Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen

Norsk spilldesign møter finsk barnelitteratur i det norske spillet Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen.

Mange nordmenn i min generasjon har et forhold til Mummitrollet av Tove Jansson fra barndommen av, enten i form av de vakre illustrasjonene i bøkene hennes eller i form av den finsk-japanske animasjonsserien på 90-tallet (som var det første møtet med japansk anime for mange norske barn på den tiden). Selv er mitt forhold til Mummitrollet nokså overfladisk. Jeg kjenner naturligvis til Mummitrollet, men mitt møte med animeserien var på finsk, ettersom dette var noe de finske misjonærbarna alltid ville se på da norske og finske misjonærene var på konferanse sammen i Japan og vi barna ble satt til felles aktiviteter. Ettersom de fleste av dem verken snakket japansk eller norsk, ble Mummitrollet på finsk en etterlengtet språklig havn for dem – men ikke for oss norske barn, som ikke akkurat skjønte mye finsk. Det er et behov jeg kan kjenne igjen og forstå godt i voksen alder, men som barn ble mitt første møte med Mummidalen noe anstrengt.

Ettersom årene har gått har jeg fått litt mer innblikk i Tove Janssons arbeid og hvorfor dette har så stor internasjonal appell (Mummitrollet er blant annet ganske stort i Japan). En ting er det estetiske uttrykket som er så uttrykksfullt og nesten tidløst med sin enkel og samtidig dype strek, men først og fremst handler det nok om den underliggende melankolien der gleder og sorger går naturlig hånd i hånd med hverandre. Både tekstene og illustrasjonene til Tove Jansson evner å formidle sammensatte følelser til både store og små, og det er noe av dette det nye norske spillet Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen ønsker å formidle.

Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen av norske Hyper Games (Mørkredd, Eggggg) lar deg ikke overraskende spille som Snusmumrikken, denne alltid vandrende og litt småmystiske skikkelsen som kommer og går til Mummidalen. Etter å ha vært på vandring om vinteren mens Mummifamilien har vært i dvale, kommer Snusmumrikken tilbake til Mummidalen for å møte sin gode venn Mummitrollet igjen. Noe har imidlertid skjedd de siste månedene, for Mummitrollet har forsvunnet og den tidligere ville og naturlige Mummidalen har blitt overtatt av en rekke parker med forbudsskilt mot både det ene og det andre. Snusmumrikken har tydeligvis en litt småanarkistisk side ved seg som ikke finner seg i den slags nonsens, og begynner dermed på jobben med å finne Mummitrollet og sette dalen i rette stand igjen.

Allerede fra åpningsrulleteksten med sine følelsesladde toner fra islandske Sigur Rós (et band som blant annet dukket opp i et visst bryllup i Game of Thrones sesong 4) er det tydelig at Hyper Games har lagt ned mye arbeid i å formidle Tove Janssons kjente stil i spillformat. Dette lykkes de med, i hvert fall ut fra det en Mummi-lekmann som meg kan oppfatte. Melodiene fra norske Oda Tilset er tydelige, men alltid lavmælte og trenger seg aldri på, noe som passer perfekt med de tematiske undertonene i spillet. Sammenblandingen av det muntre og samtidig litt triste er på plass, enten det er i møte med de mange rare skapningene i Mummidalen eller når parkene har overtatt den ville og vakre naturen som i bunn og grunn klarte seg fint selv uten innblanding (timingen til Hyper Games kunne knapt vært bedre i møte med det norske markedet, som ukene i forkant av lansering kunne lese om stadig økende rasering av norsk natur). Når ett av dine første oppdrag i spillet handler om å gi navn til en ny skapning og du til slutt lander på et navn som blir beskrevet som «Glad, trist og vakkert, som livet selv,» tjener dette som en perfekt illustrasjon på hvilken tone spillet ønsker å frembringe. Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen fungerer som et godt eksempel på hvordan man kan formidle livets komplekse blanding av følelser til både store og små uten at man samtidig drukner i en hengemyr av eksistensiell krise (jeg ser på dere, Persona 3 Reload og NieR: Automata).

Det som sikrer spillets evne til å formidle denne stemningen er den grafiske stilarten, som føles så tro til Tove Janssons originale stil at det hadde ikke forundret meg om det dukket opp dokumentasjon som viste at hun egentlig sto bak hele spillet og at det bare tok over tjue år å få publisert det etter hennes død. Hvert stillbilde fra spillet er som et vakkert maleri i seg selv, og måten spillet ligner akvarellmalerier i bevegelse passer perfekt til Mummidalen. Takket være det todimensjonale oppsettet trengs det ikke mye spillerfaring for å kose seg med dette spillet, og det grafiske uttrykket vil trolig falle lett i smak hos både store og små spillere.

Som spill er Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen et forholdsvis enkelt produkt uten de mest kompliserte mekanikkene. Snusmumrikken må klatre og hoppe seg fordi diverse hindre i Mummidalen, og de fleste problemer han møter på underveis kan han fikse ved hjelp av ett av sine mange instrumenter som får dyrene i dalen på hans side. Her er det ikke alt som sitter like godt som jeg skulle ønske, og enkelte sekvenser kan bli litt trege og steile i lengden, men det føles samtidig lett å sette seg inn i og er dermed lettere å selge inn til nysgjerrige spillere uten høy spillkompetanse. Iblant må Snusmumrikken også snike seg forbi vakter i parkene, hvor han må velte statuer og røske opp forbudsskilt for at naturen skal kunne ta over igjen. Disse seksjonene gir artige avbrekk fra resten av spillet, men kunne med fordel vært litt mer utarbeidet.

Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen er en relativt kort affære, men gir deg samtidig et fint avbrekk fra hverdagen så lenge det varer. Det er et melankolsk eventyr som glir lett inn i Mummi-kanon og har et høyt potensial til å glede både store og små Mummi-fans på tvers av landegrensene. Spillmekanisk sett er det litt i det letteste laget uten de helt store innovasjonene eller overraskelsene, men stemningsmessig er dette akkurat der det skal være, noe jeg tror de fleste vil si seg enig i er det viktigste når man ferdes i Mummidalen.

Score: 7/10