Hva kan gaming og filmen Ibelin lære oss om å være en del av et sunt og godt fellesskap?
Følgende tekst er en andakt som ble holdt under gaming-leir på leirstedet Solbukta i mars 2024.
Hjertelig velkommen på gaming-leir! Enten du er på gaming-leir for første eller tiende gang, er jeg sikker på at vi kommer til å få fine og minneverdige dager sammen. Tenk at vi nå tilbringer en hel helg der vi fokuserer på det aller viktigste i livet (Jesus) og noe av det aller morsomste i livet (gaming). Bedre blir det ikke!
På denne leiren skal vi ha både andakter og morgensamlinger, og noe av det vi ønsker å få til i disse samlingene er å peke på hvordan vi kan lære mer om både Gud og gaming (eller GG, om du vil) ved å se hvordan de kan peke på hverandre. Kan gaming hjelpe oss å forstå mer om hvem Gud er, og kan Gud hjelpe oss til å få et bedre og sunnere forhold til gaming? Jeg tror svaret på begge spørsmålene er «ja», og forhåpentligvis kan denne leiren hjelpe deg til å oppleve det samme.
En av tingene vi skal fokusere på under denne leiren er fellesskap. Fellesskap er kjempeviktig, både i kirka og i gaming. Vi mennesker trenger å komme sammen for å dele erfaringer, snakke sammen, være sosiale og ha det hyggelig i lag. Det som er fint, er at Bibelen har veldig mye flott å si om fellesskap som vi kan lære av.
Vi skal lese fra et brev i det nye testamente som heter 1. Korinterbrev. I kapittel 12 bruker Paulus tid på å forklare hvordan det kristne fellesskapet er som en kropp, der alle de ulike delene er nødvendige og henger sammen. Vi leser fra 1. Kor 12,12:
Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. […] For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.
Dette var en litt lengre bibeltekst, men kort fortalt forklarer Paulus at det kristne fellesskapet er som en kropp. Ofte kaller vi dette for «Kristi kropp» eller «kroppen til Kristus.» Kroppen består av mange forskjellige deler, og alle delene trengs for at kroppen skal fungere som den skal. Hvis hele kroppen bare besto av fingre, hadde vi hatt et kjempeproblem. Hvis føttene hadde sagt «Nei, jeg er ikke munn, så dette gidder jeg ikke,» hadde vi aldri kommet oss noe sted. Det kristne fellesskapet trenger altså mangfoldet. Det er helt naturlig.
Det at det er plass til alle i kirka var faktisk noe av det som gjorde at de første kristne skilte seg ut fra de andre i tiden de levde i. Da Jesus hadde stått opp igjen fra de døde og apostlene begynte å reise rundt med evangeliet, var det romerne i Romerriket som hersket. I Romerriket var det veldig stor forskjell på folk. Var du kvinne hadde du ikke mye makt eller frihet, var du slave kunne eierne gjøre nesten hva de ville med deg, og var du både kvinne og slave var du ganske sårbar. Så kom det noen kristne og fortalte at «nettopp du er verdifull, sånn som du er, og nettopp deg er det plass til i kirka.» Det hadde utrolig stor betydning.
Hvis vi skal sammenligne dette med noe fra spillenes verden, liker jeg å tenke på et spill jeg spiller mye: Overwatch. Som i en del andre spill der man spiller som et lag på nett må spilleren velge mellom ulike roller. I Overwatch kan man velge mellom å være en tank, som er en stor rollefigur som går fremst og tar skade; en angrepshelt (DPS) som har jobben med å gjøre mest mulig skade på motstanderen; og en healer som skal passe på at ingen på laget dør i kamp. For at et lag skal fungere, må alle rollene være på plass. Hvis et lag bare hadde vært healere, hadde man ikke hatt noen som kunne gjort mye skade på fiendens tank. Og et Overwatch-lag som bare består av angrepshelter som fyker rundt uten å snakke med tanken eller healeren sin vil ikke klare seg særlig bra. Vi er avhengige av laget rundt oss, og nettopp den enkelte spilleren er viktig for at laget skal fungere.
Noen ganger kan det være vanskelig å vite helt hvor man hører hjemme. Kanskje føler du at du ikke passer helt inn i gjengen, eller at du skulle ønske at du var flinkere til noe som andre er flinke til. Det kjenner jeg meg godt igjen i. Det fine er at Bibelen tydelig understreker at nettopp du har en plass i det kristne fellesskapet, med akkurat de tingene du har å komme med. Om du er en lillefinger eller et øre spiller ingen rolle: Uten deg er ikke den kristne kroppen komplett.
En historie som viser at alle kan bidra til å skape et bedre fellesskap om de bare får sjansen er historien om Ibelin. Ibelin er navnet på en ny norsk dokumentarfilm som handler om gutten Mads Steen, som kalte seg for Ibelin da han spilte World of Warcraft. Mads var født med en sjelden muskelsykdom som gjorde at kroppen ble gradvis dårligere, og da han døde som 25-åring trodde foreldrene at han ikke hadde så mange venner. Men så viste det seg at Mads hadde fått mange flotte vennskap i World of Warcraft, for i spillet var Mads fri til å være seg selv, selv om kroppen hans hindret dette i den virkelige verden. Ikke bare det, men Mads hjalp også flere av medlemmene i guildet sitt, selv om han hadde mer enn nok av tøffe ting i sitt virkelige liv. Han var flink til å lytte, til å gi råd og til å hjelpe andre til å løse konflikter og bli venner igjen. Da foreldrene til Mads forsto det etter at han døde ble de veldig rørte og veldig glade. Mads hadde fått bidra. Han hadde hatt sin plass.
Når vi nå skal være samlet om Gud og gaming hele helga, håper jeg du også kan kjenne at du har en plass i dette fellesskapet vi skal være. Og når leiren er ferdig, håper jeg du kan huske at plassen din på Kristi kropp slutter ikke når leiren er slutt. Der hører du alltid hjemme, uansett, og der er det alltid plass til deg. Jeg håper at felleskapet vi har denne helga kan hjelpe deg til å finne din plass også når du kommer hjem, eller at du kanskje tar med deg noen erfaringer som kan hjelpe deg å skape et slikt kristent fellesskap der alle kan få kjenne at «her er det plass til meg.»