Pokémon Legends: Arceus

Med Pokémon Legends tar Game Freak noen av sine mest omfattende grep for å friske opp den tradisjonelle Pokémon-formelen. Resultatet gir definitivt mersmak.

Pokémon Legends: Arceus

Utvikler: Game Freak

Utgiver: Nintendo; The Pokémon Company

Sjanger: Action, rollespill

Plattform: Switch

Dato: 28. januar 2022

Aldersgrense: 7 år

Mitt forhold til Pokémon-serien er først og fremst fundert i seriens barndom. Jeg spilte gjennom både Pokémon Yellow og Pokémon Silver flere ganger, og hadde på ett tidspunkt alle 251 monstre fra de to første generasjonene, inkluder Mew og Celebi (som man bare kunne få tak i ved å sende inn Game Boy-kassetten din til Nintendo i en ganske tidseksklusiv periode – dessverre er lagringsfilen fra den gangen tapt og alle monstrene borte). Etter det ble interessen noe mindre, noe det var flere årsaker til. Jeg ble eldre og det ble dermed mindre kult å være interessert i Pokémon, monsterdesignet i tredje generasjon føltes ikke like skarpt som i foregående generasjoner, og spillene begynte å introdusere flere elementer jeg ganske enkelt ikke interesserte meg for.

De siste årene har imidlertid interessen for serien tatt seg opp igjen. Pokémon GO-bølgen skapte en generell interesse for serien igjen (selv om jeg ikke spilte mobilspillet selv), og Pokémon Let’s Go, Pikachu!/Eevee! var en fin blanding av GO-elementene og den første generasjonen av Pokémon-spill. I 2019 fikk vi den nyeste generasjonen per dags dato med Pokémon Sword/Shield, som ble mitt første steg inn i en ny generasjon på mange år. Det var en underholdende opplevelse, men samtidig var det også åpenbart at serien holder seg til en kjent og kjær formel. Etter 25 år er det kanskje på tide å prøve noe nytt?

Ønsket om fornyelse har nok vært til stede hos Game Freak også, og dette bringer oss til det nyeste lommemonster-spillet, Pokémon Legends: Arceus. Spillet innleder ikke en ny generasjon med nye monstre, men dette er et spill som foretar såpass radikale grep med formelen at man slettes ikke bør avskrive dette som en ubetydelig spin-off. Tvert imot kan Pokémon Legends være det viktigste Pokémon-spillet på lang tid.

Historien i spillet er rimelig enkel. Du er en moderne tenåring som blir kastet tilbake i tid til Sinnoh-regionen til en epoke da denne regionen fortsatt gikk under navnet Hisui. En mystisk røst gir deg det enkle oppdraget om å fange alle Pokémon og fullføre Pokédexen. Ingenting nytt her, men den store forskjellen er at du havner i en tid der mennesker lever nokså adskilt fra Pokémon og ikke vet så mye om dem. Dermed må du ikke bare fullføre den første Pokédexen, men også ta i bruk den helt nye innretningen kalt Pokéballer for å fange og studere Pokémon nærmere slik at menneskene i Jubilife Village kan leve nærmere monstrene i deres nærområde.

Normalt pleier Pokémon-spill å foregå i en moderne kontekst, selv om spin-off-spill som Pokémon Conquest har lekt seg med historiske settinger, så det å oppleve en eldre Pokémon-verden er forfriskende i seg selv. Menneskene i Jubilife Village er kanskje i overkant naive når det kommer til Pokémon (vet man virkelig ingenting om dem selv etter tusenvis av år med menneskelig aktivitet?), og det er overraskende lite menneskelig aktivitet utenfor landsbyen, men den historiske settingen med lettere inspirasjon fra japansk historie kler Pokémon-settingen godt.

Den største endringen er imidlertid ikke settingen, men spillestilen, som er der Pokémon Legends: Arceus virkelig skinner. Så å si alle Pokémon-spill har operert med samme formel: Man begynner reisen fra en liten by, bekjemper Gym-ledere i åtte byer og ender deretter opp i den lokale Pokémon-ligaen for å kjempe mot regionens fire beste trenere (med en rival som dukker opp i tide og utide). Reisen mellom regionene foregår på veier med låste kameravinkler, hvor Pokémon dukker opp og må bekjempes for å fanges. I de første spillene dukket monstrene tilfeldig opp, men i nyere spill har man kunnet se dem i gresset og lignende, og i Pokémon Sword/Shield eksperimenterte man også med mer åpne områder kalt Wild Area. Pokémon-kampene har også hatt en forholdsvis låst presentasjon, selv om effektene har blitt noe mer spennende de siste årene. Enkelte småjusteringer til tross: dette har ikke endret seg i særlig stor grad de siste 25 årene.

Med Pokémon Legends: Arceus blir denne formelen kraftig forandret. Fra Jubilife Village reiser du til avgrensede (men samtidig store) områder for å løse oppdrag knyttet til hovedhistorien og sideaktiviteter. Ved første øyekast kan man få inntrykk av at spillet ligner på The Legend of Zelda: Breath of the Wild i Pokémon-drakt, men det er mer presist å sammenligne formelen med Monster Hunter-serien. I områdene du reiser til vil de lokale monstrene vandre fritt rundt på en måte som får deg til å føle at de faktisk lever her, og du står dermed også fritt til å utforske området slik du vil. Ute i villmarken må du samle ressurser og lage deg gjenstandene du trenger for å overleve og fange nye monstre. For å fange en Pokémon gjelder deg å ta jaktens kunster i bruk: Du sniker deg innpå dem i det høye gresset og kaster Pokéballer på dem når de minst venter det, gjerne etter å ha lokket dem nærmere først ved hjelp av mat. Er du heldig vil monsteret bli fanget umiddelbart, men hvis dette ikke går kan det hende du må prøve igjen eller kjempe mot et aggressivt monster som slettes ikke ønsker å bli forstyrret. Denne prosessen med å jakte og fange på Pokémon er ikke bare ekstremt mye mer effektiv, den er også mer underholdende.

Når man først møter en Pokémon noteres denne i Pokédexen din, og for å fullføre notatene om det konkrete monsteret må du øke forskningsnivået fra 0 til 10. Dette kan gjøres på flere måter, som å fange et visst antall eksemplar av monsteret, bekjempe dem et visst antall ganger, se de bruke visse angrep eller utvikle dem. Det at man kan fullføre en Pokédex ved hjelp av flere ulike metoder gir en mye større grad av variasjon og øker også underholdningsverdien.

Spillet har et vesentlig mindre fokus på kamper og bytte av Pokémon enn de vanlige spillene, men det hender iblant at man må kjempe, enten det er mot ville Pokémon eller mot trenere eller skurker. Selv om kampene fortsatt er turbaserte er de mye mer dramatiske i presentasjonen, og som trener står du fritt til å løpe rundt og observere kampene fra alle vinkler. Det anbefales, for Game Freak har lagt ned mye arbeid i å skape dramatiske animasjoner som bør observeres fra alle kanter. Menysystemet er mye mer flytende, og etter hvert som dine Pokémon mestrer et angrep vil de kunne velge å bruke angrepene i en Strong Style (som gjør mer skade, men forsinker neste angrep) eller Agile Style (som ofrer kraft på bekostning av hurtighet). Apropos angrep: I hovedmenyen kan du finne en liste over alle angrep den enkelte Pokémon har lært seg og justere hvilke fire angrep den skal være utstyrt med i kamp. Her slipper man å glemme angrep for godt eller lære dem på nytt, noe som føles mye mer naturlig.

Alle disse spillmekaniske endringene skaper en formel som er ekstremt givende og holder deg gående i lang tid, hvor man fort blir gira på å «bare fange én til» eller «bare fullføre den ene tingen i Pokédexen» før man legger seg. Den gode stemningen styrkes av et sterkt lydspor, med musikk som henter klar inspirasjon fra både The Legend of Zelda: Breath of the Wild og tradisjonell japansk folkemusikk (samt et kamptema som noen ganger minner om JENOVA fra Final Fantasy VII).

Så langt har jeg vært positiv til endringene i spillet, men Pokémon Legends: Arceus er langt ifra å være like sterkt og revolusjonerende som det faktisk kunne ha vært. Historien er ekstremt grunnleggende og kunne med fordel vært både dypere og bedre fortalt. Spillets opplæringsdel er dessuten langtekkelig, et problem som har plaget Pokémon-spillene i mange år. Det er forståelig at man ønsker å holde førstegangsspillere i hånden når de skal ut på eventyr fordi de har fått et kall å fange noen rare dyr som bor inni en ball, men for oss som har fulgt kallet i over 25 år hadde det vært greit å hoppe over visse deler av opplæringsdelen. Jeg savner også litt større variasjon i sideoppdragene, selv om de stort sett er underholdende, og en verden som føles litt mer bebodd enn det Hisui faktisk er. Det er mange Pokémon i de ulike områdene, men lite annet.

Spillets største svakhet er imidlertid på den tekniske fronten. Jeg er ikke den som forventer verken realisme eller revolusjonerende teknologi fra Pokémon-spill, da disse som regel holder seg trygt innenfor sin respektive konsolls tekniske begrensninger, men visningsavstanden i spillet er så merkbart dårlig at det er vanskelig å ikke la seg irritere over denne. Monstre, naturlige gjenstander som trær og steiner, skyer og teksturer popper rett som det er inn i bildet, og dette fører til et bilde i konstant endring. Det er ikke på et nivå hvor man blir dårlig av det, men det er skuffende å se dette når man har spill på Switch med en lignende spillformel som gjør dette vesentlig bedre, slik som The Legend of Zelda: Breath of the Wild, Xenoblade Chronicles 2 eller Monster Hunter Rise. Heldigvis kjører spillet med en stabil bildefrekvens, og oppløsningsmessig er det heller ikke så ille med en låst 720p-oppløsning i håndholdt format og dynamisk 1080p i TV-format. Jeg er derimot fortsatt ikke helt komfortabel med bevegelsesanimasjonene til figuren min, som fortsatt føles uraffinert og upolert etter titalls timer med spilling.

Pokémon Legends: Arceus har noen vesentlige mangler som hindrer det i å nå helt til topps, men det er likevel svært lett å anbefale dette spillet. Det tar Pokémon-serien i en helt ny retning, og de fleste endringene som foretas er absolutt til det bedre. Den åpne strukturen skaper en eventyrfølelse jeg nesten ikke har opplevd med spillene siden de første spillene, og retningsendringen skaper dermed det mest underholdende Pokémon-spillet jeg har spilt på lenge, til tross for dets tekniske begrensninger.

Score: 7/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.