringene heter PlatinumGames. Studioet som ble etablert av Capcom-veteranene Shinji Mikami og Hideki Kamiya i 2007 hadde noen av de ledende utviklerne bak Devil May Cry-trilogien med på lasset, og i 2009 revitaliserte de hack-and-slash-sjangeren med sitt eminente Bayonetta før de i 2010 styrket sin markedsposisjon med Vanquish (som ikke er et hack-and-slash per se, men fortsatt eminent action-moro). Ninja Gaiden 3 føles som et prosjekt hvor utviklerne har sett på PlatinumGames og tenkt «Oi, de kan lage spill, kanskje vi kan lage noe som ligner?». Fremfor å fremheve det de selv var gode på, forsøkte Team Ninja å kopiere andres suksess. Ninja Gaiden 3 viser hvor fåfengt en slik tankerekke kan være. Kanskje er det sånn sett passende at PlatinumGames nå er med på å utvikle det neste spillet i serien, slik at visjonen fra ti år tilbake endelig kan gå i oppfyllelse?
Ser vi på det tekniske grunnarbeidet er Ninja Gaiden-spillene jevnt over kompentene, særlig de to første spillene. Ninja Gaiden II hadde riktignok en berømt trapp som kaster hundrevis av fiender på deg og kjørte spillet ned i knestående med bare 12 bilder per sekund, men helhetlig sett er det fortsatt gode spill som forsøkte å skyve de tekniske standardene til nye høyder. Derfor er det synd at Master Collection gjør så lite ut av seg for å gjøre ære på denne arven, for på PC får man ikke stort annet enn oppløsning opp til 4K. De tekniske løsningene er få, HDR-støtte finnes ikke og spillene støtter ikke mus og tastatur. En funksjon som mangler i alle tre Ninja Gaiden-spill og som gjør dem litt mer utfordrende å gå tilbake til for en moderne spiller, uavhengig av versjon og plattform, er muligheten for å låse siktet inn på enkeltfiender. I stedet må du belage deg på at kamerakontrollen er noenlunde akseptabel og at Ryu går i retning av den fienden du ønsker å gå løs på. Dette fungerer stort sett greit i det første og andre spillet, men i det tredje spillet er dette nokså håpløst. Heldigvis introduserer det tredje spillet i det minste en bue som låser seg automatisk på fiender, noe som Ninja Gaiden 2 Black senere videreførte.
Ninja Gaiden byr altså på en variert cocktail med noen saftige opp- og nedturer. Historien er bananas uansett hvordan du vrir og vender på det, men i de to første spillene klarte Team Ninja likevel å koke sammen en helhet som fungerte svært godt. Dette skyldes utelukkende spillenes stramme fokus på intens action, blodige kamper og høy vanskelighetsgrad. På disse punktene er spillene fortsatt underholdende, skjønt det første spillet kan føles litt vel gammelt for de som har vært lenge borte fra PlayStation 2/GameCube/Xbox-generasjonen. I så fall er det ingenting i veien for å hoppe rett inn i Ninja Gaiden II, og i så fall er det kanskje like greit å plukke opp den nye og velfungerende utgaven Ninja Gaiden 2 Black. Ninja Gaiden 3: Razor’s Edge er på sin side et merkelig sammensurium som ikke makter å nå opp til sine forgjengere, og med mindre du er fast innstilt på å spille alle tre spillene i forkant av Ninja Gaiden 4 er det lite som forsvarer å bruke tid på dette fremfor andre underholdende hack-and-slash-opplevelser.