Deathloop

Deathloop har en stil som skriker spionfilmer fra 60-tallet, og kombinert med noe av bransjens beste nivådesign er dette nok en sterk tittel fra franske Arkane.

Deathloop

Utvikler: Arkane Studios

Utgiver: Bethesda Softworks

Plattform: PC, PS5

Sjanger: Førstepersons skytespill

Dato: 14. september 2021

Aldersgrense: 18 år

Det franske studioet Arkane Lyon har riktignok eksistert siden 1999, men det var ikke før lanseringen av Dishonored i 2012 at jeg stiftet bekjentskap med studioet. Til gjengjeld har dette bekjentskapet blitt svært godt siden den gang. Arkane har vist seg å være noen av bransjens beste når det kommer til nivådesign innenfor sjangeren vi kaller immersive sim, en sjanger som også inkluderer en av mine personlige favorittitler, Deus Ex. Immersive sim-spill gir deg en åpen tilnærming til problemstillingene som skal løses, og hvordan du velger å kombinere krefter og egenskaper for å forsere det forholdsvis åpne terrenget og løse oppgavene er opp til deg som spiller.

De siste årene har Arkane Lyon servert gode immersive sim-titler som Dishonored, Dishonored 2 og Prey, skjønt sistnevnte falt ikke like godt i smak hos meg som hos andre. Når studioet nå lanserer Deathloop tar de sjangeren inn i neste generasjon, da Deathloop lanseres til PlayStation 5 og PC[1] og dermed forlater den gamle konsollgenerasjonen. Ganske raskt viser Deathloop at Arkane er tilbake i toppform.

Deathloop tar oss med til den mystiske øya Blackreef der en gigantisk konstruksjon sørger for at alle som er på øya opplever den samme dagen om og om igjen. Du våkner opp på stranda som Colt som ikke husker hvordan han kom til øya, men etter hvert viser det seg at Colt er i stand til å huske at dagen går i loop selv om ingen andre gjør det. For at loopen skal kunne brytes må Colt ta livet av øyas Visionaries, en gruppe mennesker som leder øya, i løpet av én dag før loopen begynner på nytt igjen. Colt bestemmer seg for å bryte tidsloopen, men dette faller i dårlig jord hos sikkerhetssjefen Julianna, den eneste andre på øya som også husker ting fra foregående loops. Julianna og Colt begynner dermed en katt-og-mus-lek der den ene forsøker å bryte løs fra øyas forbannelse og den andre forsøker å opprettholde den.

Allerede fra første trailer har det vært tydelig at spillet vil ha en særegen visuell stil, og sluttproduktet levner ingen tvil om at dette er et spill som virkelig ser tøft ut. Ikke bare fordi den grafiske kvaliteten er god, noe den heldigvis er. Deathloop ser svært bra ut grafisk sett, og på PlayStation 5 kan man velge mellom å prioritere bildefrekvens eller bildekvalitet med eller uten strålesporing. Uansett vil man få et spill som kjører svært bra og som ser lekkert ut, og med unntak av noe mindre rusk i maskineriet som oppsto et par ganger under gjennomspillingen er det lite å utsette på den den grafiske presentasjonen her.

Den visuelle kvaliteten i spillet kommer imidlertid ikke først og fremst fra den grafiske kvaliteten, men fra stilarten. Deathloop er satt til 1960-tallet, og hele estetikken i spillet oser av herlig 60-tallsnostalgi kombinert med en retrofuturisme som til sammen utgjør en herlig helhet. Her får man fargepallett og interiørdesign som hører hjemme i 60-tallet, men det hele kombineres med teknologi og duppeditter som er langt mer avanserte enn tidsepoken (eller vår egen tid, for den saks skyld) skulle tilsi. Det hele får dermed en herlig følelse av spionthrillere fra 60-tallet, og Deahtloop føles som om James Bond, Helgenen og The Man from U.N.C.L.E. har blitt kastet oppi en blender og blitt mikset til en skjønn og velsmakende 60-tallssmoothie. Selv spillets eminente temasang Déjà Vu er som snytt ut av en Bond-film. Som en herlig bonus finner man til og med arkademaskiner rundt omkring på øya der de fleste spillene er åpenbare parodier eller referanser til tidligere spill fra både Arkane og moderselskapet Bethesda, som Dishonored eller Doom. Stilmessig er det nok lite som kommer til å slå Deathloop i 2021, og spillet er verdt å prøve bare for denne opplevelsen alene.

Når det gjelder sjanger og spillestil er det tydelig at vi her snakker om et Arkane-spill. Du går rundt på Blackreef i førstepersonsperspektiv, lærer deg omgivelsene å kjenne og forsøker å finne den veien som passer deg best for å løse problemet. Blackreef består av fire ulike områder som kan besøker på fire ulike tider på døgnet: Morgen, midt på dagen, ettermiddag og kveld. Når du går fra ett sted til et annet går man også videre til neste tid på døgnet, men så lenge man befinner seg i et område har man all den tiden man trenger til utforsking og oppgaveløsing. I starten av spillet har man veldig lite å stille opp med av både våpen, evner og kunnskap, men ettersom Colt husker all informasjon fra den ene loopen til den neste vil han gradvis åpne nye veier og passasjer. Dette kan for eksempel være i form av en dørkombinasjon som kun er tilgjengelig i område A på kveldstid, selv om kombinasjonen gjelder for en dør i område B på morgenkvisten. Dette hjelper deg gradvis til å nærme deg løsningen på puslespillet om hvordan du skal eliminere alle Visionaries i løpet av én loop, og det å grave etter denne løsningen føles ekstremt givende. Dette er også med på å skape en historie i Deathloop som trolig ikke kunne vært fortalt med samme effektivitet i andre formater enn spillformatet. Etter hvert vil også Colt lære seg å bringe med seg våpen og attributter over tid takket være en ressurs kalt Residuum, noe som gjør ham enda bedre rustet til å håndtere utfordringene på veien.

Nettopp det å håndtere utfordringer slik man selv ønsker å gå frem er en sentral del av ethvert immersive sim-spill. Her er Arkane blant de beste i bransjen, men det er også her jeg opplever at Deathloop kunne vært hakket hvassere. Nivådesignet i seg selv er det ingenting å si på, for de fire områdene på Blackreef er ekstremt varierte og fleksible når det kommer til å finne alternative ruter i diverse kriker og kroker. Derimot opplever jeg for min egen del at Deathloop legger langt mindre opp til sniking og ikke-dødelige løsninger enn det både spill i sjangeren generelt og tidligere Arkane-spill spesielt har gitt deg muligheten til. Jeg har for eksempel til å gode å finne våpen i spillet som lar deg slå ut fiender fremfor å ta livet av dem, og mulighetene for å opptre snikende er langt færre og mindre tilgjengelige enn for eksempel Dishonored, et spill som jeg føler legger langt mer opp til at spilleren kan opptre snikende enn hva Deathloop gjør. Et annet eksempel hvor Deathloop føles noe svakere enn sine forgjengere er kreftene man etter hvert låser opp, som i klassisk Arkane-stil gir deg tilnærmet overnaturlige egenskaper. Her kan man blant annet teleportere, gjøre seg usynlig og skape en mental kobling mellom fiendene (slik at alle dør hvis en av dem dør). Imidlertid kan man kun ha to egenskaper tilgjengelig om gangen, og det er sjelden jeg føler spillet utfordrer meg til å prøve nye kombinasjoner enn den jeg stort sett ender opp med å bruke (teleportering og usynlighet).

Den største svakheten i Deathloop føler jeg likevel ligger i historien, og da nærmere bestemt hos de fiendtlige Visionaries. Disse skurkene leder Blackreef og holder øyas loop i sin hule hånd, og har alle sine særegenheter som gjør at de skiller seg fra hverandre. Jeg synes imidlertid det er vanskelig å komme under huden på dem og lære dem bedre å kjenne som rollefigurer, og ved spillets slutt vet jeg fortsatt veldig lite om bakgrunnen for deres operasjon på Blackreef og hvorfor de er slik de er. Noen detaljer får man naturligvis ved å overhøre samtaler, finne lydfiler og lese rapporter man støter på underveis, men jeg føler fortsatt ikke at spillet klarer å gjøre meg engasjert i fiendene som personer. Settingen og utgangspunktet for Deathloop er gode, men dessverre klarer ikke spillet å holde seg like skarpt mot slutten.

En jakt som derimot engasjerer mer er jakten mellom Colt og Julianna. Dialogene mellom dem har mye snert og humor, og bæres i stor grad av godt stemmeskuespill fra både Jason E. Kelly og Ozioma Akagha. Med jevne mellomrom kan Julianna plutselig dukke opp og jakte på Colt i området der han befinner seg. Skulle det skje vil også utgangene fra området bli låst, og Colt må da finne radiosignalet som sperrer utgangene samtidig som han må unngå Juliannas dødelige blikk. Ettersom Julianna har flere evner til rådighet, deriblant usynlighet eller evnen til å kamuflere seg som en vanlig innbygger på øya, er dette en jakt hvor Colt ikke alltid er garantert å slippe unna med livet i behold. Dersom man har nettilgang kan man også spille som Julianna og invadere andre spilleres Colt-runder, men som Colt kan man velge hvorvidt man ønsker å ha denne funksjonen på eller ikke.

Til tross for noen skavanker er Deathloop absolutt et spill jeg kommer til å huske fra spillåret 2021. Arkane viser nok en gang at de er blant bransjens beste når det kommer til nivådesign, og den audiovisuelle stilen i spillet oser av en stil og særegenhet som er særdeles appellerende. Det er også veldig givende å gradvis knekke koden som skal få deg ut av den evige loopen på Blackreef. Med litt flere muligheter for sniking og interessante fiender kunne dette fort blitt min favoritt blant Arkane-spillene, men enn så lenge beholder Dishonored denne posisjonen.

Score: 8/10


[1] Deathloop er et såkalt tidseksklusivt konsollspill og vil bli lansert til Xbox i fremtiden, trolig i 2022.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.