What Remains of Edith Finch

What Remains of Edith Finch beviser at man kan få vakre og minneverdige spillopplevelser selv når spillet ikke varer mer enn et par timer.

What Remains of Edith Finch

Utvikler: Giant Sparrow

Utgiver: Annapurna Interactive

Sjanger: Eventyr, indie, spillnovelle

Plattform: PC, PS4, Switch, Xbox One

Dato: 25. april 2017

Aldersgrense: 16 år

Teksten er opprinnelig skrevet i november 2017, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Noen spill de siste årene har fått den noe nedlatende betegnelsen «gå-simulatorer.» Dette er spill av forholdsvis kort varighet hvor man spiller gjør veldig lite aktivt utover det å gå rundt og oppleve historien spillet har å fortelle deg. Dette er med andre ord ikke spillene for dem som trakter etter intens action, millimeterpresisjon eller innfløkte kampsystemer. Derimot kan slike spill absolutt levere en god opplevelse dersom det du er på jakt etter er en god historie og spennende fortellerteknikk.[1]

Hvis du setter deg ned med What Remains of Edith Finch, er det nettopp en slik spillopplevelse du får servert. Spillet er produsert av Giant Sparrow, et lite studio som debuterte med kunstspillet The Unfinished Swan på Playstation 3 i 2012. Med What Remains of Edith Finch forsøker de seg på et spill som henter tydelig inspirasjon fra for eksempel Gone Home. Selv om wow-faktoren kanskje ikke er like stor som sistnevnte, er det likevel mye å hente her.

Du spiller som det siste gjenlevende medlemmet av den norsk-amerikanske (yay!) Finch-familien, nå bosatt i Washington. Som siste medlem av familien reiser du tilbake til det uvanlige Finch-huset, et hus hvor hvert tilskudd til familien har betydd et nytt og eget rom, gjerne til og med et helt nytt påbygg til huset. Finch-familien ryktes imidlertid å ha en forbannelse hvilende over seg, og familiemedlemmenes skjebner kan trygt sies å være noe utenom det vanlige. På et tidspunkt forseglet hovedpersonens mor de avdødes rom, og det er i denne tilstanden du nå finner huset. Dermed begynner hovedpersonens reise for å ta seg frem i huset og nøste opp i sin usedvanlige familiehistorie.

Det er ikke lange spillet du får servert, og i snitt vil du nok bruke mellom to og tre timer på spillet, litt avhengig av hvor grundig du er. Kort er likevel ikke noe negativt. I løpet av den korte tiden du tilbringer med spillet vil du få servert mange spennende, gripende og bisarre historier. De ulike Finch-skjebnene som skildres er varierte og spennende, og til sammen utgjør de en familiehistorie som vil sitte igjen i deg etterpå.

Det mest spennende med spillet er hvor varierte fortellingene faktisk er. Da tenker jeg ikke bare på hvordan historiene fortoner seg, men hvordan de blir fortalt. Her er alt ifra drømmer og småbarns fantasier til dikt, tegneserier og billedbøker. Hele tiden er fortellerteknikken valgt med omhu med tanke på personen historien sikter til, og det er overraskende hvor godt det hele passer sammen. Finch-familiens historie spenner seg over 80 år, og det er også morsomt å se hvordan de forskjellige tidsepokene gjenspeiles hos de forskjellige Finch-medlemmene, både i historiene deres og i alle detaljene knyttet til rommene deres. Her har Giant Sparrow gjort et godt arbeid med å skape en troverdig opplevelse rundt en uvanlig familie.

Det er ikke mange mennesker man ser i dette spillet, og det grafiske går derfor først og fremst på å skildre huset så en så troverdig måte som mulig. Her er fokuset mer på detaljer enn på piksler, og resultatet er et hus som absolutt gir fra seg den rette stemningen og følelsen. Den sjeldne gangen vi ser mennesker kan de være litt lite detaljerte, men det er ikke ødeleggende for spillet i sin helhet.

I tillegg må musikken i spillet nevnes. Her snakker vi om et mesterlig og stemningsfullt lydspor av Jeff Russo og Joel Corelitz, som har gjort en formidabel jobb med å legge et ekstra emosjonelt lag til historien. Det er aldri påtrengende, men er samtidig tydelig til stede for å formidle akkurat rette stemningen. Dette kommer særlig til uttrykk i stykket Milton’s Tower, som sammen med det visuelle uttrykket i denne delen av spillet fremstår som kanskje en av de beste Finch-historiene, til tross for at det også er en av de korteste.

What Remains of Edith Finch blir stående som et av 2017s overraskende små perler. Det er på ingen måter årets største spill, og stilen i spillet vil nok også sørge for at det ikke akkurat er for alle. Samtidig er det et spill som viser hvordan spill kan benyttes som et narrativt verktøy for å fortelle noen spennende og uvanlige historier, historier som kanskje ikke hadde latt seg fortelle like godt i andre medier. Med akkurat passe lengde, nydelig musikk og en spennende familiehistorie er dette en interaktiv fortelling som trygt kan anbefales.

Score: 9/10


[1] I kjølvannet av å ha lest boka Spillpedagogikk: Dataspill i undervisningen (2020) er jeg langt mer fan av å bruke begrepet «spillnovelle» om denne typen spill, men dette uttrykket hadde jeg altså ikke snublet over da denne anmeldelsen først ble skrevet i 2017.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.