I overgangen til TV har The Last of Us Part II mistet et av spillbransjens beste eksempler på religiøs representasjon.
Få spill har lykkes bedre med å få kildematerialet presentert på TV-skjermen enn HBO-serien The Last of Us. Kanskje ikke så rart, ettersom den narrative strukturen i spillene fra 2013 og 2020 føles som en film eller TV-serie i utgangspunktet, men resultatet etter sesong én fortjente all den hyllesten den fikk servert.
I skrivende stund er sesong to akkurat fullført, som i motsetning til den første sesongen bare dekker første del av spillet det er basert på. Som forventet er det også denne gangen gjort noen endringer fra kildematerialet i sesong to. Dette er naturlig når et allerede eksisterende verk går over til film eller TV, og de færreste endringene er av det kontroversielle slaget.
Én endring berører imidlertid et punkt hvor spillbransjen som regel stiller svakt, men hvor The Last of Us Part II i sin tid utmerket seg positivt: Religiøs representasjon.
Både i spillet og i TV-serien stjeler birollefiguren Dina showet (spilt av Shannon Woodward i spillet og Isabela Merced i serien). Hennes rolle med å jordfeste en stadig mer ustabil og hevnlysten Ellie er sentral for handlingen, og hennes positive lynne gir også noen sårt tiltrengte lyspunkt i en ellers brutal postapokalypse. Dina er også jødisk, noe som særlig kommer frem gjennom en valgfri scene i spillet der hun og Ellie tar seg inn i en synagoge på jakt etter sine motstandere i Seattle. Her får spillerne servert en samtale om tro, tvil og tradisjonenes betydning. Den turbulente verdenen som Ellie og Dina lever i blir også et bakteppe for hvordan jødisk tro og tradisjon har overlevd krig, uro og forfølgelse også tidligere, og det hele rammes inn av den postapokalyptiske konteksten de to har vokst opp i. At verden har gått til grunne og ondskapen herjer blant de gjenlevende menneskene betyr ikke at troen og de store spørsmålene har mistet sin relevans; snarere tvert imot.
Denne scenen får TV-seerne imidlertid aldri ta del i, og Dinas jødiske identitet er mer eller mindre forduftet fra serien. Spørsmålet blir naturligvis hvorfor dette har skjedd.
Én forklaring kan være at scenen er frivillig å oppleve og ikke nødvendigvis oppleves som essensiell for hovedhistorien. Det er et gyldig argument, men ikke nødvendigvis godt nok. Sesong én viet en hel episode til å utbrodere historien til birollefiguren Bill, en historie vi bare får glimt av i spillet, og sesongen ble absolutt rikere som følger av dette. Dermed hadde det ikke vært noe i veien for å utbrodere Dinas historie ytterligere, ikke minst med tanke på hvilken rolle hun spiller for Ellie.
Et langt mer sannsynlig argument som kan tenkes for endringen er det politiske landskapet vi befinner oss i anno 2025 kontra 2020. Den pågående Gaza-krigen ryster oss alle, og enhver samtale og ethvert tema som tangerer denne kan fort bli både anspent og hissig. Selv om det ikke kan stilles likhetstegn mellom jødisk tro og identitet på den ene siden og staten Israel på den andre siden, kan det hete debattklimaet vi befinner oss i fort resultere i at inkludering av jødiske elementer i et kulturelt produkt utløser hatmeldinger og negative kommentarer. Hatmeldinger og netthets er noe serien i utgangspunktet ikke har blitt spart for (dessverre ofte rettet mot Ellies ikke-binære skuespiller Bella Ramsey), og det kan tenkes at serieskaperne derfor har valgt å tone ned det jødiske elementet i forsøk på å spare både seg selv og skuespillerne.
Samtidig har spillskaper og serieprodusent Neil Druckmann vært tydelig på at historien om hat og hevnens syklus i The Last of Us Part II har hentet mye inspirasjon fra hans egen israelske oppvekst. Både Ramallah-lynsjingen i 2000 og fangeutvekslingen for å frigjøre den israelske soldaten Gilad Shalit i 2011 har blitt nevnt i ulike sammenhenger som formative opplevelser for Druckmann og historien han ønsket å fortelle. Den midtøstlige komponenten er dermed fortsatt til stede i sesong 2, all den tid den følger den originale historien nokså tett. Dermed føles det synd at serien utelukker en av scenene som gir oss tid til å sette oss ned og reflektere over dette.
En enda viktigere faktor er at behovet for god representasjon ikke forsvinner selv om debattklimaet går en smule varmt og den politiske situasjonen blir anspent. Tvert imot blir behovet i slike tilfeller ofte større, ikke mindre. Antisemittismen har økt flere steder i Vest-Europa etter angrepene 7. oktober, inkludert i Norge, hvor trusselnivået i fjor ble hevet fra moderat til høy. Jødiske innbyggere i Norge uttrykker at de i større grad enn tidligere må skjule sin identitet og vurderer hvorvidt det er trygt for dem å bo i Norge. I denne situasjonen ville god representasjon av jødisk identitet, tro og tanke vært kjærkomment, og TV-seriens utelatelse treffer desto hardere.
Synagogescenen byr på en religiøs representasjon og refleksjon rundt religionens rolle i menneskers liv. Den tar religion på alvor, noe som ofte er mangelvare i spillbransjen, som har tatt flere steg for å skape større grad av variasjon og inkludering på andre områder de siste årene. Kontrasten den skaper sammenlignet med den ellers mørke og dystre tonen i The Last of Us Part II forfriskende. Derfor er det noe paradoksalt at overgangen til TV, et medium hvor religiøs representasjon til tider har fått mer plass, gjør at scenen forsvinner. Forhåpentligvis kan sesong 3 finne plass til denne, uten at jeg helt ser hvordan de skal klare å veve den inn på dette tidspunktet.