Katamari Damacy Reroll

Kreativ japansk galskap er fortsatt like særegent og underholdende, selv om oppussingsarbeidet kunne vært hakket skarpere.

Det er trolig mange årsaker til at PlayStation 2 fortsatt står som tidenes bestselgende konsoll: Pris, tilgjengelighet og det at den i praksis fungerte som en billig DVD-spiller for mange husstander den gang filmformatet var nytt er bare noen av årsakene. Men en av faktorene som ikke må glemmes er at konsollen hadde et ufattelig bredt spekter av spill. Dette resulterte naturligvis i en haug med billig skrot hvis eneste formål var å karre til seg noen lettjente penger, men det gjorde også konsollen til en skattkiste av unike, uvanlige og mildt sagt bisarre perler.

Få spill illustrerer dette bedre enn Katamari Damacy fra 2004, et spill skapt av Keita Takahashi som er så særegent og erkejapansk man kan få det at det egentlig er utrolig at det fikk en internasjonal lansering (med en påfølgende overraskende internasjonal suksess). Her blandes et unikt konsept, surrealisme, et glitrende lydspor og hjertevarme til en svært uvanlig blanding som skiller seg ut selv i dag. Dermed er det kanskje ikke så rart at Bandai Namco tar sjansen på å bringe konseptet ut til et bredere publikum med Katamari Damacy Reroll, hvor det originale spillet relanseres til moderne plattformer med noen små oppgraderinger.

Det hele begynner med at kongen av hele kosmos har en fest som går litt mer over stokk og stein enn normalt, såpass mye at han utraderer både månen og alle stjernene på himmelen. Dermed setter han deg, sin bittelitte sønn, til å rydde opp etter seg. Løsningen er at du får en liten klump, på japansk kalt en katamari, som du skal rulle for å gjøre den større og større før den kastes opp på himmelen og blir et nytt himmellegeme.

Noe av sjarmen med Katamari Damacy er at konseptet både er lettfattelig og unikt på samme tid. Oppdraget er såpass lett å forklare for utenforstående at de lett kan forstå det uten å ha spilt det, selv om det ikke ligner på så mange andre spill. Det hjelper også at det hele pakkes inn i en pakke av fullstendig galskap. Den ubrukelige kongen lirer av seg den ene komiske replikken etter den andre, og det hele blir spedd på med en psykedelisk fargepalett, bisarre figurer og en verdensbygging som omfavner det rare, absurde og surrealistiske. Her får du en gudelignende konge som spytter regnbuer, mennesker fremstilt i kubistisk form og omgivelser hvor klovner, sumobrytere, pingviner og havfruer omgås hverandre i skjønn forening. Det hele er fullstendig urealistisk, men Katamari Damacy klarer likevel på forunderlig vis å blande det hele sammen på en måte som gjør at du bare kjøper pakken som den mest naturlige tingen i verden.

Som prinsen er det altså din oppgave å rulle en ball slik at den blir stadig større og når en viss diameter innenfor tidsfristen. Utfordringen er at ballen kun kan plukke opp ting som er mindre enn seg selv, slik at du begynner hvert brett med å plukke opp de minste tingene og deretter jobber deg oppover på skalaen. Til å begynne med begynner du i det helt små og ruller opp ting som tegnestifter, bruskorker og binderser, men utover spillets gang begynner du med stadig større kuler som gjør at du snart kan rulle sammen katter, hunder, sykler, biler, kyr og ikke minst mennesker. Når du mot slutten begynner å rulle opp både trær og hus begynner det hele å ta av, uten at det gjør spillopplevelsen noe dårligere – snarere tvert imot.

Kronen på verket i Katamari Damacy er imidlertid musikken, hvor en rekke ulike sjangre blandes sammen for å danne ett av de mest catchy lydsporene spillbransjen har servert på tidlig 2000-tallet (om ikke noensinne). Felles for de alle er at de har japanske tekster om hvor fantastisk det er å rulle ting sammen til en stor ball, enten dette fremføres med spanske toner, japansk rap eller som en følelsesladd pop-ballade. Lydsporet fremstår dermed som den ultimate kronen på surrealismeverket og fortjener all ros det kan få.

Alt dette fikk man altså i det originale spillet fra 2004, og relanseringen med tilnavnet Reroll byr i bunn og grunn på akkurat den samme opplevelsen. Den grafiske stilarten er i det store og det hele ivaretatt, men nå med bedre fargebalanse og høyere oppløsning. Det hele kjører fint, selv på Nintendo Switch, skjønt noen ganger hadde det vært ønskelig med litt mer omsorg til den grafiske oppussingen slik at ikke alle detaljene ble så kantete. Stor mer nytt er det egentlig ikke å spore i Reroll-utgaven, og det kan derfor innvendes at den er litt sparsommelig, men det viktigste er uansett på plass.

Spillerne kan også velge et nytt og såkalt enklere kontrollsystem, og på Switch er det også mulig å velge å styre spillet med gyroskopiske kontrollere. Her er vi imidlertid inne på den delen av Katamari Damacy-opplevelsen som er den svakeste, for verken det nye eller tradisjonelle kontrollsystemet sitter spesielt godt i fingrene. Tradisjonelt sett spilles spillet som en slags «twin stick shooter» (eller «twin stick roller» om du vil), der begge spakene skal skyves i riktig retning for å rulle ballen. Dette gjør at det ikke er så mange muligheter igjen for å styre kameraet, og selv om du har noen muligheter for dette er det ikke rent sjeldent at den manglende kamerakontrollen skaper ubehag, spesielt med tanke på hvordan den absurde innpakningen tuller med hodet ditt fra før. Den nye styreformen føles om mulig enda mer mangelfull og er egentlig best å unngå.

Til tross for at kontroll- og kamerasystemet godt kunne fått en litt større overhaling, er det bare å erklære Katamari Damacy Reroll som en gave til spillere verden over. Konseptet står seg like sterkt nå som før, og med denne relanseringen kan en ny generasjon spillere få oppleve helsprø japansk surrealisme på sitt aller beste. Dersom flere spillskapere i dag hadde fått lov til å slippe seg like fritt løst med sin kreative galskap som det Takahashi fikk for to tiår siden, hadde spillbransjen uten tvil vært enda rikere.

Score: 8/10