Mario Kart World

Med lanseringen av en ny konsoll inviterer Nintendo på klassisk Mario Kart-moro med litt Forza Horizon-krydder på toppen.

At Nintendo lanserer et nytt Mario Kart-spill samtidig som en flunkende ny konsoll gir fullstendig mening. Mario Kart 8 Deluxe er uten tvil det mest solgte spillet til Switch med over 65 millioner solgte eksemplarer, noe som betyr at det finnes i nesten annenhver Switch-samling (det er dermed også ett av tidenes bestselgende spill noensinne). Med tanke på at vi her snakker om et spill opprinnelig lansert til Wii U i 2014 er det temmelig imponerende. Det betyr også at det nå er over 11 år siden forrige flunkende nye spill i serien (sett bort fra mobilspillet Mario Kart Tour og leketøy-spillet Mario Kart Live: Home Circuit), og fansen er naturligvis sultne på noe nytt. Men en enda viktigere faktor er at «alle» liker Mario Kart, og tanken på en helt ny konsoll kombinert med et nytt Mario Kart vil være appellerende til svært mange, såpass mye at det vil trumfe negative tanker om høy pris på både konsoll og spill.

Kjernen er fortsatt den samme i Mario Kart World. Mario og (u)vennene hans møtes for å kjøre om kapp, kaste banan- og skilpaddeskall på hverandre og gjøre alt de kan for å komme først over målstreken. Det betyr ikke at spillet er blottet for nyheter, for her har Nintendo brukt de elleve siste årene godt for å ta konseptet i en ny retning.

Noe av det første man vil legge merke til i Mario Kart World er den åpne strukturen. Her har Nintendo åpenbart tatt notater etter suksessen med Forza Horizon 5 og brakt konseptet over til Mushroom Kingdom. Dette gir sitt utslag både på banene, turneringsformene og en egen åpen verden-modus hvor du kan kjøre fritt rundt på kartet og løse små oppgaver.

Vi kan gå nærmere inn på sistnevnte først, for til tross for mye promotering av denne modusen i forkant av lansering er dette også den klart svakeste delen av Mario Kart World. En liten del av meg får assosiasjoner til gamledager da vi brukte Time Trial i Mario Kart 64 for å kjøre fritt rundt på banene og utforske dem i detalj. Noe av denne følelsen gjenskapes her, og enda mer artig er det selvfølgelig at du nå har et enormt stort kart å kjøre rundt på for å komme fra bane til bane. Samtidig blir dette monotont og kjedelig nokså fort, selv til tross for små oppgaver du skal løse som ligger skjult rundt omkring på kartet. Finner du en P-knapp vil denne aktivere et kort løp du skal kjøre under bestemte betingelser, men som regel handler det om en eller annen form for hinderløype. Peach-mynter og ?-panelene som også finnes skjult rundt omkring er ikke nok til å krydre denne aktiviteten i nevneverdig grad.

Samtidig er den åpne verden-modusen god for å utforske Mushroom Kingdom og studere alle detaljene som Nintendo har klemt inn i spillet, og det er ikke rent få. Det er til tider direkte festlig å kjøre forbi en liten politibil med en Toad inni eller en buss merket med Rosalina Tour Bus fullstappet med Shy Guy-, Koopa Troopa- og Yoshi-turister. Yoshiene driver nå også drive-through-restauranter (som enkelt og greit heter Yoshi’s) som du kan svippe innom under kappløpene for å få mat som både gir en liten farts-boost og skifter kostyme på sjåføren din. Sistnevnte funksjon er artig ettersom flere av kostymene er ganske stilige, men det hele blir ganske rotete når du skal velge sjåfør, ettersom de ulike kostymene er representert med hver sin figur i menyen i stedet for å bare veksle mellom kostymene på samme figur (slik man for eksempel gjør i Super Smash Bros.-serien).

Selv om den åpne verden-strukturen ikke føles altfor godt realisert i frimodus, kommer den mer til sin rett når man faktisk kjører kappløp. Her er det slik at hver enkelt bane er plassert rundt omkring på kartet, og hvordan løpet er satt opp på banen kommer an på hvilken modus du velger. Noen ganger kjører du flere runder inne på selve banen, andre ganger kjører du mellom banene.

De klassiske Grand Prix-turneringene hvor man spiller fire baner på rad er nå strukturert slik at man begynner på én bestemt bane, spiller den ferdig i første runde og deretter kjører videre til neste bane som en del av runde to. For å understreke den mer dynamiske følelsen har Nintendo også innført rullende start på disse løpene. I det store og det hele fungerer dette ganske godt og føles både nytt og friskt i Mario Kart-sammenheng, men en uheldig bieffekt er at mange av disse mellomstrekningene også føles litt like. Mens hver bane har et distinkt særpreg slik man kjenner det fra Mario Kart-spill, vil en del av veiene mellom dem ofte overlappe når man skal forsøke å tenke tilbake på dem.

Den nye Grand Prix-strukturen gjør også at det blir liten tid til å bli kjent med hver enkelt bane, ettersom man som regel kommer kjørende til dem, kjører rundt på dem en kort stund og deretter kjører videre i neste runde. Det er også en del gjenbruk her fra tidligere spill, noe som ikke er nytt i Mario Kart-sammenheng, men jeg skulle ønske banene i Mario Kart World hadde litt mer særpreg som fikk tid til å skinne mer på egenhånd. Heldigvis er det mulig å kjøre hver bane på mer «tradisjonelt» vis i spillets VS-modus.

Derimot fungerer den nye banestrukturen helt strålende i spillets største nyhet, Knockout Tour. I denne modusen handler det om å kjøre en lang strekning over flere baner som går på kryss og tvers av fordelingen man finner i Grand Prix-modus, hvor de som ligger bakerst i rekken blir kastet ut av løpet for hvert sjekkpunkt. Dette betyr at et løp som begynner med 24 sjåfører (som er den nye standarden i spillet mot de tidligere 12) til slutt blir stående igjen med bare fire spillere. Å kjempe om de få plassene som er igjen skaper en intensitet og underholdningsverdi som bare de beste Nintendo-opplevelsene kan levere, og spesielt når man spiller med andre over nett er Knockout Tour en fornøyelig kaosfest.

Selve kjørestilen i Mario Kart er den samme som den alltid har vært, men noen justeringer har vi fått siden Mario Kart 8. Antigravitasjonssystemet er nå borte, og i stedet legger spillet opp til at du kan gli på gelendre, strømkabler og skinner. Hvis du klarer å hoppe opp inntil en vegg kan du også kjøre på veggen, og er du i stand til å hoppe mellom vegger kan du få litt ekstra fart. Disse nyhetene tilføyer imidlertid ikke så mye til den store opplevelsen som forventet i forkant, og med tanke på at antigravitasjonssystemet kunne brukes til å skape spektakulære baner som gikk i alle himmelretninger blir dette en litt for svak erstatning. Da er det mye mer interessant å kjøre på vann eller fly langs luften, selv om sistnevnte bare føles som en naturlig videreutvikling fra paragliderne fra Mario Kart 7 og 8.

Den audiovisuelle presentasjonen er av ypperste Nintendo-kvalitet, med en fargerik stil som presenteres i nydelig oppløsning og bunnsolid bildefrekvens. Her får Nintendo Switch 2 virkelig vist seg frem, og med så mye som skjer på skjermen samtidig er det forståelig at Mario Kart World ikke kunne blitt utviklet til den forrige konsollen. Den virkelige toppen av kransekaken er imidlertid den musikalske innsatsen som er lagt ned her. Ikke bare er hver bane nydelig presentert med sine distinkte toner, du får også en rekke musikalske godbiter når du kjører mellom dem, både i de ulike turneringsformene og når du bare kjører fritt rundt i frimodus. Musikken er faktisk noe av det som gjør frimodusen mest forlokkende, ettersom du aldri vet hva slags muntre toner som kommer på øret neste gang. Musikken byr også på en rekke godbiter fra hele Mario-historien, ikke bare Mario Kart, og å høre fantastiske nytolkninger av låter fra Game Boy-klassikeren Super Mario Land 2: 6 Golden Coins til Super Mario Galaxy og Super Mario Odyssey er nok til å gjøre en gammel Mario-veteran ekstatisk av nostalgi. Den enorme bredden av musikksjangre som er representert gjør det hele bare enda mer imponerende.

Mario Kart World leverer klassisk flerspillermoro i ny drakt, og resultatet er absolutt en fornøyelse. Den tradisjonelle Grand Prix-modusen kommer riktignok litt svakt ut her og den åpne frimodusen blir fort nokså kjedelig, men Knockout Tour alene er mer enn nok grunn til å legge ned flere titalls timer i dette racing-spillet. Detaljnivået er høyt, produksjonskvaliteten solid og underholdningsfaktoren når til topps. Det er ikke helt «Mario Kart møter Forza Horizon», men det er likevel et naturlig steg videre for serien som byr på mye moro.

Score: 8/10