Draugen

Det norske spillet Draugen byr på et mysterium og forsvinningsnummer ikledd en nasjonalromantisk drakt.

Draugen

Utvikler: Red Thread Games

Utgiver: Red Thread Games

Sjanger: Spillnovelle, eventyr, mysterium

Plattform: PC, PS4, Xbox One

Dato: 29. mai 2019

Aldersgrense: 16 år

Teksten er opprinnelig skrevet i juni 2019, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Det nasjonalromantiske bildet av Norge er … ja, nettopp nasjonalromantisk. Det er sukkersøtt, overdrevent pent og pyntelig, og en idealistisk fremstilling av landet på en måte som neppe er særlig realistisk. Samtidig er det noe med denne fremstillingen av Norge som egner seg svært godt til visuelle medier, og det er derfor herlig å se at det norskutviklede spillet Draugen gjør nettopp dette.

Draugen er utviklet over flere år av det lille norske studioet Red Thread Games, som består av tidligere Funcom-ansatte. Med seg på laget har de Ragnar Tørnquist, en av pionérene i Funcom som sto for historien i den klassiske norske spillserien Den lengste reisen/Drømmefall. Denne gangen går turen til den fiksjonelle norske fjorden Graavik, og Tørnquists forkjærlighet for drama og mysterier kommer virkelig frem denne gangen. Men er dette utelukkende positivt?

Året er 1923, og langs en rolig og idyllisk norsk fjord ror amerikaneren Edward og hans unge kvinnelige følgesvenn Lizzie. De to har kommet den lange veien fra statene på jakt etter Edwards søster Bettie, og Edward har avtalt med noen av Graaviks innbyggere om at han kommer på visitt. Idet Edward og Lizzie ankommer Graavik er imidlertid bygda tom, og omgivelsene gir antydninger til at her har det skjedd noe. Edward og Lizzie må dermed begynne å nøste opp i mysteriet ved hjelp av deduksjon, undersøkelser og Edwards begrensede norskkunnskaper.

Draugen er langt ifra et langt spill, og kan spilles gjennom på rundt 2½-3 timer, noe som er forfriskende. Det anbefales derfor å ta spillet i én omgang, slik at man får en kontinuitet over mysteriet. Selve mysteriet gir lettere assosiasjoner til diverse TV-krim kombinert med mer overnaturlige beretninger av Lovecraft-varianten. Dette, kombinert med nasjonalromantisk grafikk og skildring av norske omgivelser gjør det hele til en appellerende visuell opplevelse. Førsteinntrykket av Draugen idet Edward og Lizzie ankommer Graavik er med andre ord godt, men etter hvert som mysteriet begynner å nøstes opp merker man at historien inneholder noen betydelige strukturelle svakheter. Idet rulleteksten ruller over skjermen sitter man igjen med flere ubesvarte spørsmål, og det er tydelige at Draugen ikke ønsker å gi deg alle svarene. Det er i og for seg greit, og et mysterium som forblir mystisk kan absolutt være fabelaktig dersom den blir fortalt riktig. Dessverre faller ikke Draugen under denne kategorien, og de ubesvarte spørsmålene og bristene man sitter igjen med ved spillets slutt er mer et tegn på et ufullendt arbeid enn et kløktig utpønsket narrativ.

Som audiovisuelt uttrykk er Draugen derimot en fin ambassadør for en norsk setting i spillsammenheng. Det nasjonalromantiske uttrykket blir øyeblikkelig åpenbart straks spillet starter og sangen “Den dag kjem aldri” synges a cappella over tittelskjermen (en tekst som for øvrig gir et lite frempek på historien til de av oss som kan norsk). Her høver det seg å nevne musikken fra komponist Simon Pool, som virkelig fanger stemningen i form av toner gjennom hele spillets gang. Melodiene fanger stemningen i den fiksjonelle norske fjorden på mesterlig vis. Den grafiske stilen kler også spillet godt, og valg av farger og uttrykk bringer virkelig frem skjønnheten i det rurale Norge. Det er også mange flotte detaljer å finne i spillet, slik som reklamematerialet og designet på matvarene man finner i den lokale landhandelen. Når det kommer til grafikk og lyd er det dermed ingenting å utsette på Draugen.

Det vil si, det er en sannhet med visse forbehold. Edwards følgesvenn Lizzie er nemlig en skravlebøtte av plagsomme dimensjoner, og som om ikke det var nok har man virkelig anstrengt seg for at hun skal lire av seg så mange 1920-tallsuttrykk som mulig. Dermed går det i “Sport”, “Chap” og lignende uttrykk nesten non-stop, omtrent som om noen skulle lese Den store Gatsby i ekstremt høyt tempo. Det hele blir veldig gammelt veldig fort, og det tar heller ikke lang tid før det blir svært plagsomt.

Draugen fanget oppmerksomheten min relativt sent før lansering, men jeg gikk inn i spillet med håp om å få en noe annerledes opplevelse. Opplevelsen kan absolutt karakteriseres som annerledes og særegen, men det er ikke nødvendig den beste av den grunn. Spillet faller litt under samme kategori som titler som Gone Home, Firewatch eller What Remains of Edith Finch, og når sant skal sies håndterer alle disse sjangeren bedre enn Draugen.

Score: 6/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.