Halo 2

Tilbakeblikket på Halo-serien fortsetter. Denne gangen tar vi for oss Halo 2, spillet som for alvor definerte online-flerspiller på konsoll.

Teksten er opprinnelig skrevet i august 2016 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Tidligere i [2016] gikk jeg i gang med et spillprosjekt jeg har valgt å kalle (ganske enkelt) Project Halo. Navnet sier egentlig sitt om hva prosjektet går ut på: Å spille gjennom Halo-spillene til Xbox og Xbox 360, ettersom dette er en del av spillhistorien jeg aldri har vært gjennom. Joda, selvfølgelig har jeg spilt flerspillerdelen i noen av spillene med venner i løpet av ungdomsårene, men selve historiedelen av Halo-universet har jeg aldri rørt. Som spillentusiast føler jeg dette bør gjøres noe med, og dermed har jeg satt meg målet å spille gjennom Halo 1-4 samt Halo 3: ODST og Halo: Reach i løpet av året. Det er ikke gitt at jeg kommer i mål før året er omme, men det er i hvert fall et ønske og en plan.

I juni/juli-skiftet spilte jeg meg gjennom Halo: Combat Evolved, og det var en opplevelse jeg hadde mye positivt å si om. Dermed var ikke terskelen stor for å gå i gang med Halo 2, skjønt det ble et lite opphold underveis på grunn av en Japan-ferie.

Da jeg var ferdig med Halo: Combat Evolved, var jeg imponert over hvor mye spillet faktisk gjør og er med tanke på når det kom ut. Fortsatt byr spillet på en følelse av innovasjon, sjel og ikke minst tekniske løsninger som fortsatt ligger til grunn for hvordan man tenker rundt produksjonen av et skytespill. Løsningen for Halo 2 kunne fort blitt å bare spilt videre på suksessen uten å gjøre noe særlig mer med det. Det kan man absolutt ikke anklage utviklerne i Bungie for, for Halo 2 er et spill som tar Halo-opplevelsen til et helt nytt nivå.

Spranget fra Halo: Combat Evolved og Halo 2 er såpass stort, først og fremst visuelt sett, at man nesten må spørre seg om begge spillene er gitt ut til samme konsoll. Sånn sett tjener spillene som et strålende eksempel på hvor stor betydning det har i spillindustrien at utviklerne blir kjent med systemverktøyene og får en forståelse for hva de kan gjøre med det de har. Det er ikke rent sjelden at de største og mest imponerende spillene til en konsoll kommer mot slutten av dens livssyklus, og de to Halo-spillene til Xbox beviser noe av dette.

For Halo 2 imponerer rent visuelt sett, og spranget fra det første spillet er enormt. Med en ny grafikkmotor i bunn åpner spillet for langt bedre bruk av farger, flere detaljer, mer realisme og et større spekter av bevegelser og styring. Med litt bedre ansiktsanimasjoner og hakket skarpere detaljer kunne man nesten tatt dette for å være et tidlig Xbox 360-spill, fremfor å være et av de siste store spillene til den første Xbox-konsollen. Det er langt lettere å styre både personer og farkoster i Halo 2, noe som forbedrer et av de største ankepunktene ved det første spillet i serien.

Visuelt sett har også spillet fått langt større og mer detaljerte filmsekvenser, hvilket betyr at historien får mer plass i spillet. Halo var aldri ment som en serie til å begynne med, men Halo 2 makter likevel å trekke ut elementer fra det første spillet og bygge videre på historien på en god måte, hvorav store deler fortelles gjennom filmsekvenser.

Kort fortalt er romvesen-fraksjonen kjent som The Covenant i harnisk etter at Master Chief sprengte halo-ringen i det forrige spillet, ettersom The Covenant anser halo-ringer for å være hellige. Lederen for Elite-rasen som hadde ansvar for å slå tilbake menneskene fra halo-ringen blir strippet for sin rang, torturert og kastet til side, men får likevel lov å tre inn i rollen som Arbiter for å gjøre bot for sine synder og sikre The Covenants interesser. Master Chief blir på sin side hyllet for sin innsats med ødeleggelsen av halo-ringen, men feiringen blir kortvarig idet en Covenant-styrke plutselig ankommer jorden og iverksetter et angrep. Idet Master Chief og en gruppe medsoldater følger etter når angrepsstyrken trekker seg tilbake, blir de vitne til et sjokkerende syn: en ny halo-ring, med kapasitet til å utslette alt liv i galaksen.

Et resultat av historiens todelte fokus – Master Chief i den ene enden og Arbiter i den andre – er at man får muligheten til å styre begge to. Dette duker for ganske forskjellige tilnærminger når det gjelder spillestil, våpen og allierte – i det ene øyeblikket skal du skyte romvesener, i det neste er de dine allierte og undersåtter. Utover dette er de to derimot forholdsvis like å kontrollere, og en enda større variasjon mellom de to hadde vært moro.

Spillmekanisk sett viderefører Halo 2 det som forgjengeren etablerte, men med noen forbedringer og nyvinninger. Den mest tydelige er muligheten for å plukke opp og bruke to våpen samtidig. Det er uten tvil en aldri så liten maktfantasi å hoppe inn blant en bråte med illsinte romvesener og fyre løs med et våpen i hver hånd, og med tanke på motstanden man møter på underveis kan det til og med være nødvendig. For i likhet med forgjengeren kan Halo 2 by en god hel motstand og utfordringer, ikke minst når man går litt opp i vanskelighetsgrad.

Det området der Halo 2 likevel scorer høyest er også det området som ikke er like lett å spore i ettertid, nemlig muligheten for flerspiller over internett. Arven etter Halo 2 på dette området er enorm, for her snakker vi om et spill som gjorde det meste riktig: tilkobling, tilgjengelighet og matchmaking er alle områder hvor Halo 2 har briljert, og det er vanskelig å se for seg suksessen til konsoll-skytespill som Call of Duty hvis ikke Halo 2 hadde pløyd jorden først.

Den største svakheten til Halo 2 er på sin side å finne i historiedelen, eller snarere den narrative teknikken. Det merkes at det fortsatt er mye i historien som forblir ufortalt, og det er mye bakgrunnsinformasjon en gjerne skulle hatt tilgang til underveis. Den korte produksjonstiden gjør også at spillets historie slutter halvveis uti det hele, noe som aldri er positivt når man snakker om dataspill (det er tross alltid en overhengende fare for at et nytt spill i serien aldri kommer ut).

Skal man sette de to første Halo-spillene opp imot hverandre, blir det svært vanskelig å avgjøre hvilket spill som er det beste. Det første spillet var en enorm teknisk bragd, mens det andre spillet er et strålende eksempel på hvordan man bygger videre på og forfrisker en etablert formel. Konklusjonen må dermed bli som følger: Både Halo: Combat Evolved og Halo 2 er gode spill på hver sin måte, men at de begge fortsatt er verdt å spille (enten i original eller oppusset drakt) er det ingen tvil om.

Score: 9/10