Om Death Stranding, pandemi og fellesskap

Kan Death Stranding og den pågående pandemien lære oss noe om verdien av fellesskapet, og hva har dette å si for kirken?

Følgende tekst ble holdt som andakt via Teams på Fjellhaug Internasjonale Høgskole 31.03.2020.

Åpningsbønn

Barmhjertige Gud, du som lot din Sønn ofre seg selv for å sone vår skyld, vi ber deg: vend våre øyne mot ham når vi blir satt på prøve, og lid med oss i vår svakhet, ved Jesus Kristus, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

8. november 2019 kunne dataspillinteresserte mennesker verden over benke seg opp foran hver sin TV og PlayStation og begi seg i kast med spillet Death Stranding, det nyeste spillet fra en av de særeste og samtidig mest ambisiøse spillskaperne i bransjen: Hideo Kojima. Spillet setter deg i en postapokalyptisk fremtid der mesteparten av verden har gått til grunne. De overlevende lever nå i hver sine isolerte samfunn, enten alene eller i små fellesskap, og den eneste kontakten de har med omverdenen er ved hjelp av budbringere som leverer pakker med mat og andre nødvendigheter til dem. Du inntar rollen som budbringeren Sam Porter Bridges, spilt av Norman Reedus (kjent fra The Walking Dead og The Boondock Saints), og jobben din er å levere pakker og skape et nettverk slik at menneskene igjen kan bli del av et fellesskap og løse problemene sammen.

Da spillet kom ut i fjor høst var det enkelte som mente at settingen var temmelig sær og urealistisk. Men spol fire måneder frem i tid, og plutselig har vår egen virkelighet ikke så rent få fellestrekk med den vi ser i Death Stranding. En pandemi har tvunget oss til å endre vår livsstil, og nå sitter vi hver for oss – og også i vår virkelighet er det postmannen som er den uvirkelige helten som bringer oss det vi trenger.

Både Death Stranding og pandemien vi nå opplever har vist oss noe vesentlig: Som mennesker er vi avhengige av å være en del av et fellesskap. Selv introverte mennesker som meg, som klarer meg veldig godt i egen stue bare jeg har mat, vann, strøm og internett, har behov for å oppsøke det sosiale fellesskapet digitalt. Vi er avhengige av å koble oss sammen, være del av et fellesskap som utgjør noe større enn oss selv og løse utfordringene som en del av en større enhet enn det individuelle. Problemene vi står ovenfor i dagens samfunn lar seg ikke løse hver for oss, men kun når vi er en del av et større fellesskap: Kommunalt, nasjonalt og globalt.

For enkelte i samfunnet kan dette kanskje komme som en overraskelse, men i den kristne kirke har felleskapstanken vært en sentral del av vårt DNA siden dag én. I Norge sier vi ofte at tro er en privatsak, men faktum er at kristen tro alltid har blitt utøvd i fellesskap med andre. Helt siden urkirken har kristne søsken kommet sammen på faste tidspunkt for å dele tro, liv og nestekjærlighet. Selv om det alltid finnes kristne som ikke kan møtes åpent i fellesskap for å dele sin tro, er det likevel ingen tvil om at den kristne normaltilstanden er å møte andre troende på felles faste tider.

Et av de mest sentrale elementene i den kristne tro, nattverden, understreker dette. På engelsk heter nattverd «communion», som vi hører minner om ordet «community», og det engelske navnet kommer av det latinske navnet på sakramentet, «communio», som oversettes med «å dele i fellesskap». Når vi kristne samles understreker vi betydningen av fellesskapet ved å samles ytterligere. I beste Inception-stil får man altså en samling inni en samling.

Videre understreker vi felleskapets betydning hver søndag, når kristne over hele verden bekjenner sin tro i trosbekjennelsen: «Jeg tror på den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn …». Og dette hellige samfunnet, det er nettopp kirken, denne samlingen av troende som kommer sammen i fellesskap.

Hvorfor felleskapet er så viktig for kristne kan man ha flere tanker om. Man kan trekke frem et evolusjonært aspekt og si at det er større sjanse for å overleve og videreføre arten i flokk. Man kan trekke frem det rent menneskelige aspektet, som både Death Stranding og dagens situasjon understreker: Vi trenger ganske enkelt hverandre, både fysisk og psykisk, både for å overleve og ikke gå på veggene. Men jeg tror at det også handler om noe teologisk, nemlig Gud selv. Gud, slik vi kjenner ham, er i sitt vesen et fellesskap: Faderen, Sønnen og Ånden. Fra evighet av har Gud vært et felleskap, en relasjon. Jeg tror det er nettopp dette det vil si å være skapt i Guds bilde: Vi får være en del av fellesskapet, både med våre kristne søsken men også med Gud selv. Dermed kan vi si som kirkefaderen Augustin sier om Gud: «Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Hebreerbrevet 10:25 oppfordrer oss til å bli med når menigheten samles. For noen er dette utfordrende å få til selv i en normal hverdag, og i disse dager kan flere av oss få en forståelse av hvorfor. Likevel lever vi i en tid der vi likevel kan samles i kristne fellesskap digitalt. Vi gjør det akkurat her og nå, og hver søndag har jeg fått delta på gudstjenester på nett (og seertallene viser at jeg da er del av et stort fellesskap). La oss fortsette å samles i disse isolerte tider, og la oss bringe dette fellesskapet av tro, håp og kjærlighet videre til de som nå kjenner ekstra på ensomhet og håpløshet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!

Ta mot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen!

Gå i fred, vask dine hender og tjen Herren med glede!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.