Doom

I mai 2016 skulle en av spillhistoriens største serier gjenfødes. Da var det nemlig duket for et nytt kapittel i spillserien Doom.

Doom

Utvikler: id Software

Utgiver: Bethesda Softworks

Plattform: PC, PS4, Stadia, Switch, Xbox One

Sjanger: Action, førstepersons skytespill

Dato: 13. mai 2016

Aldersgrense: 18 år

Teksten er opprinnelig skrevet i mai 2019, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

I 1993 skulle dataspillet Doom av id Software endre spillbransjen for alltid. Sammen med Wolfenstein 3D, som ble lansert året før av samme selskap, ble Doom mer eller mindre banebryteren for førstepersons skytespill (FPS). Sjangeren er i dag en av de mest populære og selvskrevne innenfor dataspill – Call of Duty, verdens mest populære FPS-serie, har solgt over svimlende 288 millioner spill siden 2003, og er kun overgått av Mario og Pokémon når det kommer til salgstall. Doom er et av de tidligste eksemplene vi har på tredimensjonale skytespill sett fra spillerens perspektiv, og ble umåtelig populært takket være shareware-deling og spillets modifikasjonsmuligheter. Doom skapte en egen subkultur, og ble med dette banebrytende også for online-distribusjon, modifisering og flerspillerfunksjonalitet, noe som er ting vi kjenner svært godt igjen fra spillbransjen vi har anno 2019.

Doom fikk senere to oppfølgere, hvorav den tredje tok serien i en retning som ikke falt like godt i smak hos alle. Deretter begynte arbeidet med Doom 4 allerede i 2008, men etter å ha malt seg inn i et hjørne skrotet id Software konseptet de hadde utviklet og begynte utviklingen fra scratch i 2011. Avgjørelsen falt på å gå tilbake til røttene, og i 2014 fikk vi se første glimt av et nytt spill som enkelt og greit gikk under tittelen Doom (samme år fikk søsterserien Wolfenstein sin reboot i form av det svært underholdende Wolfenstein: The New Order). To år senere var det endelig klart for et gjensyn med Doom, og for et gjensyn det er.

Som en reboot tar nyversjonen oss med til samme grunnleggende setting som i 1993-versjonen. Du våkner opp som en anonym og taus rom-marinesoldat på Mars, hvor ting bokstavelig talt har gått til en viss varm plass. Forskningsarbeidet til Union Aerospace Corporation har mildt sagt ikke vært stuerene, og takket være fikling med mørke krefter har demoner og annet utyske strømmet ut gjennom portaler og overtatt forskningsstasjonen på Mars. UAC-lederen Samuel Hayden forsøker å ta kontakt med deg i starten av spillet for å komme frem til en felles løsning dere alle kan enes om, men din respons er en knyttneve i monitoren og et solid grep om haglen. Her er det bare én ting å gjøre: Fyre løs på alt som rører på seg.

Allerede fra spillets åpningssekvens merker man hvor totalt uhøytidelig og herlig useriøst id Software tar seg selv og spillet. Utviklerne vet klart og tydelig hvem målgruppen er, og hele spillet fremstår mer eller mindre som en motreaksjon på de seriøse og historietunge skytespillene vi har fått servert i løpet av 2010-tallet (interessant nok er tidligere nevnte Wolfenstein: The New Order et godt eksempel sistnevnte type spill, noe det lykkes godt med). Doom handler på sin side om å skyte monstre, verken mer eller mindre, og hele spillet er designet utelukkende rundt denne filosofien. Her skal det gå hardt, brutalt og ikke minst intenst for seg. Disse tre nøkkelordene oppsummerer spillopplevelsen i Doom, og dette lykkes id Software svært godt med.

I Doom er hele spillet bygget opp rundt en enkel og grei grunntanke: Står du i ro, dør du. Dermed må du som spiller være i konstant bevegelse hver gang det dukker opp monstre som skal bekjempes, og dem er det ikke akkurat få av. Ved å være i konstant bevegelse og bruke våpen og fysisk makt får du mer belønning av å ta livet av monstrene, enten det er i form av mer helse, skjold eller ammunisjon. Står du derimot i ro blir du et lett bytte for motstanderne, og da skal det ikke mye til før selv den tilsynelatende uovervinnelige Doomguy vandrer til de evige jaktmarker. Dermed handler det om å pepre løs på monstrene til de blir lammet, noe som synliggjøres ved at de blinker. Når dette skjer kan du skynde deg bort og gjennomføre et Glory Kill, som er et brutalt slag som gjør ende på monsteret ved at du enten deiser knyttneven i ansiktet, moser den inn i en vegg eller rett og slett river den i to.

Sagt litt forsiktig er Doom temmelig brutalt i sin form og presentasjon, og er definitivt ikke for sarte sjeler. Omgivelsene er tildekket av blod, gørr og annet som vitner om katastrofen som har inntruffet, og kampene mot mørkets krefter er harde og brutale. Det er uten tvil en form for voldsforherligelse, men det hele er samtidig gjort så svulstig og over-the-top at det er fullstendig umulig å ta det seriøst. Dermed bikker det hele over fra sjokk-enden av skalaen til å bli robust og tøff underholdning – vel å merke hvis man tåler det nivået av brutalitet spillet tilbyr. Dette er et spill det er lov å få avsmak av, men underholdningsverdien står til topps om man holder ut.

Noe av det som sørger for den høye underholdningsverdien er ikke bare spillets høye tempo, men også den høye produksjonskvaliteten. Nivåene er nøye planlagte og gjennomtenkte, og ofte må man orientere seg raskt og sikre seg høytliggende områder for å ha en taktisk fordel i møte med demonene. Den grafiske presentasjonen er ypperlig, og med unntak av et par rare bugs man kan støte på underveis kjører spillet bunnsolid på PC og leverer en intens opplevelse. Mest av alt må man likevel påpeke musikken i spillet, som er noe av det tøffeste man kan tilby sine spillerører. Lydsporet fra Mick Gordon kan best beskrives som tungmetall med dubstep-elementer, og selv en dubstep-hater som meg faller pladask for denne kombinasjonen. Musikken er komponert i takt med tempoet man kan forvente i den situasjonen man befinner seg i, og resultatet er et ekstremt organisk lydspor som hele tiden driver deg videre i de actiontunge sekvensene. Uttrykket «this one goes to eleven» har vel sjelden vært bedre anvendt enn når det gjelder lydeffektene og musikken i Doom.

Underholdningsverdien i spillet er høy, men det kan understrekes at man etter hvert blir litt lei av å møte de samme monstrene igjen og igjen i spillets siste halvdel, hvor det ikke tilbys mye variasjon utover et par boss-kamper. Til gjengjeld er fiendene man møter på veldesignet og kreative. Spillet kan også anklages for å dra det hele ut litt for lenge, og man blir etter hvert litt lei av alle transportetappene mellom Mars og den hinsidige, brennhete dimensjonen.

Doom fremstår som akkurat det jeg forventer det skal være: Intens, bunnsolid action uten en grad av selvhøytidelighet og som skriker «dette er tøft» til det absurde. Blodharry og ekstremt lite substansielt på den ene siden, men vanvittig tilfredsstillende og fornøyelig på den andre siden. Og ikke minst er opplevelsen av musikken alene vel verdt opplevelsen. Dette er en reboot id Software kan si seg stolte over, og det blir meget spennende å se hva studioet har fått til med en oppgradert grafikkmotor når Doom Eternal lanseres.

Score: 8/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.