South Park: The Stick of Truth

Spill basert på den satiriske TV-serien South Park har sjelden vært særlig imponerende. Heldigvis hever South Park: The Stick of Truth standarden.

South Park: The Stick of Truth

Utvikler: Obsidian Entertainment

Utgiver: Ubisoft

Plattform: PC, PS3, PS4, Switch, Xbox 360, Xbox One

Sjanger: Rollespill

Dato: 7. mars 2014

Aldersgrense: 18 år

Teksten er opprinnelig skrevet i mai 2014 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

For min generasjon er South Park selve konkretiseringen av ukorrekt humor, og for flere av oss var dette TV-programmet vi snek oss til å se selv om vi i utgangspunktet ikke hadde lov til det. Med tanke på hver en sart barnesjel som har blitt merket for livet av det de i utgangspunktet trodde var et uskyldig animasjonsprogram, klandrer jeg slettes ikke foreldrene som i utgangspunktet la ned forbud mot serien i diverse hus og hjem.

South Park er på ingen måter for den sarte, for med sitt prinsipp om at ingenting er for høytidelig eller hellig til å bli vitset med har showet siden 1997 servert de røffeste gloser og vitser basert på sex, tiss, bæsj, promp, politikk, religion og aktuelle samfunnsproblemer. Samtidig er det også her styrken til South Park ligger, og resultatet har flere ganger vært episoder med ekstremt treffende satire (per dags dato vet jeg for eksempel ikke om noen andre som har våget å lage satire rundt scientologene, og som har kommet med så treffende satire, som nettopp South Park i episoden Trapped in the Closet).

Forventingene rundt et rollespill basert på South Park har derfor vært temmelig store. Tidligere spill basert på serien, som South Park Rally og South Park Let’s Go Tower Defense Play!, har ikke hatt samme potensiale til å videreføre brodden i serien som et rollespill har muligheten til. Det har også vært ikke rent lite spenning knyttet til utviklingen av rollespillet, ettersom det opprinnelige utviklerstudioet THQ i fjor måtte takke for seg, kaste inn håndkleet og selge lisensene sine på “billigsalg.” Til glede for fansen troppet rollespillveteranene i Obsidian Entertainment opp og sikret seg lisensen (via Ubisoft), og etter flere utsettelser kunne South Park: The Stick of Truth endelig se dagens lys i mars i år.

Som den nye gutten i gata ankommer du South Park, den lille rolige(?) byen i Colorado, og får beskjed av foreldrene dine om å gå ut og skaffe deg venner. Den første du møter er ingen ringere enn Butters som tar deg med til The Grand Wizard, nemlig Cartman. Cartman forteller deg at menneskene i Kingdom of Kupa Keep (bedre kjent som KKK) ligger i strid med alvene, og at striden sentrerer seg rundt sannhetspinnen, en pinne (bokstavelig talt) som gir eieren evnen til å kontrollere universet. Cartman inviterer deg til å bli med på leken som en av sine undersåtter. Innledningsvis får du muligheten til å presentere deg – men uansett hva du skriver vil Cartman gi deg et lite flatterende kallenavn som du bærer med deg resten av spillet. Deretter får du muligheten til å velge mellom en av fire klasser: Knight, Mage, Thief og Jew (en blandingsklasse som også gir deg evnen til å kjempe ved hjelp av kampsporten Jew-Jitsu). Når sannhetspinnen blir stjålet får du et todelt oppdrag: Skaff flere rekrutter og finn ut hvor pinnen har tatt veien.

Allerede fra første stund er det tydelig at dette ikke er et spill som skal tas for seriøst. Dette er et rollespill om ungene i South Park som leker rollespill, og ungene i South Park er såpass forstyrret at dette umulig kan fungere normalt. Resultatet er ikke bare et parodisk spill, men også et spill som virkelig lever i South Parks ånd. Takket være at showet alltid har vært dataanimert er overgangen fra serie til spill svært liten, og vi får et todimensjonalt rollespill som virkelig oppleves som en tolv timer lang episode av serien. Som vanlig får vi alt det vi har lært å forvente av South Park: vitser om unger med rødt hår og fregner, canadiere, gothere og troskyldige amerikanere. Legg til at spillet er proppet full av referanser til showets lange historie, deriblant Chimpokomon, Sexual Harassment Panda og Al Gore, og man får et spill det er vanskelig å la være å le av, med mindre du er en av dem som bare har bestemt deg for at South Park rett og slett ikke er morsomt.

I den forbindelse er det greit å legge til at det er lov å ikke ha sansen for humoren. Det blir drøyt, og de fleste vil nok finne ett eller annet som blir litt i det meste laget for dem. Såpass drøyt ble spillet for sensurmyndighetene i Europa at konsollversjonene har sensurert noen av minispillene i konsollversjonene av spillet. Spiller du på PC vil du imidlertid få hele pakken. Uansett er ikke dette for sarte sjeler, og ikke la den grafiske stilarten lure deg: Dette er på ingen måter noe for barn.

Rent spillmekanisk sett er ikke South Park: The Stick of Truth særlig revolusjonerende eller nyskapende. Man går rundt i byen, mottar oppdrag og sideoppdrag, kjemper mot alver, fregnete barn eller nazi-zombier og mottar gjenstander og Facebook-venner som belønning.[1] Selve kampene er turbaserte (“We take turns fighting, just like in the Middle Ages,” som Cartman sier det), og man har som regel en alliert ved sin side. Hver runde får man muligheten til å benytte en gjenstand eller spesialegenskap i tillegg til å angripe. Angrepsmønsteret er preget av tradisjonelle rollespill, men manifesterer seg på typisk South Park-vis: magi kommer i form av fising, fysiske angrep deles ut ved hjelp av tvilsomme gjenstander, spesialangrepene er politisk ukorrekte (som klassen Jew har man tilgang på angrep som Jew-Jitsu, Circum-scythe og Plagues of Egypt), og summons påkaller alt fra City Wok-eieren til selveste Moses. Kampene er sjelden vanskelige, i det minste ikke på normal vanskelighetsgrad, men krever en viss strategisk fremgangsmåte hvor man utnytter fiendens svakheter for det de er verdt.

De noe lette og like kampene kunne fort blitt kjedelige, men heldigvis er også disse preget av South Park-humoren takket være ens medhjelpere. Etter hvert som dere blir sterkere vil også disse få låst opp nye evner, og for min del er Butters’ alter ego Professor Chaos alltid et morsomt syn.

Overalt hvor man går i South Park er det alltid en detalj eller referanse å oppdage. Mye av detaljverket ligger ikke bare i det grafiske og det visuelle, men også på det lydmessige designet. Stadig vekk hører man “klassiske” South Park-låter der man går rundt i byen, enten det er snakk om gode gamle låter av Chef eller den smått legendariske Let’s Fighting Love. Når man ellers går rundt er det noen få originale låter som setter deg i overraskende god rollespillstemning, men ettersom variasjonen her er heller lav går man etter hvert litt lei.

Mangelen på variasjon er uten tvil et gjennomgående problem i The Stick of Truth. Selv om spillet uten tvil har nok stoff og innhold til å holde det gående i ti-tolv timer, hadde det ikke tatt skade av mer variasjon. Man risikerer å gå lei mot slutten dersom man ikke passer på, og det kan være en fordel å spille gjennom spillet i økter som ikke er stort lenger enn halvannen time om gangen.

Mye kunne gått galt i utviklingen av South Park: The Stick of Truth. Selve utviklingen hang til tider i en tynn tråd, lisensbaserte spill blir litt for ofte resultat av kommersielt arbeid uten forkjærlighet for godt håndverk, og man kunne alltids risikere at South Park-skaperne rett og slett gikk gått tomme for idéer. Heldigvis unngår South Park: The Stick of Truth alle disse fellene, og resultatet er et høyst underholdende spill, til tross for en mangel på variasjon eller den aller skarpeste og dagsaktuelle samfunnssatiren.

Score: 8/10


[1] Facebook-venner som belønning i et rollespill er nokså nytt i rollespillsammenheng, det skal jeg innrømme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.