Teslagrad Remastered

Plattforming og gåteløsning møtes i en sjokkerende formel i det norske spillet Teslagrad.

Tidligere i år har jeg nevnt at mitt nyttårsforsett for 2023 er å gi norske dataspill enda større oppmerksomhet. Dette innebærer først og fremst å være mer åpne for å teste nye norske spill når de lanseres, men også å gå tilbake i spillhistorien. Med Bergen-studioet Rain Games kan både nåtids- og fortidsvisjonen oppfylles. Studioet har allerede en veletablert katalog i bagasjen, og det har lenge vært kjent at studioet har jobbet med oppfølgeren til sin største suksess, Teslagrad.

Planen var å få spilt det første Teslagrad før Teslagrad 2 ble lansert, men slik gikk det ikke da sistnevnte plutselig ble lansert under en Nintendo Direct-sending i april. Dermed ble det heller ikke anledning til å spille og anmelde Teslagrad 2 da det ble lansert (skjønt, det kommer vi tilbake til om ikke så lenge). Fordelen med denne plutselige lanseringen var at Rain Games også annonserte en oppusset versjon av det første spillet, hvor de som allerede eide originalen kunne oppgradere for en skarve tier. Man skulle nesten tro at Rain Games hadde fått meg seg at undertegnede var i en prosess med å plukke opp spillet som skapte studioets stil og renomme.

Teslagrad Remastered gir en oppgradert presentasjon av originalspillet fra 2013, slik som en bedre bildehastighet, skarpere detaljer og en bredere fargepallett. Selve grunnspillet og historien er så langt jeg vet den samme, og anmeldelsen blir dermed like mye en betraktning av originalspillet.

Handlingen og historien i spillet fortelles ved hjelp av nonverbal kommunikasjon, men vi blir i starten vitne til en mann som flykter med sin nyfødte sønn fra fiendtlige soldater som åpenbart vil ham til livs. Når sønnen har vokst opp har hans identitet kommet den lokale despoten for øre, og gutten må flykte til et nærliggende tårn som tilhører en gammel orden som har drevet med en blanding av fysikkeksperimenter og alkymi. Her må den unge mannen skaffe seg gjenstander som gjør ham i stand til å påvirke de elektriske ladningene til ulike gjenstander i tårnet, slik at han kan benytte seg av magnetisme for å forsere hindringer og beseire fiender.

Med en todimensjonal stil og fokus på gåteløsning ved hjelp av noen enkle, grunnleggende mekanismer føles Teslagrad som en slags sammenblanding av plattformspill som Mario, Kirby og Donkey Kong Country på den ene siden og Portal på den andre siden. Her skal det hoppes for å unngå fiender og feller, og ved hjelp av utstyret og evnene du etter hvert skaffer deg blir også utfordringene mer kompliserte. Plattformingen i spillet har noen lettere metroidvania-elementer i den forstand at man blir ledet veldig tydelig hvor man skal gå, selv om man hele tiden merker at verdenen er mer åpen enn det man har tilgang til for øyeblikket. Samtidig er disse elementene mye mindre tilstedeværende enn i spill som for eksempel Ori and the Blind Forest/Will of the Wisps, noe som blant annet kommer til uttrykk i form at et sparsommelig kart. Her savner jeg mye mer oversikt og tilgjengelighet, for kartet i Teslagrad gir deg få muligheter til å studere i detalj hvor du har vært og hva som er den beste løypa videre.

Som navnet gir en antydning til (tesla) handler mye av spillets tematikk og spillmekanikk om strøm, nærmere bestemt magnetisme. Du får muligheten til å lade visse gjenstander eller deg selv med positiv eller negativ ladning, og dette benyttes til å løse ulike oppgaver. Det kan handle om å hoppe høyere, unngå å falle ned på spisse påler eller i brennende lava, bevege gjenstander eller lignende. De fleste av gåtene er kløktig utpønsket, og det er også her Teslagrad fremstår på sitt beste og mest unike. Noe av gåteløsningen blir etter hvert litt gjentakende, mens andre ganger kan spillet kreve et presisjonsnivå av spilleren som spillmotoren og spillfysikken ikke helt legger til rette for. Dette kan skape noen unødvendige frustrasjonsmomenter som spillet hadde vært bedre tjent uten, og det er også dette som hindrer spillet fra å nå opp til de virkelig store høydene. Det samme kan også sies om bosskampene, som generelt sett fungerer dårligere enn de mer plattformorienterte utfordringene spillet har å by på.

Fra et grafisk ståsted er det imidlertid lite å utsette på Teslagrad. Det har en særegen og distinkt stil som skiller det klart og tydelig fra andre todimensjonale spill av samme sorten, og man trenger ikke være i tvil om hvilket spill det er snakk om når man ser bilder eller klipp fra spillet. Med et lettere håndtegnet preg over stilarten er det et fargerikt og stilig eventyr man blir vitne til, og det er også litt forfriskende å se et norsk indie-spill som ikke kanaliserer en åpenbar inspirasjon fra vikinger, tusser, troll og andre særnorske fenomener. Musikken til Bear & Cat er også med på å sette stemningen, selv om den i visse partier kan bli noe gjentakende.

Ti år etter lanseringen av Teslagrad er det et spill som holder seg overraskende godt, ikke minst takket være kvalitetsforbedringene som er lagt til i Teslagrad Remastered. Spillet har en unik stil og kreative mekanikker som åpner for noen gåter som skaper lettere hodebry for spilleren, men heldigvis på den gode måten. Med litt mer variasjon, bedre kontrollsystem og mer finjusterte bosskamper kunne dette spillet fort ruvet enda høyere, men at det er et lite norsk spilleventyr som er verdt å få med seg er det likevel ingen tvil om.

Score: 7/10