Doom Eternal

Dersom Doom (2016) var en voldelig jazzballett, må Doom Eternal kunne karakteriseres som en voldelig rockeopera over fire akter.

Doom Eternal

Utvikler: id Software

Utgiver: Bethesda Softworks

Plattform: PC, PS4, PS5, Stadia, Switch, Xbox One, Xbox Series X/S

Sjanger: Action, førstepersons skytespill

Dato: 20. mars 2020

Aldersgrense: 18 år

I oppveksten var Doom det skumle, voldelige spillet man helst skulle ligge unna. Det gjorde jeg også (og angrer ikke på det, da jeg uansett var for ung for den typen spill den gang), men det innebar at jeg gikk Doom (2016) i møte uten noen særlige forventninger da jeg endelig satte meg ned med spillet i fjor. Jeg hadde hørt lovord og skryt, men det jeg ikke var forberedt på var den rene og skjære moroa jeg fikk av spillet. Tenke seg til: et spill utelukkende basert på fart, intensitet og å skyte demoner på hardbarket vis, hvor ethvert forsøk på å skape en historie rundt det blir knust med knyttnevene av hovedpersonen selv. I utgangspunktet er dette det stikk motsatte av hva en historieorientert spiller som meg vanligvis vil ha, men likevel koste jeg meg stort med spillet. Doom (2016) tar maktfantasien og skrur den opp til et absurd høyt nivå, og intensiteten er så mesterlig gjennomført at det hele føles som en voldelig jazzballett.

Året etter at jeg satte meg ned med spillet, og fire år etter forgjengerens lansering, er oppfølgeren Doom Eternal nå lansert. Her blir man lovet mer av alt: Mer action, mer intensitet, mer glory kills og mye mer rip and tear. Det høres selvsagt lovende ut, men mer innebærer ikke nødvendigvis alltid bedre.

Du inntar nok en gang rollen som Doomguy, to år etter hendelsene i forrige spill. Denne gangen er slagmarken flyttet fra Mars til jorda. Enorme portaler har åpnet seg på jorda, og ondskapens krefter renner over en fortapt klode som ikke har sjans til å stå imot. 60% av jordas befolkning er drept idet Doomguy ankommer jorda i det flyvende romfortet Fortress of Doom. Formålet er klart og tydelig: Ta livet av tre Hell Priests og bryt opp den vanhellige alliansen mellom helvetets krefter og den engleaktige Maykr-rasen, som sammen står bak enorme mengder lidelse og død for egen vinnings skyld.

Noe av det første man vil legge merke til er at Doom Eternal forsøker å bygge mer historie rundt hendelsene i spillet. Det er i og for seg ikke en dum idé, ettersom dette har fungert veldig godt for de nye spillene i søsterserien Wolfenstein (to spill jeg har rost mye for sin gode historiefortelling). Problemet er at det forrige spillet la seg på en stikk motsatt linje, og gjorde dette på en utrolig god og underholdende måte. I Doom var Doomguy interessert i én eneste ting: Rip and tear, hvor alt som så ut som det rørte på seg skulle ødelegges. Doomguy i Doom var en ren ødeleggelsesmaskin, en form for inkarnert raseri. Mye av dette er beholdt i Doom Eternal, men noe av mystikken forsvinner idet utviklerne i id Software fokuserer mer på Doomguys historie og de underliggende motivene for helvetets krefters frembrudd. Den tidvise bruken av tredjepersonsperspektiv hvor man ser Doomguy og deler av ansiktet hans gjennom visiret er et eksempel på hvordan mystikken blir brutt på en måte som ikke kler Doom-sagaen så godt som det burde.

Historien rundt har jeg derimot ingen problemer med å takle eller forstå, men det er ikke derfor man først og fremst setter seg ned med Doom Eternal. Det man vil ha er intens action, og det får man til gjengjeld også så det svir. Det vil si, etter et par timer, for Doom Eternal tar litt tid før det sparker ordentlig i gang. Man har dermed ikke den samme pangstarten som i forgjengeren, og spillet mangler et tilsvarende ikonisk øyeblikk som det man fikk i starten av forrige spill. Når det derimot løsner, er det derimot mye moro i vente.

Du har et langt større utvalg av både fiender og våpen denne gangen, og dette resulterer i at man faktisk må tenke seg litt om før man gyver løs på fiendene. Hva er svakhetene deres? Hvilket våpen passer best mot denne typen fiende? Hvilken rekkefølge er det lurt å ta dem i? Det hele fortoner seg nesten som et strategisk sjakkparti, så sant sjakk hadde vært et spill fullt av metalmusikk, ild og intens action. Her gjelder det å veksle raskt mellom våpen, være på farten hele tiden og balansere hvilke typer angrep man gjennomfører ut ifra hva man mangler. Har man lite helse bør man gjøre kort prosess på en demon med et glory kill, som denne gangen kommer i et bredt spekter av brutale animasjoner som føles like tilfredsstillende hver gang. Har man lite ammunisjon bør man trekke frem motorsagen, og har man lite igjen av rustningspoeng er det frem med flammekasteren. Ofte må vekslingen mellom våpen og angrepsmønster gjennomføres på få, korte sekunder, og når man kommer i flyten er det nesten en euforisk følelse. Dersom Doom (2016) var en voldelig jazzballett, er dette en voldelig rockeopera over fire akter.

Som et slags forsøk på å skape litt variasjon fra de intense actionsekvensene kommer Doom Eternal med noen plattformsekvenser. Her må man hoppe rundt omkring og klatre opp langs vegger for å komme frem til målet. Det skaper absolutt et avbrekk, men det føles noen ganger litt malplassert og er dermed langt ifra Doom Eternals beste kvalitet. Om ikke annet åpner dette opp for langt større bevegelsesmuligheter vertikalt så vel som horisontalt.

Derimot føles det langt mer i Doom-ånden å finne og bryne seg på ett av spillet seks Slayer Challenges. Som Doom-spill flest kommer Doom Eternal med områder fylt av hemmeligheter og skjulte veier, noe som føles langt mer underholdende denne gangen takket være et betydelig bedre kart. I noen skjulte irrganger vil du finne nøkler som åpner opp såkalte Slayer Challenges. Her blir man kastet inn et lite, kompakt område hvor bølge etter bølge med fiender kastes mot deg, og hvor formålet er å overleve hordene slik at man blir belønnet med en Empyrean Key (som låser opp spillets sterkeste våpen). Å klare en slik utfordring etter flere forsøk føles veldig tilfredsstillende. Å klare en slik utfordring på første forsøk gjør at du føler deg uovervinnelig og som demondøden inkarnert.

Hele opplevelsen pakkes inn i det som kanskje kan ende opp som årets beste audiovisuelle pakke. På PC ser Doom Eternal rett og slett helt fabelaktig ut, mye takket være den helt nye grafikkmotoren id Tech 7. id Software har alltid vært banebrytere når det kommer til grafikk, og Doom Eternal er slettes intet unntak. Det er ekstremt imponerende å se hvor godt spillet kjører visuelt sett, og hele tiden er ytelsen bunnsolid med 60 bilder i sekundet uten den minste stotring. Lys- og skyggeeffekter er strålende, selv uten HDR, og det er tøft å se hvor mye arbeid som er lagt ned i omgivelser de fleste spillere bare vil løpe raskt gjennom. Lydmessig får man også denne gangen servert heftige toner av Mick Gordon, og selv om det kanskje ikke føles like banebrytende denne gangen er det fortsatt stemningsfullt og tøft som bare juling.

Doom Eternal lover mer av alt fra forgjengeren, og spillet holdet løftet. Hvorvidt mer av alt er en god ting er et annet spørsmål. Spillet leverer på tempo, intensitet og den audiovisuelle presentasjonen, ikke minst takket være en ny og bunnsolid grafikkmotor. At spillet avmystifiserer Doomguy og implementerer plattformelementer er derimot nye grep spillet ikke lykkes like godt med, men det er langt ifra nok til å forringe opplevelsen i det lange løp.

I skrivende stund er verden i en svært spesiell situasjon, og det kan være frustrerende å være så mye hjemme mens verden går av hengslene. I en slik stund er Doom Eternal ekstra lett å anbefale, da spillet fungerer aldeles utmerket som terapi. Få ting gir deg en like god følelse av koronakatarsis som å knuse horder av demoner på beste Doom-vis.

Score: 8/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.