Returnal

Returnal er blant de første spillene som lanseres utelukkende til PlayStation 5. Resultatet er en unik og spennende tittel som viser hva konsollen kan utrette.

Returnal

Utvikler: Housemarque

Utgiver: Sony Interactive Entertainment

Plattform: PS5

Sjanger: Action, roguelike, tredjepersons skytespill

Dato: 30. april 2021

Aldersgrense: 16 år

Det er alltid mye spenning knyttet til lanseringen av nye konsoller. Med ny maskinkraft og spennende teknologi under panseret er det alltid interessant å se hvilke nye muligheter som melder seg for spillindustrien og utviklerne. Hvilke teknologiske steg kan bransjen ta videre? Hva slags kreative dører åpnes med mer kraft under panseret? Hvilke nyheter kan utviklerne introdusere som tidligere var umulig for dem?

Lanseringen av PlayStation 5 og Xbox Series X/S har absolutt vært en kjærkommen nyhet på teknologifronten (selv om konsollene har vært vanskelige å få tak i), men de store og eksklusive spillnyhetene uteble ved lansering. Nå er det imidlertid i ferd med å snu, spesielt for PlayStation 5. I april kunne vi endelig bryne oss på Returnal fra det finske studioet Housemarque, og i motsetning til flere andre spill er Returnal et spill som utelukkende lanseres til PlayStation 5. Ingen PC, ingen eldre konsoller, kun Sonys nyeste. Returnal gir oss dermed en god pekepinn på hva PlayStation 5 har å by på, og det er ikke så rent lite.

I dette science fiction-spillet inntar vi rollen som Selene, en astronaut for selskapet ASTRA som legger ut på en ulovlig ferd til planeten Atropos for å spore et radiosignal kalt White Shadow, som åpenbart har en kobling til Selenes fortid. Reisen til planeten skal vise seg å bli skjebnesvanger. Selene krasjlander på planeten og oppdager ruiner av en gammel sivilisasjon som nå er inntatt av fiendtlige skapninger. Det verste er likevel når Selene oppdager sin egen døde kropp og opplever at hun gjenopplever krasjlandingen på nytt hver gang hun dør, noe som også forårsaker at terrenget på planeten forandrer seg. Fanget i en tidsloop må Selene kjempe seg gjennom det dødelige landskapet på nytt og på nytt i håp om å komme til bunns i mysteriet om White Shadow og forhåpentligvis komme seg bort fra Atropos en gang for alle.

En av årsakene til at jeg liker science fiction som sjanger ekstra godt er at den åpner opp for ukonvensjonelle narrativ, særlig når det kommer til tid og opplevelsen av tid. Returnal faller definitivt under denne kategorien. Det tar ikke lang tid før man skjønner at tiden på Atropos slettes ikke oppfører seg som normalt, både med tanke på tidsloopen man befinner seg i og fordi Selene etter hvert finner lydopptak av seg selv som hun ikke kjenner igjen eller kan huske å ha spilt inn. Mysteriet rundt Atropos hvilken tilknytning planeten har til Selene og hennes fortid er ekstremt drivende og spennende, og viser en elegant sammenveving mellom gresk mytologi på den ene siden og science fiction på den andre siden. Samtidig er ikke historien den letteste å få tak på, og for å få full oversikt og innsikt gjelder det å studere detaljene i spillet. Dette er imidlertid bare et pluss for min del, ettersom det tvinger meg til å tenke mye på og grunne over spillet lenge etter at jeg er ferdig med det. Jeg kan ikke si at jeg fortsatt vet om jeg har hundre prosent oversikt over hele fortellingen i spillet, men jeg kan absolutt si at jeg fortsatt tenker på den lenge etter spillets slutt og at den har skapt et vanvittig driv etter å presse videre på med spilløktene. Den slags flyt er det slettes ikke alle spill som kan skryte av.

Flyt er nøkkelordet i beskrivelsen av Returnal. Det er et spill som legger opp til at man skal dø ofte, og for hver ny gjennomgang mister man alle midlertidige gjenstander samtidig som man beholder visse permanente oppgraderinger. Dette gjør at man gradvis får en større grad av progresjon ettersom man blir bedre kjent med landskapet, lærer seg hvilke våpen som egner seg best i ulike situasjoner og får flere ressurser til rådighet. Dette gjør at etter hvert får man en herlig flyt som sitter enda bedre når man får seg den rette «builden» av våpen og bonusgjenstander. Når denne flyten først slår inn veksler man raskt og nærmest elegant mellom slag og skyting før man dukker unna fiendens angrep. Denne flyten gjør det også ekstra surt når man dør og må begynne fra krasjstedet igjen, men samtidig gir den deg det ekstra løftet du trenger til å prøve «bare en gang til». Sjelden har et spill fått meg til å glemme tiden så mye som Returnal.

Planeten Atropos er både stor og svært lite gjestmild, men heldigvis får du noen hjelpemidler med deg på veien. Spillet byr på en rekke ulike våpen, parasitter som gir deg både en positiv og negativ egenskap, samt artefakter som gir deg vesentlige og til tider livsviktige fordeler. En fiffig funksjon er at dersom man har full helse og plukker opp helsegivende gjenstander kan disse brukes til å øke maksimumhelsen din, noe som gir deg en ekstra motivasjon til ikke å bli truffet av fiendenes angrep. Etter hvert som du kommer deg videre til et nytt område av planeten (et såkalt biom) åpner du også opp en mulighet for å komme deg nokså raskt videre til dette området neste gang du dør, noe som gjør at man heldigvis slipper å gå gjennom hele førsteområdet igjen ved neste loop. Dette forutsetter selvfølgelig at du finner igjen snarveien, for ved hvert dødsfall vil biomet stokke om på rekkefølgen av de ulike rommene. Man vil etter hvert kjenne igjen de ulike områdene, men man må samtidig utforske dem på nytt for å få full oversikt.

Denne blandingen som spillet byr på gir oss spillveteraner visse assosiasjoner. En tøff heltinne i hovedrollen, utforskingen av en fiendtlig planet med en svunnen sivilisasjon, nye gjenstander som gjør det lettere å ta seg frem, skanning av omgivelsene for å finne hemmeligheter … dette høres da virkelig ut som Metroid, gjør det ikke? Her er det bare å håpe at Nintendo og Retro Studio sitter og tar notater til sitt videre arbeid med Metroid Prime 4.

På den tekniske fronten er også Returnal uhyre spennende. Først og fremst ser spillet alderes nydelig ut, og selv om spillet ikke sprenger grensene for fotorealisme er det tydelig at dette spillet vanskelig kunne kjørt på de gamle konsollene. Bildeflyten og den hurtige responstiden er avgjørende her, og heldigvis virker det som at spillet kjører en bunnsolid flyt på 60 bilder i sekundet uten å mukke. Den totale mangelen på lastetider etter at man har startet opp spillet (bortsett fra at man ser krasjlandingen på nytt når man dør, men det kan man hoppe over) er også med på å bidra til å opprettholde flyten. De to største tekniske innovasjonsområdene er likevel lyd og kontrollsystemet. Returnal er en ypperlig demonstrasjon av 3D-audiomulighetene til PlayStation 5, og måten lyden brukes i spillet kan ganske enkelt ikke beskrives, det må oppleves. Kontrollsystemet er også ypperlig og tar i bruk DualSense-kontrollen på mesterlig vis. Regndråper gir fra seg vibrasjoner i kontrollen, og det å fyre av våpen gir en herlig respons. De adaptive triggerknappene brukes også på en god måte til å veksle mellom hoved- og bonusammunisjon. Det er slike ting som gir en klar formening av hva PlayStation 5 har å by på sammenlignet med både sin forgjenger og konkurrentene.

Det er mye positivt å trekke frem med Returnal, men perfekt er det likevel ikke. I løpet av spillets gang har jeg dessverre opplevd flere ganger at spillet ganske enkelt har krasjet, noe som kan skje midt i en svært god loop der flyten virkelig satt som den skulle. Ettersom spillet ikke gir deg lagringsmuligheter i løpet av en loop må du ganske enkelt begynne fra startpunktet igjen dersom et slikt problem skulle skje. Det verste opplevde jeg likevel tidlig i spillet, da jeg rett og slett opplevde at hele konsollen hang seg opp med det påfølgende resultat at hele progresjonen jeg hadde i spillet ble slettet. Heldigvis skjedde dette såpass tidlig i min gjennomgang av spillet at jeg raskt kunne ta igjen det tapte, men når slike ting skjer vitner det om at spillet i bunn og grunn trenger et lagringssystem med muligheten for backup av lagringsfiler, uansett om Housemarque mener at det ødelegger for poenget med spillopplevelsen. Tilfeller hvor man plutselig faller gjennom gulvet i et uendelig dyp hjelper heller ikke på den totale spillopplevelsen. Av mindre småplukk kan man trekke frem et par punkter der fiender setter seg fast i vegger og at noen våpen føles underutviklede sammenlignet med andre, men disse mindre opplevelsene er av forholdsvis liten betydning i det lange løp.

Returnal føles som et spill der man styrer en blanding av Tilda Swindon og Gwendoline Christie der man må gjennom en Hades-lignende loop i et landskap lettere inspirert av H.R. Giger og Metroid Prime. Resultatet er en ypperlig spillopplevelse enhver PlayStation 5-eier bør prioritere å få med seg. Ikke bli avskrekket av tanken på at dette er et vanskelig spill der man kommer til å dø mange ganger, for flyten og vanskelighetsgraden i spillet ligger nærmere spill som Hades og Dead Cells enn Dark Souls eller Bloodborne. Til tross for manglende lagringsmuligheter og til tider trøblete teknisk ytelse er Returnal et spill som imponerer med tanke på design og spillteknologisk innovasjon, og dette spillet vil uten tvil være en het potet når årets beste spill skal kåres mot slutten av 2021.

Score: 9/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.