Watch Dogs

Watch Dogs er et spill med et stort og lovende potensiale, men dessverre makter ikke Ubisoft å følge opp sin egen idé.

Watch Dogs

Utvikler: Ubisoft Montreal

Utgiver: Ubisoft

Plattform: PC, PS3, PS4, Wii U, Xbox 360, Xbox One

Sjanger: Action, eventyr

Dato: 27. mai 2014

Aldersgrense: 18 år

Teksten er opprinnelig skrevet i juni 2014, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Jeg befinner meg i en spillergarderobe i stadionen til Chicago Cubs. Foran meg ligger en mann bønnfallende på gulvet. Ansiktet er forslått og blodig, og det er tydelig at det er jeg som har forårsaket disse skadene. På skjermen dukker det opp en instruks: trykk høyre museknapp for å sikte på mannen (som jeg raskt finner ut heter Maurice), og trykk deretter venstre museknapp for å skyte ham.

Problemet er bare at jeg ikke vil skyte Maurice. Jeg forsøker å sikte bort, jeg forsøker å legge bort pistolen, og jeg forsøker å vente på at spillet skal presentere meg for alternative fremgangsmetoder. At pistolen er tom og at dette er noe jeg gjør for å skremme Maurice, vet jeg ikke der og da. Men samme hvor mye jeg forsøker, får jeg ingen alternativ, valg eller muligheter. Og vet du hva? Jeg liker det ikke.

Dette er åpningsscenen på det som skal bli min reise gjennom hackeren Aiden Pierces historie. Dessverre skal det vise seg at åpningsscenen er symptomatisk for resten av spillet.

Å si at Watch Dogs er en av årets mest etterlengtede og opphaussede spilltitler i kalenderåret 2014 er vel en underdrivelse. Ubisoft, det franskbaserte selskapet mest kjent for Rayman, Far Cry og Assassin’s Creed, introduserte oss for denne nye tittelen første gang under E3-messen i 2012. Det vi tilsynelatende skulle få var en spillopplevelse satt i en moderne storby, hvor grunnprinsippet var at alt kunne hackes ved hjelp av hovedpersonens smarttelefon. Ikke nok med det, men vi fikk også skimte en storby hvor man gikk inn og ut av bygninger, kjørte over lange avstander og hindret politiet i å følge etter deg – alt uten lastetider.

To år og noen forsinkelser senere ser vi endelig resultatet. Hackeren Aiden Pierce er en våpenfør mann som også vet å utnytte funksjonalitetene i smarttelefonen sin til det fulle. Med den herjer han rundt i Chicago og slår ut både gatelys, strømnett, varmtvannsrør, sikringsbokser, datamaskiner, bilalarmer, kameraer og en rekke andre gjenstander. Naturlig nok blir ikke slike talenter bare brukt for å gjøre dydige velgjerninger, noe som skaffer Aiden en ukjent fiende som går hen og tar livet av niesen hans. Ni måneder senere er Aiden en hevnlysten mann som har funnet et nytt mål for sine talenter: å finne bakmennene bak angrepet.

Spennende? Man skulle tro det, men Aidens jakt etter hevn er slettes ikke like velkomponert som man skulle ønske. Her faller man i de fleste forutsigbare fellene, og historien får etter hvert litt for mange sidespor til at man klarer å opprettholde interessen frem til rulleteksten. Bedre blir det ikke av at Ubisofts designteam ikke har lykkes med å skape et godt persongalleri. Hackerdama Claire er så lik Lisbeth Salander at man skulle tro det var lillesøsteren til rollefiguren fra Stieg Larssons Millennium-trilogi (Ubisoft tror tydeligvis at ingen gamere har lest eller sett nevnte trilogi). Det er i og for seg helt greit at Ubisoft kopierer Stieg Larsson, for verre er det med hovedpersonen Aiden. Her snakker vi om en hevndreven mann som tar rettferdigheten i sine egne hender, herjer rundt i storbyen og leverer ut såkalt rettferdighet der han føler for det. Sa noen Batman-komplekser? Man skulle tro det, men Aidens største problem er at han er fullstendig blottet for dybde og har like mye personlighet som en våt sokk. Jeg mister fort interessen for Aidens hevntokt, mest fordi jeg mister interessen for Aiden.

Men setter vi hovedpersonen til side, er det mye ved Watch Dogs som lover godt ved første øyekast. Vi får et stort bymiljø som virker variert og spennende, og det er et detaljert Chicago vi blir vitne til. Pent ser det også ut til å begynne med. Watch Dogs har i forkant fått mye omtale for maskinvarekravene til PC, og det er ikke uten grunn. Mesteparten av maskinkraften går imidlertid ikke til det rent grafiske, men til å kjøre det åpne bylandskapet så smertefritt som mulig. Dette klarer også Watch Dogs, og det er også imponerende å se hvor effektivt reisen gjennom Chicago faktisk fungerer. Spillet er så å si blottet for lastetider, og gir oss håp for hva vi kan forvente av fremtidige spill som promoterer en åpen verden.

At Chicago er såpass åpen kommer godt med, for byen er spekket av sideoppdrag man kan bryne seg på hvis ikke historieoppdragene engasjerer nok. Man kan fort fortape seg i å kjøre rundt i byen på jakt etter den ene eller andre kriminelle handlingen som trenger en handlingens mann som benytter alle tilgjengelige midler. Noen ganger dukker oppdragene opp på skjermen, og et lett tastetrykk sørger for å vise deg riktig vei til åstedet. Sideoppdragene kan være snakk om gjenger som trenger å dras etter ørene, andre loven-i-egne-hender-typer som behøver at noen distraherer politiet, menneskehandel som skal slås ned på, eller at du bare av ren nysgjerrighet hacker deg inn i uvitende menneskers nettverk og ser hva de holder på med innenfor husets fire vegger.

En fiffig funksjonalitet er hvordan nettilkobling integreres i spillet. Før du vet ordet av det kan andre spillere forstyrre deg i spilløkten din, eller motsatt. Det fiffige her er at mens alle ser sin egen avatar som Aiden på sin egen maskin, vil andre spillere se dem som vanlige, sivile forbipasserende på sine maskiner. Ulempen er at innblandingen kan komme på høyst ubeleilige tidspunkt i spillet, men jeg liker tanken.

Derimot begynner spillet å knirke i treverket når man forsøker å gå inn i dybden. Da kommer manglene frem, og de er ikke så rent få. De er ikke utelukkende av teknisk art, men det er disse som uten tvil markerer seg mest.

Få spill som lanseres i dag lanseres uten feil og mangler (dessverre). I Watch Dogs kommer disse til uttrykk i form av gjenstander som forsvinner eller vakter som ser ting de ikke skulle være i stand til å se (f.eks. kan de se svimeslåtte kollegaer gjennom lukkede dører, men ikke gå gjennom disse). Informasjon om forbipasserende stemmer heller ikke overens neste gang man ser dem. Den grafiske standarden er også svært vekslende, noe som kommer tydeligst til syne når man får se nærbilder av menneskene i spillet – i den ene mellomsekvensen kan hår og ansikter være svært detaljerte og realistiske, mens de i neste mellomsekvens ser ut som noe fra tidlig Playstation 3-alder. Når det så de siste dagene har kommet ut informasjon om at langt bedre grafikk faktisk ligger kodet i systemet og lett kan låses opp, må man spørre seg hva Ubisoft har tenkt på.

Verst og kanskje mest påfallende er imidlertid alle de svarte ansiktene som dukker opp med jevne mellomrom (nei, det var ikke rasistisk ment!). Ofte dukker det opp mennesker som bokstavelig talt er beksvarte, som om de skulle være dekket av sot. I tillegg blir ansiktene deres konturløse og vanskelige å skille fra hverandre. En kjapp tur innom internett viser at jeg slettes ikke er alene om disse problemene, og verst er det da for PC-eiere.

Det som til å begynne med virker som et åpent og variert landskap vil også etter hvert vise seg å være mindre så enn først antatt. Det er grenser for hvor mange ganger det er gøy med sideoppdrag, og i motsetning til andre spill med åpen struktur savner jeg aktiviteter som er der bare for moro skyld. Å ikke trekke paralleller til kongen over alle åpen verden-spill, nemlig fjorårets Grand Theft Auto V, blir nærmest umulig. Ikke bare fordi sistnevnte tilbyr et langt større landskap, men fordi utviklerne i Rockstar vet å integrere småaktiviteter som golf i GTA V bare fordi det er moro. Greit nok, jeg kan spille sjakk med en fyr på en kafé i Watch Dogs. Men når jeg har knekt de åtte sjakkutfordringene han presenterer meg for, er det ikke mer moro å hente der.

Noe som også er merkbart for spillopplevelsen er bilfysikken, som dessverre viser seg å være ekstremt dårlig. Til å være et spill som ofte krever at du suser avgårde fra både politi og forskjellige kriminelle, har Ubisoft gjort en slett jobb med å lage en bilfysikk som oppleves naturlig, god og stabil. Det er rett og slett unødvendig vanskelig å kjøre bil i Watch Dogs sammenlignet med andre lignende spill, og med tanke på all bilkjøringen man legger ned i spillet er dette bare ikke holdbart.

Hva så med tematikken i spillet? Hva skjer med budskapet om at vi i vår tid har ofret både frihet og personvern i bytte mot konstant tilkobling, konstant informasjonstilgang og teknologiske løsninger for de minste problemer? Det er unektelig en spennende tematikk, ikke minst med tanke på hvordan vi fremdeles lever i kjølvannet av Edward Snowden-avsløringene. Det er definitivt elementer både ved historie og spillmekanikker som kan få deg til å tenke, men det er likevel med en viss skuffelse jeg ser tilbake på spillopplevelsen og føler at Ubisoft bare har skrapt ved overflaten. Hva blir konsekvensene av informasjonsflyten? Hva har man fått, hva har man ofret? Hvordan skal vi håndtere fremtiden? Er overordnede myndigheters handlinger i informasjonssamfunnets alder utelukkende onde, og er handlingene til skikkelser som Aiden utelukkende gode? Når skal privatlivets fred trumfe behovet for å sikre rikets sikkerhet? Igjen: det skrapes, men det stikker sjelden dypt, og Watch Dogs får meg aldri i nærheten av å tenke, spekulere og filosofere like mye som f.eks. Deus Ex: Human Revolution over spillets tematikk.

Mangelen på hvilke uante konsekvenser dette kan få gjenspeiles til en viss grad også i spillmekanikken. Med smarttelefonen sin er Aiden i stand til å hacke det meste, og for å uskadeliggjøre fiender kan han både sprenge sikringsskap, sette i gang nedtellingsmekanismer på eksplosiver og lignende. Likevel føles det hele svært ofte som et løp fra det ene sikkerhetskameraet til det andre, hvor man så utløser det som måtte være tilgjengelig av elementer. Frihetsfølelsen uteblir, og å spille gjennom Watch Dogs uten å ta livet av en eneste fiende er umulig, uansett hvor hardt man måtte prøve. Man skulle tro at Aidens vidundertelefon kunne gi ham noen ikke-dødelige alternativ også, men tydeligvis er dette en mann som ikke tar høyde for verdien av et menneskeliv, uavhengig av informasjonen han måtte få opp om dem på telefonen sin. Den frie rammen skjuler dessverre altfor ofte en bundet opplevelse, og det er merkelig at Ubisoft ikke henter inn flere elementer fra andre spillserier de selv har rettighetene til som kunne passet godt her.

Watch Dogs kunne vært så mye mer. Det kunne presentert oss for en storby med uante muligheter. Det kunne presentert oss for et alvorlig budskap. Det kunne dessuten gitt oss en aldri så liten dose refleksjon, dybde og ettertanke, ikke minst hva hovedpersonens handlinger angår. Dessverre ender Watch Dogs opp med å skrape på overflaten. Når man så i tillegg tar med varierende grafisk ytelse, en litt handlingsfattig by sammenlignet med konkurrerende spillserier og en rekke med bugs, kan jeg ikke konstatere annet enn at Watch Dogs er en skuffelse. En til tider underholdende skuffelse, men en skuffelse okke som.

Score: 6/10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.