Shenmue I & II

Den spillhistoriske arven etter Shenmue er enorm. Da er det synd at denne HD-pakken ikke gir spillene den behandlingen denne arven fortjener.

Shenmue I & II

Utviker: D3T, Sega Group Corporation

Utgiver: Sega

Plattform: PC, PS4, Xbox One

Sjanger: Action, beat ’em up, eventyr, rollespill

Dato: 21. august 2018

Aldersgrense: 16 år

Teksten er opprinnelig skrevet i februar 2019, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Jeg skrev overraskende lite om spill i januar. Det var ikke fordi jeg ikke spilte noe, men en kombinasjon av større spillprosjekter kombinert med lite tid og overskudd til å skrive. Nå er det på tide å ta igjen noe av dette.

I januar er det ofte lite som skjer på spillfronten, og dagene etter jul og nyttår er dermed en gyllen anledning til å bryne seg på gamle klassikere eller nye lanseringer man ikke rakk å begynne på i året som gikk. I mitt tilfelle har jeg klart å kombinere disse to i januar ved å spille Shenmue I & II.

Snakker man med noen som har litt interesse for spillhistorie er det fort gjort at de blir entusiastiske når man nevner Shenmue-spillene. De to spillene, lansert i 1999 og 2001 på Dreamcast og Xbox (kun Shenmue II så en Xbox-lansering), er ikoniske i spillhistorisk sammenheng med tanke på banebrytende verdensbygging, setting, historiefortelling, interaktivitet og bruk av cinematiske elementer i spillsammenheng.

Samtidig er det ikke dermed gitt at spillene er like gode å gå tilbake til den dag i dag uten tykke nostalgibriller på. Mye har skjedd innenfor denne sjangeren i ettertid, hvor spillserier som Yakuza tjener som åndelige oppfølgere til Shenmue og Grand Theft Auto-serien viser hvordan store spill med åpen verden-struktur skal gjøres. Vi har også fått spill som løfter cinematiske spillopplevelser til nye høyder, og fortellerteknikker i spill er også utforsket i alt fra store titler som Persona 5 og Horizon Zero Dawn til mindre indiespill som A Way Out, Journey og Gris.

Det er likevel viktig å bedømme gamle titler ut ifra sin egen samtid når man går tilbake til dem. Innholdsmessig er det derfor avgjørende å ikke bedømme Shenmue og Shenmue II for mye etter spillene som har kommet i etterkant, men hva som har kommet før. Og ut ifra et slikt perspektiv er Shenmue-spillene svært interessante å spille for oss med interesse for spillhistorie. Spørsmålet er bare om samlepakken lansert i august har så mye å by på for alle andre.

Shenmue-spillene er satt til den japanske havnebyen Yokosuka sør for Yokohama på 80-tallet. Den unge Ryo Hazuki kommer hjem til kampsportskolen sin en regntung høstkveld og oppdager at hans far kjemper for sitt liv mot den mystiske Lan Di. Kampen ender med at Ryos far gir etter for motstanderens krav og gir fra seg et mystisk kinesisk speil han har i sitt eie, men Lan Di svarer fortsatt med å ta livet av sin motstander. Besatt av tanken på hevn begynner Ryo på godt, gammeldags detektivarbeid i byen for å lære mer om identiteten til sin fars morder, hvor han har tatt veien og hvordan Ryo selv kan følge etter ham og hevne sin far.

Mye av Shenmue-spillenes struktur handler om å gjøre svært dagligdagse ting. Som Ryo går du rundt i byen, snakker med folk, inspiserer gjenstander og foretar veldig enkle arbeidsoppgaver som å kjøre gaffeltruck og bære kasser. Litt mer uvanlig er det kanskje å ende opp i slagsmål med utenlandske sjømenn og tatoverte bikere, men i det store og det hele er Shenmue-spillenes struktur veldig hverdagslig. Dette kan bli ekstremt gjentakende og kjedelig, ikke minst fordi noen ting kun skjer på visse tidspunkt på døgnet (problemet er størst i det første spillet, som ikke har en Skip-funksjon når man skal vente på at klokken blir riktig tid). Samtidig er det noe realistisk og unikt over strukturen i Shenmue. Her møter vi spill hvor problemet ikke alltid handler om å jule opp slemminger, men hvor løsningen kanskje ligger i å snakke med folk, gjøre hverdagslige oppgaver og bare være hyggelig mot folk.

Det hjelper også at det første Shenmue virkelig fanger atmosfæren av en mellomstor japansk by (jeg kan derimot ikke si om skildringen av Hong Kong i Shenmue II er like presis). Arkitekturen og butikkene er veldig nær det man møter i virkeligheten. 80-tallsatmosfæren blir også ekstra tydelig gjennom muligheten for å samle på kassetter og gatcha-kapselleketøy, for ikke å snakke om arkaden man kan besøke for å spille perfekt emulerte Sega-klassikere (her møter vi imidlertid en liten anakronisme, siden flere av disse spillene ikke var gitt ut i 1986 da handlingen finner sted, men emuleringen i seg selv er plettfri).

Shenmue er cinematiske spill med klare referanser til både yakuza-filmer og gamle kampsportfilmer. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom spillenes kanskje største arv til spillindustrien på godt og vondt, nemlig quick-time events. Sekvenser hvor bildet av en knapp blinker på skjermen og du må svare med å trykke denne knappen på håndkontrollen ble for alvor popularisert gjennom Shenmue, og quick-time events er dermed kanskje spillets største arv til ettertiden.[1] Noen ganger må man slippe løs sin egen kampsportutøver og kjempe mot kriminelle, mens andre ganger må slike konflikter løses ved å trykke på riktig knapp når denne blinker på skjermen. I dag er slike mekanikker både velkjent og noen ganger irriterende, men mekanikken var både ny og banebrytende med Shenmue.

For sin tid ser både Shenmue og Shenmue II veldig bra ut. Det er spill som jevnt over har holdt seg betydelig bedre grafisk sett enn det meste annet fra samme tidsepoke. Det samme kan imidlertid ikke sies om styringen, og særlig kameraet i spillet kan fort skape ubehag og kvalme dersom man ikke er vant til eldre spill og kamerabruken i dem. De er ikke de verste spillene for sin tid, men her kunne HD-pakken gjort en innsats for å forbedre ytelsen i spillet.

Selv om spillene i seg selv klarer seg tålig greit for oss nostalgikere, er det ikke like mye fint å si om HD-pakken med spillene som ble lansert i august 2018. Det HD-pakken strengt tatt gjør er å gi deg muligheten til å spille spillene på PS4, Xbox One og PC, og det er omtrentlig det den gjør. Joda, de har gjort litt med skyggene og kantene i spillene så det ser bedre ut enn i originalutgavene, men ellers er det gjort fint lite. Dette er særlig tydelig når det gjelder lyden. Musikken er ikke finpolert, og det japanske stemmeskuespillet er tatt opp med ekstremt dårlig lydkvalitet og høres ut som om mikrofonene er pakket inn i vatt. Det føles som billig venstrehåndsarbeid, og er rett og slett ikke Shenmue-spillene verdig.

Shenmue og Shenmue II er spill som har nok av problemer å by på med tanke på tempo, kvalitet på historien og tvilsomme skildringer av japanske minoriteter, noe som gjør spillene vanskelig å gå tilbake til uten tykke nostalgibriller på. Samtidig har spillene en egenart som fortsatt skinner tydelig gjennom, og som gjør det vanskelig for en nostalgiker som meg å mislike spillene. På tross av – eller kanskje på grunn av – alle sine klisjeer, klønete dialoger og ekstremt karikerte rollefigurer er Shenmue-spillene nesten litt sjarmerende. Det er derfor lett å se hvorfor spillere som spilte Shenmue på 90- og 2000-tallet ofte har gode minner fra spillene. Desto mer synd at HD-pakken ikke representerer spillene med den verdigheten man skulle forvente og håpe på.

Score: 6/10


[1] En interessant kuriositet i den forbindelse: Shenmue-manualen kalte opprinnelig dette for Quick Timer Events, men fenomenet har siden blitt døpt om til quick-time events. Vi har med andre ord brukt feil begrep om fenomenet i over 20 år!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.