I 2014 fikk vi besøke en liten søvnig fjellby i Colorado for å lete etter sannhetens pinne. Tolv år senere er vi tilbake.
Cross Older Gaming er retrospalten til Cross Over Gaming hvor vi fokuserer på eldre spill. Noen ganger spiller vi dem for første gang, andre ganger vender vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen for å se hvordan de har holdt seg. Forrige gang utforsket vi fremtiden sammen med Monkey og Trip i Enslaved: Odyssey to the West. Denne gangen går ferden til Colorado og den lille fjellbyen South Park.
South Park kan ved første øyekast virke som selve antitesen til det som er Cross Over Gamings grunnlag og visjon. Med sitt grove språk og total mangel på sjenanse for å gjøre narr av alt og alle – det være seg jomfru Maria, mormonere eller Muhammed-karikaturer – har serien aldri gått av veien for å levere sjokkerende humor og tråkke på (hellige) tær. Samtidig er det ikke å komme unna at serien som en konsekvens av dette har levert treffende og kløktig skrevet samfunnssatire med en hyppigere grad av treffsikkerhet enn det som ofte er vanlige for serier av denne sorten. Da må man tåle at det treffer det som står oss nært en gang iblant.
Helt siden starten i 1997 har South Park vært gjenstand for dataspill-tolkninger i form av racing, gameshow eller førstepersons skytespill snøballkaste-spill. Få av dem var imidlertid særlig historiedrevet, og det var først i 2009 vi fikk det vi kan kalle et South Park-spill med et konkret plott i form av South Park Let’s Go Tower Defence Play! Senere fikk vi South Park: Tenorman’s Revenge i 2012, men i 2014 fikk vi spillet som for alvor skulle ta South Parks narrative struktur på alvor. Alvoret kom i form av rollespill, en sannhetspinne og drevne rollespillutviklere i Obsidian, hvor hele prosjektet dessuten holdt på å gå dukken før det ble lansert.
Utviklingshistorien til South Park: The Stick of Truth var både lang og brokete. Serieskaperne Trey Parker og Matt Stone har alltid vært glade i spill, noe som har vært åpenbart i showet helt ifra starten, men ingen av de foregående South Park-spillene hadde blitt laget under deres oppsyn. I 2009 gikk de derfor til Obsidian Entertainment med et ønske om å lage et rollespill med samme estetiske uttrykk som TV-serien. Rollespill har alltid vært en sentral del av Obsidians DNA, som debuterte i 2003 med Star Wars: Knights of the Old Republic II – The Sith Lords og i nyere tid har blitt kjent for blant annet Fallout: New Vegas, Pillars of Eternity, The Outer Worlds og Pentiment. For et studio med forkjærlighet for historiefortelling var dette etter alt å dømme en drømmemulighet, og i årene som fulgte jobbet Parker og Stone tett med Obsidian for å skape en historie og et design som var South Park verdig. Under utviklingsfasen ble både Fallout: New Vegas og The Elder Scrolls V: Skyrim lansert, noe som også var med på å påvirke retningen Parker og Stone ønsket å ta – Fallout med tanke på Obsidians egen erfaring med rollespill, og Skyrim med tanke på dets betydning for (rolle)spill generelt.
Selv om koblingen mellom serieskaperne og utviklerne var så god at Parker og Stone bidro til mye av finanseringen av prosjektet, var det desto verre å finne en utgiver. I 2011 falt valget på THQ Nordic, selv om det allerede den gang var kjent at selskapet slet økonomisk. Dette toppet seg i desember 2012, da THQ Nordic gikk konkurs og selskapets portefølje ble stykket opp og solgt på kryss og tvers av spillbransjen. Salget av South Park: The Stick of Truth (den gang bare kjent som South Park: The Game) var imidlertid ikke avklart med verken Obsidian eller South Park Digital, hvor sistnevnte mente at THQ ikke hadde rett til å videreselge spillet. Lisenser, gjeld og finansieringsavtaler gjorde ikke saken lettere, men i januar 2013 ble det avklart i retten at THQ kunne selge spillet videre, hvor valget falt på Ubisoft.
Ubisoft mente kort tid etter oppkjøpet at spillet trengte omfattende endringer, og det som allerede hadde vært en lang utviklingsprosess ble ytterligere forlenget med en seks måneders utsettelse. Det hele kan gi assosiasjoner til en ledelse på topp som blander seg for mye inn i kreative prosesser og visjoner, men med tanke på at Matt Stone i etterkant har innrømmet at det å lage spill var en mye mer omfattende prosess enn han og Parker hadde regnet med, var det kanskje nødvendig med en ny aktør som kunne komme inn og ta noen sjefsavgjørelser i dette tilfellet. Alternativet hadde fort vært at spillet aldri kom ut i det hele tatt, og det ville vært synd, for South Park: The Stick of Truth er fortsatt like underholdende i 2026 som da det kom ut i 2014 til stor applaus fra både publikum og kritikere.
South Park: The Stick of Truth plasserer deg i rollen som The New Kid, som har flyttet inn i nabohuset til rollefiguren Butters. Her blir du kastet inn i et stort og omfattende live-rollespill som alle guttene i South Park er opptatt med. I leken er alvene og menneskene i opposisjon, og Butters tar deg med til menneskenes rike, Kingdom of Koopa Keep (forkortet til KKK). Uansett hvilket navn du oppgir vil stortrollmannskonge Cartman gi deg kallenavnet Douchebag, før du går videre til å velge deg en av fire klasser – fighter, mage (kun Cartman får lov å være wizard, ifølge ham selv, så mage er det nest beste magiske alternativet), thief eller Jew, en munkeklasse som gir deg tilgang på kampsporten Jew-jitsu. Ikke før er opplæringsdelen ferdig før det blir kjent at rollespillets viktigste gjenstand, sannhetens pinne, er stjålet. Og ettersom den som kontrollerer pinnen kontrollerer universet, må du ut på tokt for å rekruttere nye allierte og vinne pinnen tilbake til kongeriket.
Allerede i starten av spillet merker vi at The Stick of Truth preges av den klassiske South Park-humoren, der ting som er ugreit benyttes på kløktig humoristisk vis nettopp fordi det aldri legges skjul på at dette er ugreit. I starten er mye av dette knyttet til Cartmans åpenbare rasisme og antisemittisme, men også andre innbyggere i South Park får gjennomgå i løpet av spillets gang, slik at det hele blir stående som et satirisk skråblikk på samtidens amerikanske samfunnstrekk. Samtidig skal det ikke legges skjul på at mye av dette er drøyt, og visse deler av spillet ble endatil sensurert på PlayStation 3 og Xbox 360 i EU og Australia som følger av lokalt lovverk. PC-versjonen slapp derimot unna og kan dermed spilles i sin fulle drakt, men uansett hvilken versjon du spiller er det greit å vite at spillet kan tråkke over noen personlige grenser og streker. Er man vant med South Park er dette kanskje ingen overraskelse, men med tanke på at spillet varer i en 10-12 timer utgjør The Stick of Truth en større omgang med eksponering for den satiriske tonen enn det en vanlig episode på 20 minutter klarer å levere. Hard hud er dermed en fordel.
Koblingen til TV-serien preger hele opplevelsen, og har du fulgt serien fra starten føles The Stick of Truth nærmest som en 10-12-timers kavalkade med noen av de beste øyeblikkene serien har å by på. Dette forsterkes av at grafikken matcher TV-seriens stil fullstendig, med det resultat at spillet ser ikke noe eldre ut i 2026 enn i 2014. Overalt er byen krydret med referanser til hele seriens historie, fra rollefigurer du ikke har sett på lenge til gjenstander som har satt sitt preg på både seerne og innbyggerne. Åpner du klesskapet til rollefigurer som Butters og Cartman kan du se ting de har syslet med gjennom årenes løp, fra Awesom-O-kostyme og Beefcake-singlet til Professor Chaos-drakt og ettersøktplakater for Mantequilla, the last of the Meceechans. Et personlig høydepunkt er en referanse til seriens Scientology-episode som du får servert hvis du forsøker å åpne skapet til Stan, hvor Tom Cruise lukker skapet igjen innenfra og roper «I’m never coming out!» Slike små referanser er strødd ut overalt og gjør den totale samlepakken i Stick of Truth til en referansefest.
Samtidig er ikke Stick of Truth bare et nostalgisk blikk på fortiden, men også en morsom rollespillopplevelse i seg selv. Måten barna rollespiller på er gjenkjennelig for oss alle som har lekt både det ene og det andre i barndommen, men her tas det til nye og ekstreme høyder der Butters slår folk i hodet med en hammer eller ved at prinsesse Kenny påkaller en enhjørning som spidder alle i sin vei. Den samlede historien som fortelles er absurd, men samtidig en fantastisk vri og metakommentar på både spillkultur generelt og rollespill spesielt der alt og alle får gjennomgå.
Grunnen til at dette fungerer er ikke bare takket være historieskrivingen og den treffende humoren, men også fordi det ligger et godt turbasert spill i bunnen. At spillet er turbasert er fordi «det var sånn de slåss i middelalderen,» som Cartman sier det, og ut ifra hvilken klasse du velger i starten har du tilgang på ulike angrepsmetoder. Den tidligere nevnte klassen Jew har fysiske slag og kan etter hvert påkalle ulike landeplager, mens thief-klassen kan snike seg bak motstandernes rekker og dolke dem i ryggen. Å bruke en gjenstand for å få tilbake helse eller magi tar ikke fra deg muligheten for angrep, og dine følgesvenner har også muligheten til å bruke en spesialevne gratis (det som kalles for en cantrip i Dungeons & Dragons). Din første følgesvenn Butters kan for eksempel helbrede deg i form av Healing Touch, hvor han går opp til deg og klapper deg vennlig på ryggen mens han kommer med trøstende ord. Etter hvert kan du også påkalle kraftige medhjelpere (summons), som vil hjelpe deg en gang per dag unntatt mot bosser. Når du i tillegg til alt dette har stor fleksibilitet i hva du velger av våpen, rustning og ekstra egenskaper som disse skal være utstyrt med, får du til slutt et rollespill med en rekke tilpasningsmuligheter.
Selv om kampsystemet og spillmekanikkene er generelt godt gjennomført, er det også et par ting å utsette på systemene. Fiendegalleriet blir etter hvert litt gjentakende, spesielt når nazi-zombiene begynner å innta byen, og å vandre rundt i byen kan også være litt repeterende, selv når man bruker Timmys hurtigreisetjeneste. Det er også enkelte deler av meny- og kontrollsystemet som føles unødvendig kronglete å navigere, men heldigvis er det sjelden dette skaper for mye hodebry ettersom kampene er turbaserte.
Slike ting er likevel for småplukk å regne når en går tilbake til South Park: The Stick of Truth tolv år etter lansering. Som gammel South Park-fan elsket jeg spillet da det kom ut, og opplevelsen var minst like god denne gangen. Kanskje den til og med var bedre, ettersom vi har delt på opplevelsen når vi har spilt dette sammen i Cross Older Gaming. Og det er jo noe gjengen i South Park: The Stick lærer oss gjennom sin lek: Det er ofte bedre å oppleve ting sammen, spesielt når ting blir fullstendig sprøtt og går totalt av skaftet.
Vil du høre mer om South Park: The Stick of Truth? Hør vår podcast der vi prater om vår felles gjennomgang av spillet.